Et bilde oppsummerte det feilslåtte G7-møtet som fant sted i Ottawa i forrige uke: President Trump med armene i kors, osende av motvilje, omgitt av Vestens fortvilte ledere.
Rykter fra de lukkede samtalene sier at Donald Trump fortalte de andre at USAs skjeve handelsbalanse kommer av at landets venner driver selektiv frihandel og at USA vil tvinge frem balanse, om nødvendig med proteksjonisme.
Canadas uerfarne statsminister erklærte fryktløst, vel å merke etter at Trump var trygt ute av landet, at USAs straffetoll var en «fornærmelse» som ville møtes med samme mynt. Da nektet Trump å signere slutterklæringen fra møtet. Poenget var å fornærme den fornærmede.
Fredsforsker skeptisk til avtalen: Påfallende at Trump ikke har fått flere innrømmelser
Tonen var en annen da den amerikanske presidenten denne uken møtte verdens verste diktator, Kim Jong Un. Trump omtalte nordkoreaneren som statsmann og mange andre pene ting. Til sist skrev de under på å arbeide for en koreansk halvøy uten atomvåpen. Dette er ikke helt lett å forstå. Hvorfor skulle USAs leder ringeakte sine venner og allierte, mens han behandler en vandrende humanitær katastrofe med godord og respekt?
Dette, kjære venner, er hvordan en multipolar verden ser ut. Under den kalde krigen hadde verden to dominerende maktsentra, frem til finanskrisen hadde den ett – nå har den tre. Og flere vil det bli. Dette endrer USAs oppførsel.
Den britiske diplomaten E.H. Carr påpekte i sitt post mortem over opptakten til 2. verdenskrig, at de bestående stormaktene (i vårt tilfelle USA) svekkes i sin vilje til å fungere som politimann, vaktmester og trygdevesen i det internasjonale systemet – skuffet over at systemet har tillatt rivaler å vokse frem.
Trump dro rett fra G7 til Singapore: Presidentens sure magefølelse
Rivalene på sin side (vi tenker her på Russland, Kina) har lite vilje til å ta på seg systembærende oppgaver siden de vil hevde (dels med rette) at de internasjonale rammeverkene er vektet for å forlenge de etablerte stormaktenes dominans.
Rivalene har vokst seg sterke og må behandles varsomt. For USA opererer nå i et internasjonalt system som i økende grad preges av stater som USA ikke kontrollerer. Trumps milde håndtering av Kim Jong II kommer av at landet nå er en atomstat.
Kina og Russland har vist seg uvillige til å bistå USA med å tvinge Nord-Korea i kne med sanksjoner. Lite tyder på at landet vil gi opp sine atomvåpen, all den tid disse fungerer som en bedre garanti for kommunistregimets overlevelse enn hva Trump kan tilby.
La oss huske at Nord-Korea siden 1992 har brutt alle atomavtaler de har skrevet under på. Pyongyang har per i dag atomvåpen og evne til å ramme USAs fastland. Dette er uakseptabelt for USA som, forståelig nok, ikke vil la seg true av lilleputter.
LES OGSÅ: Vi som jobber natt risikerer å få alvorlige sykdommer
I Singapore fikk Trump trolig det meste som det gikk an å få ut av forhandlinger der partene ikke har noen grunn til å stole på hverandre. De ble enige om å fortsette samtalene, noe som er mye bedre enn alternativene. I det minste når disse inkluderer atomkrig.
Det forklarer hvorfor Trump er så vennlig mot USAs rivaler, men hvorfor er da han så harsk mot sine venner? Kanskje fordi det er risikofritt. Trump mener at USA har mistet overtaket fordi de har bevart et system som har tillatt deres venner å vokse seg rike, uten at det har falt dem inn å betale mer for sin egen sikkerhet eller å gi USA drahjelp økonomisk. Dessuten ser han europeiske ledere som svake og forvorpne.
LES OGSÅ: St. Olavs hospital svikter kreftpasientene
Frustrasjon går ofte ut over dem som står oss nærmest. Trump mener USA fortjener den respekt som fotfolk i føydalsamfunn var ventet å gi til jarlen. Europeerne er sjokkert over at henvisninger til regelboka ikke fungerer like godt i global geopolitikk som innad i EU.
Nå er det makt og ikke verdier, som setter strøm i internasjonal politikk. Ikke bare USA lager sine egne spilleregler, det gjør også Russland og Kina. I en multipolar verden vil i økende grad de svake tåle hva de må, og de mektige gjøre hva de kan, som Tukydid sa det 400 år f.kr.
Derfor tyder mye på at når en ny president følger Trump, vil vi finne at mye av substansen i Trumps «Amerika Først»-doktrine blir stående. Obama kan ha vært den siste internasjonalistiske presidenten på en lang stund.
LES OGSÅ: På Lade stiger 8-10 etasjes bygg opp til himmelen
For Norge representerer dette en stor utfordring, dels fordi vi har blomstret i systemet USA ikke lengre ubetinget vil underskrive, dels fordi våre nære bånd til vår hovedallierte næres av en internasjonalistisk grunntro som våre to land inntil nylig delte.
Hør våre kommentatorer snakke om misnøye i Trøndelag, festivalsommer i Trondheim og sykkelbyens utfordringer
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten
