Kronikk

Pling-plong ding-dong samfunnet

I dag er bildesamfunnet, som vi gjerne har snakket om, i ferd med å bli et lydsamfunn, og stemmer og lyder leder oss gjennom hverdagen.

«I hjemmene våre kan vi selvsagt gjøre som vi vil. Det er imidlertid når det offentlige rommet forandres at vi stusser eller lar oss irritere» skriver kronikkforfatteren.  Foto: Roman Seliutin / Shutterstock / NTB scanpix

Saken oppdateres.

Vi lever i pling-plong ding-dong samfunnet. Stadig flere lyder fra ulike maskiner, dingser og duppeditter krever vår oppmerksomhet. De styrer våre liv, vil kanskje noen si.

De forandrer våre privatliv, og de forvandler det offentlige rommet til en symfoni av elektroniske lyder. Ikke alle er like begeistret over den forvandlingen som det offentlige rommet har gjennomgått i senere år, men for mange er de nye mulighetene en befrielse.

Å lese gamle science fiction romaner er alltid morsomt. Det er lett å fnise av hvilke visjoner man hadde i fortiden om livet i framtiden. I dag er imidlertid mye som ble beskrevet med skrekkblandet fryd for mange år tilbake, blitt vår selvfølgelige livsverden. I det såkalte intelligente kjøkkenet kan man bli påminnet, ikke bare om når maten er ferdig, eller når ovnen er varm nok, med en liten pling-lyd, men glemmer man å stenge døra til kjøleskapet vil kjøleskapet lage en liten lyd, slik at du oppdager din forglemmelse og resolutt stenger døra.

Les også: Sju teknotrender som vil prege ditt 2017


Kjøper vi en liten duppeditt fra Google - den såkalte Google Mini eller Google Home, en liten rund dings som vi kan koble til en datamaskin - kan vi kommunisere med noe mer enn den lille runde maskinen.

«Hei Google», blir vi bedt om å si, og så er vi linket opp til den vidunderlige nye verden.

Vi kan være koblet til Spotify, og med en knapp kommando spørre om dingsen kan spille musikk av alle typer, eller vi kan spørre om temperaturen ute.

Vi er koblet til et gigantisk reservoar av kunnskap og kan spørre den lille duppeditten om alt mulig. Med en høflig stemme, som vi selv bestemmer skal være mannlig eller kvinnelig, eller ha ulike dialekter, svarer maskinen på det vi spør om.

Med vår egen stemme, mens vi lager mat i det nye smarte kjøkkenet, kan vi spørre om oppskrifter, høre om hvordan været skal bli i morgen, eller la maskinen slå opp i Wikipedia for oss. Dette er noe mer enn de GPS'ene mange av oss har hatt i bilen, som med stemme leder oss til vår destinasjon. Nå er vi koblet til det store globale nettverket, og de elektroniske stemmene knytter oss til den store verden.

Vi lager også mange av lydene selv. Vi bruker ikke bilnøkler lenger, men lager et pip med en dings og så er bildøra åpen. Vi programmerer våre datamaskiner og mobiltelefoner slik at de minner oss om når vi skal gå til sengs med én lyd og når vi skal stå opp med en annen.

Opptatt av debatt? Les også: Kona blir oppfattet som en viljeløs postordrebrud


Ved det forrige århundreskiftet observerte mange hvordan hele vår hverdagslige livsverden ble endret gjennom enkle fysiske håndgrep. Vi slo på det elektriske lyset gjennom en enkel bryter, eller tente på peisen eller pipa med en rask bevegelse med en fyrstikk. Små enkle grep forandret det som tidligere hadde tatt tid og vært omstendelig.

I dag er bildesamfunnet, som vi gjerne har snakket om, i ferd med å bli et lydsamfunn, og stemmer og lyder leder oss gjennom hverdagen.

Nye maskiner skaper alltid nye muligheter. Dermed forvandler de også våre liv. Noen ganger til det bedre, noen ganger kanskje til det mindre gode.

I hjemmene våre kan vi selvsagt gjøre som vi vil. Det er imidlertid når det offentlige rommet forandres at vi stusser eller lar oss irritere. Å høre noen snakke høyt på bussen om personlige, ja, til og med svært private ting, er for mange en uskikk som skaper støy og uro, en forsøpling av fellesskapets rom, og det samme med alle plingelydene hver gang noen har fått en ny tekstmelding.

Vi er i ferd med å venne oss til det. Noen som snakker høyt med seg selv på gaten ville blitt ansett som forrykt bare for noen år tilbake, i dag vet vi at det sannsynligvis bare er noen som snakker i mobilen, selv om vi ikke ser noen telefon, men bare hører den høye stemmen.

Mulighetene for å plinge og plonge, og dinge og donge, gjennom å programmere mobilen eller datamaskinen, eller gjennom andre dingser og duppeditter, synes bare å øke. Vi vil trolig i de neste årene omgi oss med enda større symfonier av små elektroniske lyder.

Mer debatt: Hver gang den tiltalte nærmet seg ballen, ble det holdt pipekonsert på Øvre Øst


Hva vil alle disse lydene gjøre med oss? Hvordan vil det endre vår oppmerksomhet og vår opplevelse av det offentlige eller private rommet? Viskes det private og det offentlige rommet mer ut i dag? Og hva med alle stemmene, som i bilen eller i hjemmet gir oss informasjon og gode råd? Alle er de styrt av store multinasjonale selskap med kommersielle interesser som høster kunnskap om oss til kommersiell bruk hver gang vi spør om noe eller gir en kommando.

Selv om vi kan bli irriterte over dårlige mobilvaner og lydforsøpling i det offentlige rommet, er det neppe grunn til uro. Men vi bør likevel spørre hva som skjer med vår nære livsverden og våre vaner i hverdagen. Hva skjer med oss i det vidunderlige nye pling-plong ding-dong samfunnet som er i ferd med å ta form rundt oss?

«Happy New Ears», som filosofen og komponisten John Cage engang sa.


Hør våre kommentatorer og gjest Trine Skei Grande snakke om Venstres landsmøtet og Facebook-angrepet fra Ola Borten Moe

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

Kronikkforfatteren: Gunnar Iversen er professor ved Carleton Universityi  Canada 

Kronikkforfatteren: Gunnar Iversen er professor ved Carleton Universityi Canada 

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå