Cicignonparken, Adressaparken og Tordenskjoldsparken. Her må det da finnes benker, trær, gress og skygge? Nei. Her må man ta kaffekoppen stående og roe ned ungene – omgitt av betong, steinheller og grus.

Japanerne elsker det de kaller «å bade i skogen». Å oppsøke trær og skog, har blitt en del av det nasjonale programmet for folkehelse i Japan, Shinrin-yoku. Det betyr rett og slett å tilbringe mer tid i nærheten av trær der alle sansene er vekket til live. Ingen jogging, ikke noe work-out, men vandring, kontemplasjon eller piknik under trærne.

Japan har brukt fire millioner dollar på å studere de fysiske og psykiske effektene av å oppholde seg i skogen. Styresmaktene filosoferte over at mens man stort sett bruker øyne og ører innendørs, ligger de andre sansene våre ubrukte.

Utendørs kan vi høre lyden av en klukkende bekk, føle vinden blåse, og lukte trær i blomstring. Sansesystemet vårt ble utviklet i naturlige omgivelser, og når vi er på slike steder faller hjernen vår til ro, mente de. Skog og natur senker hjerte- og pulsrytmen og reduserer stress og depresjon.

Les også: Vi kan få både campus og park

Definisjonen på en park er «et større grøntområde med beplantning». Forskere ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) har intervjuet nordmenn som har fått velge hvilke elementer og kombinasjoner av elementer de ønsket i en park. Trær og gress ble det dominerende svaret.

De som ble intervjuet, mente også at det ikke burde være for fullt i en park, siden det da ble vanskeligere å finne roen.

I Trondheim er det få plasser å slappe av når man vandrer i sentrum. En innegjerdet Stiftgårdspark er alt.

Legger man søndagsturen ned til elva og Marinen, er det flott. Enda bedre hadde det vært om ideen om et storstilt parkområde på Nidarø ikke hadde falt til jorden.

Helt andre vyer og modighet enn våre politikere, hadde den amerikanske landskapsarkitekten Frederic Olmstedt, som designet Central Park midt i New York. Med beliggenhet midt på Manhattan, er parken cirka 3,5 kvadratkilometer i utstrekning, og full av trær, busker, gress, blomster og vann.

Les også denne kronikken: Byens kvaliteter angripes

Olmstedt forsto at folk trengte bynære parker og natur for å kunne ha det bra. På 1800-tallet var grøntområder forbeholdt de kondisjonerte, og han syntes det var urettferdig at klasseskiller skulle definere tilgang til skjønnhet og vakre steder. Han følte han hadde en sosial oppgave i å anlegge parker som kunne brukes av all slags folk, og mente at parker egnet seg for å «slippe ut damp» – særlig for arbeidsfolk som normalt ikke hadde tilgang til grønne plasser. I tillegg til å stå for parken, laget han derfor flygeblad som han delte ut på legekontorer i fattige strøk over hele New York. Her ba han legene fortelle pasientene at de måtte gå til Central Park fordi det ville få dem til å føle seg bedre.

For noen år siden gikk en rekke forskere ved Cornell University i USA gjennom litteratur som handlet om hvordan planleggingsprosesser påvirker folkehelsen. De fant noen uomtvistelige funn:

Tettheten av lokalsamfunn, størrelse på parker, lokalisering av skoler og butikker og plassering av veier; alt dette virket sterkt inn på folks fysiske og psykiske helse.

Tilgang eller utsyn til en park påvirket sykdomsbedring. Eldre som bodde i gamle eneboliger med uteplass til spaserturer og tilgang til parker og alleer, levde lenger enn andre eldre. Å leve nær natur så også ut til å fungere som en buffer mot stress for barn i byen.

Opptatt av debatt? Les også: Vi er tre jenter som kom hit for å bli kloke, men Trondheim så ikke ut som en klok by dagene etter 17. mai

Forskerne gikk så langt at de mente at det meste av helseproblemer i dagens amerikanske befolkning – fra psykiske plager til hjertesykdommer og diabetes – har betydelige miljømessige årsaker. Ut fra dette konkluderte de med at helse burde være en viktig og eksplisitt komponent i all byplanlegging.

Helene Nordh ved NMBU er enig i at parker i byene er viktigere for folkehelsa enn vi tror, og at politikere og utbyggere må forstå at grøntområder ikke må bygges ned.

Hun hevder at vi trenger en kombinasjon av store og små parker, men først og fremst mange mindre grøntområder tett på der folk bor. Tap av grønne plasser kan true folkehelsen og hindre oss i å være fysisk aktive.

Mer debatt: Man rekker ikke både å levere barn i barnehagen og komme tidsnok på jobben hvis man skal reise kollektivt

Mange byparker – som i Trondheim - blir utstyrt med betongelementer, heller og steiner, slik at det grønne bare blir litt pynt. Billedkunstner Knut Åsdam, som har jobbet mot landskapsarkitektur i en del prosjekt, ser en forskjell mellom Norge og utlandet når det gjelder bruk av vegetasjon i urbane uterom.

Han opplever mange norske byrom som kalde. Når han har forsøkt å argumentere for mer vegetasjon, i prosjekter hvor han har vært involvert som kunstner eller konsulent, har han fått til svar at nei, det er ikke urbant.

Mange som bor i byene er opptatte av friluftsliv og er flinke til å komme seg ut i naturen. Men vel så mange holder seg hjemme eller trekkes mot bysentrum.

Skal grøntområdene bli brukt, bør de derfor ikke ligge lenger unna enn ti minutters gange, sier eksperter. For eldre bør området ligge innen 300 meters avstand, og for barn ikke lenger unna enn 400 meter.

Hør våre kommentatorer snakke om NRK-streik, flukt fra Ap, turismens problemer, VM på ski og siste nytt fra Cannes

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter