Kronikk

Offerets betydning for vår utvikling

I prosessen hvor mennesker i stadig sterkere grad fokuserer på dem som faller utenfor, ser vi samtidig en forskyvning bort fra en naturalistisk forståelse av mennesket.

Saken oppdateres.

I naturen er det slik at de svakere, mindre tilpasningsdyktige lettere går til grunne. En løve som sikter seg inn på en flokk sebraer, ser fort om det er noen i flokken som skiller seg ut. Dersom det for eksempel er et dyr som halter, så går man for det. At menneskene har overtatt det samme instinktet til å eliminere et svakt ledd, eller noen som stikker seg ut, er svært sannsynlig ettersom utstøtelse, opprettelse av et oss og et dem, må ses som selve starten på kulturen og, i tusenvis av år, selve betingelsen for en gruppes selvoppholdelse.

Gjennom opprettelsen av kultur, gjennom å finne sammen gjennom utstøtelse av noen andre, opprettes et oss og et dem. Dette er med på å bringe en midlertidig fred i gruppa. Ettersom de eller den utstøtte skapte fred, ville det være naturlig for våre forfedre å se denne prosessen som noe overnaturlig. Gjennom årtusenene ble denne utstøtingen til et ritual. Et samfunn ble regulert, holdt sammen gjennom offeret. På den måten får offeret i det menneskelige samfunnet, gradvis, en samlende funksjon. Offeret ble limet som holdt et samfunn i hop.

LES OGSÅ: Slik skal kommunen arbeide mot mobbing og utenforskap

Når man rituelt drepte offeret, opplevde man at freden og harmonien i et samfunn ble gjenopprettet. Ikke rart at offeret etter hvert ble dyrket som guddommelig. Når offeret transformeres til en guddom, er det fordi kraften fra offerhandlingen skaper fred innad i gruppa.

På det viset er kultur grunnlagt på religion. Gjennom en midlertidig fred, opprettes ritualer og myter. De kan ses på som fortsettelsen; forsøket på å gjenskape magien.

En lignende magi oppstår når mennesker blir fastboende og finner ut at legger man et frø i jorda, vokser en ny plante opp. Dette må ha vært en skjellsettende oppdagelse – kun mulig når menneskene sluttet å leve som jegere for å bli fastboende og leve av jorda. For å holde på magien begynner de fastboende å temme dyr til offerbruk – for slik å holde et samfunn sammen. At enkelte grupper ble fastboende, skyldes behovet for nærhet til offerstedene.

LES OGSÅ: Kirkerådets leder mener folkekirken lever i beste velgående

Gjennom tidlige tegn på en virtuell virkelighet, gjør menneskeheten enorme fremskritt. Gjennom at folk samles i dyrkingen av denne utstøtende kraften som samtidig binder samfunnet sammen, blir myter og riter til – som et ledd i å berge sitt samfunn. Dette er lenge før mennesket begynte å tenke i termer som personlig frelse. Det hele beror på å berge livet.

Å risse inn rådyr og okser, menneskefigurer og planter, og så dyrke disse bildene, skaper et stadig tettere samfunn. Menneskene er helt avhengig av offeret og offersymbolene for å fungere sammen. Gjennom den ene felles referansen, kraften som binder gruppa sammen, skapes et stadig større mangfold. Myter blir til. De er fortellinger som dypest sett er bygd på overlevelsesinstinktet. Ritene, gjennom først menneskeoffer, siden dyreoffer, gjentar selve urhendelsen i gruppa. Riten gjentar hele hendelsesforløpet: Trusselen fra omgivelsene, drapet og så fornyet liv gjennom den utstøtte. Aztekerne ofret 20 000 mennesker i året på disse premissene.

LES OGSÅ: - Vil være en «både jordnær og himmelvendt» biskop

At tidsregningen skifter med Jesus, synes logisk, i og med at kulturen får et nytt innhold. Ofringen av Jesus viser at guddommeliggjøringen av offeret bygger på vold. Med kristendommen oppfordres man til å ta parti med offeret og hevde dets uskyld. Offerets uskyld er noe nytt i historien. Jesus hevder at han vil gjøre slutt på offer, og tilbyr barmhjertighet i stedet. Det interessante i et evolusjonistisk perspektiv er at kristendommen er bygd på denne samme forestillingen om en gud som ofres og, gjennom offeret, redder en menneskehet.

Likevel, ofringen av Jesus munner ut i et ideal omkring barmhjertighet, offerets uskyld og markerer slutten på videre utstøtelser. I et slikt evolusjonistisk perspektiv, der man har gått fra alles kamp mot alle, til kultur bygd på utstøtelse og til et ideal om å inkludere alle, skjønner man samtidig både likheten og den radikale forskjellen mellom dyr og menneske.

I løpet av de siste tiårene har vi sett en utvikling hvor man i stadig større grad legger til rette for at mennesker med ulike funksjonshemninger får et verdig liv. Det ville, for ikke mange tiår siden, vært veldig vanskelig for en blind eller en døv å få de samme utdanningsmulighetene som andre. Denne tilretteleggingen er jo slett ikke perfekt ennå, men man ser at media og andre er stadig ute etter å kritisere det minste avvik fra en inkluderende holdning. Denne mentaliteten har også skapt et klima av ekstrem politisk korrekthet hvor mange holdninger, som i realiteten ikke er inkluderende, ofte blir forsøkt presentert som inkluderende.

LES OGSÅ: Prest kaller det umoralsk å kjøpe varer fra okkuperte områder

I denne prosessen hvor mennesker i stadig sterkere grad fokuserer på dem som faller utenfor og derfor behøver spesiell omsorg, ser vi samtidig en stadig sterkere forskyvning bort fra en naturalistisk forståelse av mennesket. Menneskenaturen er i utgangspunktet ikke ulikt dyrenes natur, men gjennom evolusjonen er ulikhetene blitt enorme. Den nye ånden som kom med Jesus kjennetegnes gjennom et forsvar av offeret. Den gir en stemme til hvert individ som på grunn av å ha blitt utsatt for ulike former for utstøtelse, behøver å få sin menneskelighet gjenopprettet.

Følg Adresseavisen på FacebookInstagram og Twitter.

På forsiden nå