Kronikk

Dagen jeg kjente en isende kulde langt inn i sjelen

4. april 2018 er det nøyaktig 50 år siden borgerrettsforkjemperen Martin Luther King Jr. ble skutt og drept på Lorraine motell i Memphis.

Martin Luther King, Jr. ble skutt og drept på Lorraine Motel i Memphis 4. april 1968. Dette bildet er fra begravelsen tre dager seinere, der kona Coretta Scott King og deres fire barn står ved kista. 

Saken oppdateres.

Han satt intetanende på rom 306 og slappet av, da James Earl Ray stormet inn og avfyrte de dødelige skuddene. Det skjedde to dager etter at Loven om de borgerlige rettene (The Civil Rights Act) var blitt underskrevet, en lov som ga svarte amerikanere nye, grunnleggende menneskerettigheter.

Jeg husker dagen godt.

Jeg var 16 år og på besøk i den lokale prestegården da meldingen kom over radioen, og jeg kan ennå huske sogneprestenes forpinte ansiktsuttrykk og hans første replikk da han tok innover seg det som hadde skjedd. Med skjelvende stemme utbrøt han: «Så måtte de ta ham også!». Jeg kjente en isende kulde langt inn i sjelen.

Les også Terje Eidsvågs filmanmeldelse: Mesterlig om rasisme i USA


Replikken refererte til en annen hendelse: Fire og et halvt år tidligere, den 22. november 1963, hadde nemlig president John F. Kennedy blitt drept på samme vis. Både president Kennedy og King Jr. var progressive, Kennedy på den politiske arenaen, King i den ikkevoldelige delen av borgerrettsbevegelsen. Presidenten hadde støttet Martin Luther King Jr., sosiologen og baptistpastoren, i kampen for at svarte amerikanere skulle ha like rettigheter som hvite amerikanere.

Mindre enn to måneder før attentatet mot president Kennedy hadde King Jr. holdt sin berømte tale: «I have a dream» på trappen til Lincoln Memorial i Washington foran 250.000 aktivister. Og presidenten hadde applaudert ham.

Knapt noen tale er mer analysert enn Martin Luther King Juniors «I have a dream»–tale. For å forstå det, må man kjenne litt til bakgrunnen for den. I 1950- og 1960-årene var USA en sterkt splittet nasjon, og splittelsen skyldtes at svarte amerikanere ble nektet de samme grunnleggende rettigheter som hvite amerikanere tok som en selvfølge. Afroamerikanere ble av den hvite makteliten betraktet som annenrangs borgere. Det var egne skoler for hvite, egne butikker for hvite, egne restauranter for hvite, egne seter i bussene for hvite etc.

Les også: Hundretusenvis demonstrerte for økt våpenkontroll i USA



I desember 1955 hadde en svart kvinne, Rosa Parks, satt seg på et sete i den delen av bussen som var reservert for hvite. Da hun nektet å flytte seg, ble hun arrestert. Det førte til voldsomme reaksjoner.

To dager etter ble Martin Luther King Jr. talsmann for borgerrettsbevegelsen, knapt 27 år gammel. Da han holdt sin berømte tale 28. august 1963, hadde han i åtte år stått i spissen for et ikkevoldelig opprør mot den dype urettferdigheten som splittet det amerikanske samfunnet i to.


Han hadde organisert frihetsmarsjer, arbeidet for at afroamerikanere skulle få delta i valg på lik linje med andre borgere og hadde oppmuntret til «sit ins», en aktivitet som besto i at studenter og andre gikk inn og satte seg ned på restauranter som var forbeholdt hvite, og satt der til de ble kastet ut eller arrestert. Det var en form for sivil ulydighet, men den var ikkevoldelig i sin karakter.

Fikk du med deg denne kronikken: Vi er ungdommer, vi er områdeløftere


Det første man legger merke til når man leser gjennom Martin Luther King Juniors «I have a dream»–tale, er at den ikke er rettet til svarte amerikanere, men til alle amerikanere. Den urettferdigheten King Jr. angriper er, slik han ser det, i ferd med å ruinere selve fundamentet for den amerikanske nasjonen. For i den amerikanske grunnloven står det: «Vi holder disse sannhetene for å være selvinnlysende, at alle mennesker er skapt med samme verd». Uavhengig av rase, kjønn, tro etc. skulle alle USAs borgere ha rett til liv, til frihet, til å søke lykken og til å delta i demokratiske valg.

Segregeringen av det amerikanske samfunnet, som raselovene førte til, måtte opphøre. Og det mest grusomme, det hvite politiets vilkårlige avrettinger av svarte amerikanere på gatene, som vi hørte om mange ganger i nyhetene så sent som i 2017, kunne ikke få fortsette: «Jeg har en drøm», ropte King Jr. til de 250.000 menneskene som var samlet foran Lincoln Memorial i Washington, «at en dag skal mine fire små barn leve i en nasjon hvor de ikke vil bli bedømt ut fra sin hudfarge, men ut fra sin karakter.

Opptatt av debatt? Les også: En utvidet E6 gir nye problemer og økte helseskader for de som lever, bor, går og sykler i området rundt Ranheim



Jeg har en drøm», fortsatte han, «at en dag skal små svarte gutter og jenter i Alabama og små hvite gutter og jenter i Alabama, kunne ta hverandre i hendene som søstre og brødre.

Dette er vårt håp», avsluttet han, «at en dag skal alle Guds barn, svarte og hvite, jøder og hedninger, protestanter og katolikker, gripe hverandres hender og synge samstemt: Endelig er vi fri. Endelig. Takk gode Gud, endelig er vi fri!»

Kan vi fortsatt drømme?

Martin Luther King Jr. hentet inspirasjon til sin kamp for rettferdighet dels fra sin nære kjennskap til de fattige og undertrykte menneskers livssituasjon i et segregert USA, dels fra sin lesning og fortolkning av fortellinger fra Bibelen og fra kristne salmer. Men uansett hvilket livssyn vi bekjenner oss til, bør vi i 2018 kunne forenes i kampen for grunnleggende menneskerettigheter for alle. I USA. I Syria. I Palestina. I Europa.

Mer debatt: Grøntdraget i campus må sikres som en «Central Park» og gi liv til hele denne delen av byen og universitetet


I USA føres Martin Luther King Juniors kamp videre av organisasjoner som Black Lives Matter.

Hos oss må representanter for kristne, jødiske, muslimske og sekulære organisasjoner en dag kunne rope høyt sammen, uten frykt for represalier: «Alle menneskers liv teller!».

Det er min drøm.


Hør våre kommentatorer snakke om Listhaug-bråk, Facebook-bråk, Acer-bråk og påskekrim

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå