Nå håper vi at kommunen følger opp med finansiell støtte til de arkeologiske undersøkelsene som kan realisere Killi -Olsens gave til byens kulturliv.
En befolkningsprognose fra 2015 har beregnet at Trondheim vil få 73 prosent av den samlede befolkningsveksten i regionen i 2050. For å komme denne utviklingen i møte har Trondheim kommune, på godt og vondt, lagt seg på en linje med fortetting.
LES OGSÅ: Må kaste seg rundt og hjelpe Killi-Olsen
Trondheim bysentrum vil dermed bli et av de viktigste områdene som kommer til å oppleve et økende press på allerede knappe og ressurskrevende utbyggingsareal. Dette påkaller et nødvendig fokus på hvordan man kan forvalte natur- og kulturmiljøet i og omkring byen og på en bærekraftig og god måte for byens innbyggere.
De fysiske kulturminnene står sentralt i den nasjonale strategien for forvaltningen av kulturmiljøet. Trondheim kommune har derfor utarbeidet en kommunedelplan for «Kulturminner og kulturmiljøer 2013-2025». Her pekes det på at «kulturminner i grunnen» (dvs. kulturlagene som byen er bygd på) «ikke er et kommunalt ansvar» men at kommunen kan «gi et viktig bidrag gjennom et tettere samarbeid med kulturminnemyndigheten». Allerede her er det et hull i systemet som kommunen fortjenestefullt har forsøkt å tette med intensjoner om å «videreutvikle samarbeid», gjennomføre «markering av middelalderforekomster i byen», inkludere et «aktsomhetskart» samt utvikle «pedagogiske opplegg for markaområdet».
LES OGSÅ KOMMENTAREN En strålende nyhet for Midtbyen
Dette er alle gode tiltak, men det blir som å pisse i buksene for holde varmen med tanke på de virkelige utfordringene man står overfor. Nemlig å finne formålstjenlige forvaltningsrutiner i en situasjon der mange flere mennesker og funksjoner i fremtiden skal presses sammen på et areal i Trondheim sentrum. Et areal som er omfattet av kulturminnelovens fredningsbestemmelser.
«Formålstjenlig» handler her ikke bare om hva som er bra for tiltakshavere (dvs. utbyggere som ønsker å bruke fredet areal til ulike formål) og beslutningstakere (dvs. Riksantikvaren), det gjelder først og fremst i forhold til de som den lokale miljøpolitikken er til for, nemlig byens nåtidige og fremtidige innbyggere.
Det betyr i klartekst at det arkivet av historisk informasjon som ligger under våre føtter må forvaltes slik at både kunnskaps- og opplevelsespotensialet kommer byens innbyggere og besøkende til nytte som en tilgjengelig ressurs. En svensk arkeolog-kollega har for nylig pekt på at «dagens utfordringer forutsetter at myndigheter, kommuner og byggherrer samhandler, og at det skapes et samlet helhetssyn som må bygge på nye samarbeidsformer og handlingsmønstre».
Ja! Det er her det ligger, for verken nå eller fremover kan vi leve med en samfunnsutvikling på lokalt plan der mennesker og materiell kjemper om stadig knappere arealressurser uten en tydelig og omforent forvaltningsstrategi. En strategi som foreskriver langsiktige målsettinger og relevante handlingsalternativ, der langsiktige bærekraftige forvaltningsmål, samfunnsnytten og alternative økonomiske fordelingsmekanismer inngår i en samlet vurdering.
Til tross for bestemmelsen om samarbeidsplikt i gjeldende forskrifters §3 dag er forvaltningen av kulturminne middelalderbyen i dag preget av praksiser der man roper til hverandre fra hver sin tue styrt av særinteresser og avgrensede ansvarsområder: Trondheim kommune sitter med de konkrete utfordringene og må finne løsninger i samråd med Riksantikvaren og NIKU, som på sin side styres av stramme inntjeningskrav og hvor de arkeologiske undersøkelsene både faglig og økonomisk må godkjennes av Riksantikvaren. RA styres i sin rolle av et overordnet ansvar for å følge opp internasjonale konvensjoner og de nasjonale politiske vedtakene innen kulturminnevernsektoren.
Les også: Killi-Olsen må selv bekoste utgravingene på drøyt 18 millioner kroner.
I denne strukturen har forskningsmiljøene utenfor NIKU ingen konkret plass, til tross for at det er disse miljøene som produserer mye av den kunnskapen som forvaltningen av kulturminnet middelalderbyen må bygge på. Kulturminnet middelalderbyen Trondheim kommer av slike årsaker i liten grad byens innbyggere og besøkende til gode i form av økt kunnskap om og opplevelse av byens historiske mangfold. Her kunne et samarbeid vært inngått med stort utbytte.
Kommunen bidro intet til undersøkelsen av Klemenskirken, men vil paradoksalt nok ha et unikt kulturminne i byens hjerte som vil være en ressurs både for byens egne innbyggere og besøkende. Nå har kommunen fått en ny sjanse til å demonstrere at den kan være fremoverlent og følge opp intensjonene i formannskapets beslutning av 20.10. 2015 om å fremme kunnskap om viking- og middelalderbyen Trondheim. Riksantikvar Jørn Holme skrev en kronikk i Adresseavisen i fjor der han understreker at «Middelalderbyen Trondheim er et arkeologisk kulturminne av høy nasjonal verdi … Skjult under asfalten ligger det et enestående vitenskapelig kildemateriale til kunnskap om våre forfedres liv og samfunn, som vi ikke kan få fra noen andre kilder». Nå håper vi på at kommunen følger opp med finansiell støtte til de arkeologiske undersøkelsene som kan realisere K.U.K. og Kjell Erik Killi-Olsens gave til fremme av byens kulturliv som er grenseløst generøs og uegennyttig. Samtidig vil det bidra til ny innsikt i den eldste byutviklingen på Nidarneset.
axel.christophersen@ntnu.no
Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
