For få år siden fikk jeg fullt innsyn i en konkret sak som en barnevernstjeneste i Trøndelag behandlet. Senere fikk jeg også innsyn i to andre saker. Det var skremmende.

I media har det vært satt søkelys på Steigen kommune der antallet barn under barnevernets omsorg er fem ganger høyere enn ellers i landet. Men det er neppe bare barnevernet i denne lille kommunen som bør få stilt spørsmålet om de utøver makten de er gitt med klokskap.

LES OGSÅ: Gir minst hjelp til de som trenger det mest

Kritikken mot barnevernet er stigende, parallelt med økt bruk av akuttplassering. I møte med denne type kritikk i media, har jeg tidligere hatt tillit til barnevernet. Men for få år siden fikk jeg fullt innsyn i en konkret sak som en barnevernstjeneste i Trøndelag behandlet. Senere fikk jeg også innsyn i to andre saker. Det var skremmende. For her møtte vi:

- ansatte med manglende evne til sensitiv og åpen lytting. I stedet ble foreldre og støttepersoner møtt med tilsynelatende forhåndsprogrammert mistenksomhet. Når en ikke lenger lytter på åpent grunnlag, kritisk prøver ute sine egne teser, bli konsekvensene fort at dramatiske og vanskelige reversible beslutninger tas på feil grunnlag.

LES OGSÅ: Barn skal bli lyttet til

- ansatte som var konfliktsøkende i stedet for dialogorientert. Barnevernet er derimot pålagt å gi hjelpetiltak. Tvang er siste alternativ. Men når samarbeid ikke velges, og foreldre ikke ivaretas, ødelegges muligheten for at foreldre dyktiggjøres.

- barnevernsansattes skriftlige vurderinger av foreldre som bar preg av arroganse og nedlatende holdning. Særlig problematisk blir det når slike dokument brukes for å få gjennomslag om overtakelse i fylkesnemndene.

- ansatte som faktisk ikke viste forståelse for barnas opplevelse av prosessen. Her ble gjort vedtak på tross av også store barns uttrykkelige ønsker og følelser. Barnevernet velger slik å rive barn ut fra viktige og trygge nettverk i slekt og venner og i stedet akuttplassere dem hos fremmede i lang tid, før kontroll blir tatt av om vilkårene er oppfylt. Arresterte kriminelle har større rettsvern.

- manglende forståelse for at også barn som opplever omsorgssvikt, trenge å bygge bru til sitt biologiske opphav. Alternativet kan bli identitets- og rotløse barn.

LES OGSÅ: Vi må ta oss bedre tid til ungene som sliter

- et barnevern som er svært nøye på at andre opptrer helt korrekt, men som selv bryter regelverk. I stedet for å innrømme feil, lytte til kritikk, evaluere prosess, holde løfter, ser det ut til at prestisjen blir styrende.

- manglende fremmedkulturell kompetanse. Foreldres oppførsel kan vanskelig forstås ensidig fra norsk ståsted. Ledende psykologer argumenterer sterkt for dialog med etniske minoritetsforeldre i stedet for konflikt.

- advokater betalt av barnevernet som er mer styrt av å notere seg en «seier» i rettssalen, framfor å la barnas beste være styrende for resultatet. Barneadvokat Thea Totland uttaler også i Aftenposten 11.04.18: «Vi som representerer foreldre undrer oss ofte over hvor prosesskåte barnevernets advokater kan framstå. (….) Dette er trist: prosessene i barnevernet skal tross alt tjene barnets beste, ikke advokatens.»

I Dagsrevyen 5. april uttaler psykologspesialist Esther Solberg at hun opplever det nesten helt vilkårlig hvilke barn som blir tatt eller ikke. Hun peker på at de enkelte saksbehandlere har svært stor innflytelse i enkeltsakene.

LES OGSÅ KRONIKKEN: Spesialpedagoger må inngå i barnehagens grunnbemanning

Barnevernet avfeier normalt kritiske spørsmål med at deres vedtak er «til barnas beste». Dette bør det stilles spørsmål ved. De siste årene har et økende antall fagpersoner innen jus, psykiatri, helse og barnevern gått ut med bekymring om barnevernet. Barnevernet har så langt ikke vist tilstrekkelig vilje til å lytte. Det er et demokratisk problem når den offentlige institusjonen som har makt til å gjøre størst inngrep i menneskers liv, og som samtidig gir minst innsyn, viser liten vilje til selvkritikk. I samme dagsrevysending poengterer Marit Trommald i Bufdir at det ikke er barnevernet, men fylkesnemndene, som beslutter omsorgsovertakelse. Problemet er at disse forvaltningsorgan er underlagt staten. De legger i sine vedtak stort sett barnevernets vurderinger til grunn, og gir barnevernet som oftest medhold. Så kan det gjerne gå ett år før akuttvedtak prøves av en uavhengig domstol. Da kan barnevernets håndtering av prosessen føre til at utfallet i endelig dom blir i barnevernets «favør».

Som oftest er det ressurssvake familier som er i barnevernets søkelys. De er sjelden i stand til å «kjempe» sin sak. Innsynet i slike saker for offentligheten er i praksis ikke til stede. Media bør se sitt ansvar i å kritisk belyse en institusjon som har en så sterk maktposisjon, når denne anklages for å misbruke makten.

Mange barn opplever alvorlige omsorgssvikt. Vi trenger derfor et barnevern som på storsamfunnets vegne i særlige tilfeller gis makt til å skille barn fra foreldre. Men en så sterk inngripen i menneskers liv må utøves sammen med stor skjønnsomhet og sensitivitet. Hvis ikke er faren for maktmisbruk stor.

I møte med barnevernet lærte jeg at det klokeste er å si minst mulig. For alt kan bli misbrukt. Det er tragisk for det viktige oppdraget barnevernet har når et møte med barnevernet fører til at en blir usikker om en besitter nødvendig kompetanse, skjønnsomhet og klokskap til å utøve den makten en har fått tildelt.

Barnevernets ansatte bør ikke mistenkes for å ville noen vondt. Her arbeider selvsagt også mange dyktige og samvittighetsfulle medarbeidere. Men skal vi kunne melde bekymring for barn til barnevernet, og åpne våre hjem for fosterbarn, må vi rett og slett kunne stole på at de behandler sakene med klokskap og til barnas beste. Og tillit kan ikke kreves. Den må fortjenes. Og det å vinne den, er barnevernets ansvar.

Endre Stene