Den finske skolen har fått mye oppmerksomhet siden de første PISA-resultatene ble publisert.
Flere forskere begrunner resultatene som en klar følge av Finlands utdanningspolitikk, -struktur og -praksis. Finlands gode resultater har ført til at mange utenlandske skolepolitikere har valfartet til dette utdanningens Mekka og digitale høyborg for å finne hemmeligheten, salaista, bak suksessen.
Undertegnede har selv vært med på en slik tur der den norske delegasjonen fikk presentert det finske utdanningssystemet som forbilledlig – også i bruken av ny teknologi. Tilbake i Norge ville jeg vite hva som faktisk foregår i det finske klasserommet, og for å kunne observere – både den analoge og den digitale – interaksjonen mellom voksne og barn i et finsk klasserom, var jeg nødt til å lære meg finsk.
Les mer om Finland: Listen ble lang: Av 1600 titler endte 1400 med -mann
Høsten 2017 fikk jeg endelig muligheten. Med midler fra instituttet for lærerutdanning ved NTNU ville jeg kartlegge implementeringen av den nye finske læreplanen med særlig vekt på bruken av digital teknologi. Omtrent hvert tiende år erstattes de finske læreplanene med reviderte planer. Den siste reformen er fra 2014, med full utrulling i alle skolene fra høsten 2016. I den nye finske læreplanen er bruken av digital teknologi ikke valgfri, men skal anvendes i- og på tvers av alle fag. Ettersom fremtidige jobber og arbeidsplasser vil kreve mer digital kompetanse, har det blitt skolens oppgave å forberede elevene på dette. Den sentrale læreplanen tilpasses hver skole, der lærerne jobber etter en lokal variant for å nå de sentrale målene.
Jeg hadde store forventninger da jeg en dag i september 2017 kom til skolen som skulle være min arbeidsplass de neste tre månedene. Det var allerede tre uker etter sommerferien, og jeg regnet med at jeg skulle kunne se elevene i full gang med å bruke ulike digitale verktøy i undervisningen. Stor var overraskelsen da jeg ble forklart at det var satt av én time i uken til arbeid med pc, en annen der elevene fikk bruke Ipad. En gang i uken trillet to ordenselever inn 25 PC-er som ble fordelt etter opprop av elevnavn og PC-nummer. Dette tok gjerne et kvarter.
Opptatt av debatt? Les også: Reglene for offentlig støtte øker konflikten mellom foreldre etter en skilsmisse
De første som hadde hentet maskinen sin, begynte å jobbe med oppgaven som var skrevet på tavlen. Elevene var fortrolige med å koble seg på og navigere i tekstbehandlingsverktøy. Neste gang jeg var til stede, var det derimot full stopp. Ingen passord virket, det dukket opp en ukjent påloggingsfunksjon, og denne timen var det ingen som fikk logget seg på. Ifølge min finske kollega hadde rektor bestemt at skolen skulle være fullt kompatibel med universitetet, derfor måtte alle bruke office365 og bli registrert der.
Omsider fikk jeg møtt rektoren, og han bekreftet at det var han som bestemte innkjøp av utstyr og programvare, og la til rette for kursing og opplæring. Hvordan lærerne tok i bruk de nye hjelpemidlene, ville han imidlertid ikke legge seg opp i. Tvert imot, mente han, det var å blande seg inn i den pedagogiske kompetansen til lærerne.
Den siste læreplanreformen i Finland kan ses på som et direkte svar på hvilke nøkkelkompetanser som trengs i det 21. århundret for at man skal oppnå personlig, sosial og økonomisk suksess. At den digitale kompetansen står sentralt, betyr ikke at det kun dreier seg om fysiske tilrettelegginger og innkjøp av flere Ipader og kursing av lærerne. Det handler selvsagt om det også, men først og fremst om pedagogisk kompetanse hos lærerne som gjør dem i stand til å møte morgendagens krav og elever.
Mer debatt: Hvis det er en ting som irriterer meg, så er det når folk som kjører bil ikke følger med i trafikken
Min finske kollega var nokså frustrert: «Jeg synes vi har gjort så low-level-greier hele tiden, men som jeg har sagt til deg tidligere – om vi ikke hadde fått beskjed om at nå skal dere bruke office365, hadde jeg gjort mye annerledes. Jeg hadde brukt penn og papir. Men nå ble det disse apparatene som jeg på grunn av mine begrensede ferdigheter ikke er veldig bekvem med.»
Lærerens frustrasjon er ikke vanskelig å forstå – det som vakte mer forundring, var måten læreren håndterte dette på. Hun bestemte at klassen ble delt i to, slik at den ene gruppen gikk på et datarom med en annen lærer for å lære det nye systemet, mens den andre gruppen jobbet med eventyr og teater. Uken etter byttet gruppene plass.
I slutten av november hadde alle elevene tilgang til systemet; de hadde lært seg å hente oppgaver, lagre oppgaver og bruke chatten. De hadde dessuten lest Brødrene Løvehjerte og dramatisert scener fra den. Læreren og elevene kom til slutt i mål – om enn noe saktere enn planlagt. I intervjuet med meg påpekte læreren at hun ikke var stresset på grunn av at målene ble nådd senere enn planlagt – så lenge hun var klasselæreren i denne klassen, hadde hun kontroll over progresjonen til alle elevene. – Og de digitale læringsmålene, spør jeg? – De når vi også, om ikke i år, så neste år.
Etter tre måneder i et finsk klasserom er det ikke mulig for meg å peke på trylleformelen i finsk skole. Jeg sitter imidlertid igjen med en erkjennelse av at det er lite som tyder på at finsk skole er forbilledlig på grunn av dens implementering av digital teknologi i undervisningen.
Jeg har derimot observert noen trekk hos mine finske kollegaer som heller kan sies å bidra til den finske skolesuksessen: Reflektert lydighet til systemet, en iboende yrkesstolthet med kritisk tilpassingsevne og stor autonomi i klasserommet – særtrekk som muliggjør å videreføre det som fungerer godt, å være den læreren man har blitt i løpet av sin karriere og å mestre nye og komplekse situasjoner sammen med elevene.
Hør våre kommentatorer og gjest Lasse Berre snakke om trøndersangen, fotball-VM og Arbeiderpartiet
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten
