Sjøfuglene våre sliter. Til tross for dette søker ulike aktører innen havbruk om å få skyte anleggsnære fugler.
Skadefellingssøknadene omfatter et bredt spekter av naturlig tilhørende arter som skarv, hegre, måke og ærfugl. Dette er en bekymringsfull praksis da mange av våre sjøfuglkolonier viser sterk tilbakegang.
Ofte framheves redusert tilgang på føde grunnet klimaendringer som forklaring, men flere faktorer spiller inn. Kunnskapen knyttet til hvordan ekspansjon av oppdrettsanlegg langs Norskekysten påvirker sjøfugl/sjøpattedyr, er mangelfull.
Norges rolle som sjøfuglnasjon er dessuten av stor betydning. En fjerdedel av alle sjøfugler som hekker i Europa hører hjemme i norske farvann. Dette gir oss et stort nasjonalt og internasjonalt forvaltningsansvar. Norge har et særlig ansvar for de pelagiske artene havhest og lunde, samt mer kystbundne arter som storskarv, toppskarv, fiskemåke, sildemåke, svartbak og teist.
Les også: Ælske trøndelagskysten
Naturvernforbundet i Trøndelag og Norsk Ornitologisk Forening har sett på oppdrettsnæringas ønske om å skyte sjøfugl ved lokaliteter i kommunene Ørland, Bjugn, Flatanger, Vikna, Frøya og Åfjord.
Salmar, Marine Harvest og Midt-Norsk Havbruk har ved flere anledninger søkt om å få skyte storskarv og toppskarv med begrunnelser som «skarv kan sette seg fast i nota», «fisk blir stresset av skarv i merdene og tar ikke til seg mat på normalt vis», «skarven vil sannsynligvis etter hvert forårsake et økonomisk tap». Men ved etablering av anlegg i rike fugle- og viltområder presiserer Fylkesmannen at det må aksepteres ulemper forårsaket av stedsnær fauna.
Det forventes altså at konsesjonshavere driver oppdrett uten å påvirke naturen negativt. Også lovverket er klar på at oppdrettsselskapene skal ha gjort alt de kan for å hindre konflikt med naturinteresser. Det stilles derfor strenge krav til at man skal dokumentere skader av vesentlig økonomisk grad før fellingstillatelse innfris.
Opptatt av debatt? Les også: Vi var nær 20 biler i kø, men traktoren kjørte (som vanlig) ikke til side og slapp oss forbi
Til tross for dette er skadefellingssøknadene påvist mangelfulle og overfladiske. Fylkesmannen har nå bedt kommunene innskjerpe kravet til dokumentasjon vedrørende skadeomfang og forebyggende tiltak. Vi mener dette er et skritt i riktig retning. Ethvert oppdrettsselskap bør se det moralsk betenkelige i å skyte ut lokal fauna. Målet må være å ha anlegg som er utformet slik at man kan fryde seg over et rikt sjøfuglliv rundt merdene.
Blant artene som rammes av skadefellingstillatelser, finner vi flere med dokumentert tilbakegang. Bestandene av storskarv (underarten carbo) har vist tilbakegang i flere kolonier langs Norskekysten de siste tiårene. I Trøndelag er bestanden grovt sett halvert i perioden 1986–2017.
Det er i tillegg avdekket at 80–100 måker har blitt skutt hvert år ved et fiskefôranlegg tilhørende Marine Harvest. Dette har pågått siden 2014, da det fortsatt var jakttid på gråmåke og svartbak. Skyting ser ut til å ha vært hovedfokus i det «forebyggende» arbeidet med å hindre at fugler får tilgang på fiskefôr. Sildemåke, fiskemåke, gråmåke og svartbak er arter som har blitt skutt. Måker er vanskelige å artsbestemme, og selskapet har bekreftet at de ikke har hatt tilstrekkelige artskunnskaper knyttet til utskytingen. Tilbakegangen for flere måkearter langs kysten er dramatisk. Så å si alle måkearter viser reduksjon, og av de syv måkeartene som hekker på Fastlands-Norge befinner fire seg på rødlista over truede eller nær truede arter.
Mer debatt: Det var da jeg skulle kontakte Vegvesenet det gikk galt. Det vil si; jeg ga opp
I fjor døde 53 millioner laks i norske merder. Oppdrettsnæringens vekst har allerede gitt en uforholdsmessig stor belastning på naturen i form av lakserømming, lakselus og kjemikaliebruk. Unike villaksstammer er utryddet, og det sies at hele Norges villaksstamme får plass i tre oppdrettsmerder. Tradisjonelt kystfiske «spises opp» av oppdrett, og det manes til kystopprør. Når man i tillegg ønsker å skyte naturlig tilhørende arter, bedrer ikke dette næringens renommé.
At myndighetene nå ønsker en femdobling av antall oppdrettslaks, finner vi problematisk. Hele 47 oppdrettsselskap har søkt om økt produksjon. Godkjennes søknadene, vil vi få 7897 tonn mer oppdrettslaks i sjøen. I Trøndelag har ni selskap søkt om å få øke produksjonen. Dette innebærer 66 nye tillatelser, noe som igjen gir 1056 tonn mer oppdrettslaks i sjøen fra Flatanger til Bindal. Det er dermed grunn til å tro at antall skadefellinger vil øke i takt med konsesjonene. Da må kommuner og næring endre praksis. Målet bør være å unngå fellingstillatelser på faunaen rundt anleggene, og næringa må umiddelbart forbedre skadeforebyggende tiltak.
Enhver næringsvirksomhet må utøves på minst mulig inngripende måte overfor naturlig forekommende arter. Det er derfor høyst beklagelig at ei næring som sikter på å runde 100 milliarder i salg av oppdrettslaks, synes det er etisk riktig å fortsette med årlig skyting av sjøfugler. Dersom næringa er opptatt av sitt omdømme, burde det være i dens interesse å finne løsninger som hindrer sjøfugl og oppdrettsfisk å komme i fysisk kontakt.
Vår tid preges av en kultur der naturen i all hovedsak brukes som et middel for å oppnå egne mål. Hvis økonomisk gevinst er viktigere enn fornuften og hensynet til biologisk mangfold, vil flere enn sjøfuglene bli skadelidende. Naturen må forvaltes i et langsiktig perspektiv, og næringer som etablerer seg i allmenningen har den kun til låns.
Dette reiser følgende spørsmål: Hvor stor miljømessig påvirkning fra oppdrettsnæringen er det norske folk villig til å akseptere?
Hør våre kommentatorer snakke om Hytteturen fra helvete, messenger-mobbing, Trond Giske på fest og litt politikk
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter