Saken startet i mai 2009. Vi ønsket å forenkle adkomsten til hyttene våre. I april 2018 sitter fortsatt Fylkesmannen på saken.

Det var en gang i 2009... Og fortsettelsen er som i eventyret: Er de ikke ferdige hos Fylkesmannen nå, så har de saken ennå. Det har de, og jeg gjør meg noen meg noen prinsippielle betraktninger: Norge, demokrati eller embetsmannsstyre? Saken handler altså om at noen av oss hytteeiere på Svarthamran på Nerskogen ønsket å forenkle adkomsten til hyttene våre. Vei krever en reguleringsplan. Oppdraget ble gitt til ekspertisen ved plankontoret for Rennebu og Oppdal. Plan ble utarbeidet og vedtatt i kommunestyret.

Innholdet var vegløsning og noen flere hyttetomter i tråd med kommunens strategi. Reindrifta og noen av hyttenaboene klaget. Dermed havnet den hos Fylkesmannen.

Måneder med stillhet og liggetid før konklusjoner, samt uklarheter og stadige nye elementer som trekkes inn i vurderingene for hver runde, gjør at vi oppfatter dette som en maktdemonstrasjon fra Fylkesmannens side. Samtidig gir det oss grunnlag for å oppfatte Fylkesmannen som et stort svart hull. Om reguleringsplanen er ønskelig eller ikke, er en helt annen sak. Uenighetene om dette ligger i klagene som følger saken. For å gjøre en årelang historie kort: Reguleringsplan i versjon 1, 2 og 3 ble laget i kommunens kompetente miljø basert på hva som var mulig å forstå ut fra Fylkesmannens tilbakemeldinger hver gang de etter mange måneders «behandling» opphevet kommunens vedtak.

Etter måneder med stillhet var det behov for å samle nye utsagn. Nok en gang besluttet Fylkesmannen å oppheve kommunens vedtak. Hver ny konklusjon fra Fylkesmannen var generell og praktisk utydelig. Verken plankontoret som faginstans eller kommunens administrative og politiske ledelse visste helt hvordan de kunne løse saken.

Påska 2016 hadde vi et møte med plankontoret og kommunens politiske og administrative ledelse. Nå måtte saken løses. Den var pinlig for kommunen. Det var enighet om hvordan man mente og håpet at Fylkesmannens siste versjon av krav kunne møtes. Ny plan med langt færre nye tomter ble laget og vedtatt i kommunen.

Verken reindrifta eller reindriftsadministrasjonen fant nå grunn til å klage. Men siden noen av hyttenaboene også denne gangen benyttet klageretten, måtte saken på nytt til Fylkesmannen. Dit ble den sendt sommeren 2016. Der har papirene nå kompostert i snart to år. Hva tar tid? Siste påfunn er at vi må vente på en ny reguleringsplan for naboeiendommen. Diskusjonen går på å få etablert drivlei for reindrifta. Det pågår et arbeid hvor både Fylkesmannen og kommunen er involvert. Det primære ønsket nå er ei lei som går gjennom området. Grunneierne er innstilt på å finne ordninger for dette. En skriftlig avtaler er inngått for å sikre aktuelle areal også hos naboen.

Reguleringsplanen for vårt område ivaretar ønsket løsning. Fylkesmannen har bekreftet at de vil godkjenne vår plan så snart reguleringsplanen hos naboen er klar. Så hvorfor må vi vente i årevis? Fylkesmannen benytter en situasjon der de på eget initiativ trekker inn forhold som ikke er påklaget. Departementet er etter Fylkesmannens eget dokument klageinstans i slike saker. Men på grunn av at Fylkesmannen velger å la juristene ta saken etter kommunens vedtak, istedenfor at reindriftsadministrasjonen eventuelt kommer med innsigelse, blokkerer de prosessen for klage til departementet.

Juridisk har de kanskje sitt på det tørre, eller er det en tvilsom taktisk omgåelse av lovens intensjoner om slike prosesser? Andre kriterier kan det uansett stilles større spørsmålstegn ved. Vi ser ingen grunn til å mistenke utenforliggende motiver. Men det Fylkesmannen faktisk gjør, bidrar etter vår vurdering ikke til å ivareta reindriftas behov for avklaring. Et behov alle parter har stor forståelse for. Som de selv sier: «Ved første behandling ble vedtaket fra kommunestyret opphevet fordi saken var for dårlig opplyst». Kommunen laget da en analyse av konsekvenser og holdt fast på planen. Dette vedtaket ble i sin tur opphevet med ny begrunnelse. Tredje oppheving av revidert plan fulgte, og som de selv sier: «Kommunen gis klare føringer for eventuelt ny behandling. Redusert utbygging kan kanskje aksepteres.» Kursiven er min, og viser «klarheten» fra Fylkesmannen. Ny plan med betydelige reduksjoner er besluttet i kommunestyret og har nå ligget snart to år hos Fylkesmannen.

Ingen hørte om kravet om reguleringsplan hos naboen før saken hadde ligget urørt i et år. Heller ikke de hos Fylkesmannen som faktisk jobber sammen med kommunen, grunneierne og reindrifta for å få en løsning på plass var kjent med påfunnet så sent som i fjor vår. Som det så pent heter i deres eget dokument: De skal legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn. Men som det så riktig heter: Jeg hører ikke hva du sier for dine gjerninger roper så høyt. Når saksansvarlig vil ha det slik, hjelper det ikke at vi har fått bekreftet at andre i etaten mener det samme som oss, at kravet om reguleringsplan på naboeiendommen er unødvendig. De sier planarbeidet hos naboen kan gå fort. Men det sa de om vår plan også. For snart ni år siden.

Vi håpet på Frank Jensen som ny fylkesmann, med solid erfaring fra sentrale politiske miljø på kommunesektoren. Men også han lar byråkratiet fortsette uten styring. Demokratiske organ settes sjakk matt med uthalingstaktikken hos embetsverket. Nå orker vi ikke tie lengre. Når intet skjer, er vel risikoen ved å omtale saken liten? Selv om vi skulle tråkke på noen ømme tær hos Fylkesmannen? Hva er alternativet?

Denne saken har hva blir svaret på spørsmålet om Norge er et demokrati eller embetsmannsstyre? Så langt er det 4–0 til embetsverket.

Følg Adresseavisen på FacebookInstagram og Twitter.