Er Tyrkia en venn eller fiende av Vesten?

Kronikkforfatteren skriver under pseudonym fordi han ikke ønsker å sitte i tyrkiske fengsler pga et innlegg/kronikk.

Tyrkia er i dag ganske annerledes enn før islamistene tok over i 2002. President Erdogan opptrer som en autoritær islamist som har lite til felles med sine Nato-partnere. Han spiller et farlig spill. USA har behov for et Tyrkia som er en lojal og provestlig alliert, men Erdogan binder ikke de allierte sammen; å fjerne vestlige verdier som demokrati, rettssikkerhet, ytringsfrihet, og menneskerettigheter. Tortur, som Tyrkia er beryktet for gjennom hele forrige århundre, er tilbake. Erdogans antivestlige retorikk har ført til at fiendskap mot Vesten har nådd nye høyder. Det går ikke en dag uten at Erdogan eller hans nære medarbeidere kommer med hard kritikk mot USA og deres allierte i Europa. Erdogans forakt mot Vesten ble tydelig demonstrert i fjor da han uttalte: «Vår bekymring er ikke hva George eller Hans eller Helga sier. Vår bekymring er hva Fatma, Ahmet, Huseyin sier, hva Allah sier».

Assads bruk av sult som våpen må stanses

Nato-medlemmet Tyrkia kjøper luftvernmissilsystemet S-400 fra Russland, og fører krig mot syriske kurdere som den USA-ledete koalisjonen samarbeider med i kampen mot IS. Dessuten samarbeider Tyrkia tett med Iran. Til BBC World sa Erdogan 13. mai at «Natos generalsekretær Jens Stoltenberg sa til meg at Tyrkia kan fritt handle våpen fra hvem som helst». Dette rimer verken med Nato-alliansens eller USA-ledete koalisjonens strategiske interesser. Hvor plasserer Norge seg i dette bildet?

Smålig av Stoltenberg: Stoltenberg har gjentatte ganger besøkt Ankara og hevder at Tyrkia har rett til selvforsvar i forbindelse med Tyrkias okkupasjon av Afrin. Selvforsvar kunne vært legitimt om Tyrkia hadde blitt angrepet. Men her er det Tyrkia som er i angrepsposisjon og som har okkupert Afrin fra USA-allierte kurdere. Jeg blir trist når jeg leser regjeringskontrollerte tyrkiske medier som omtaler Stoltenberg som den av vestlige ledere som viser forståelse for Tyrkias Syria og Irak-politikk.

LES LEDEREN: Aung San Suu Kiys moralske fallitt

Hans forgjenger, Anders Fogh Rasmussen, har en helt annen oppfatning av denne konflikten. Rasmussen har vært kritisk til Erdogans krig mot kurderne. Han mener også at Erdogans retorikk er uforenelig med vestlige synspunkter og skader forbindelser med Vesten.

Gjennom sin politikk har Tyrkia gjort det klart at dets geopolitiske interesser samsvarer med Russland og Iran, ikke med Nato. Mitt spørsmål til Stoltenberg og den norske utenrikspolitiske ledelse er: Hvor realistisk er det at islamisten Erdogan skal bli provestlig og Nato-vennlig?

Islamsk autokrati gjennom frie valg: I 80 år nektet de sekulære nasjonalistene islamistene å delta i frie valg i Tyrkia. Hovedbegrunnelsen var at islamistene ville benytte seg av demokratiske metoder for å bygge islamsk autokrati. Men frie valg er et grunnleggende prinsipp i et demokrati. Forventningen om å bli EU-medlem gjorde at sekularistene i 2002 lot islamistene få delta i valget, og islamistene tok over makten etter valgseieren i 2002. Utviklingen etter 2002 viste at sekularistenes frykt var begrunnet.

Blåmandag for Catalonia

Erdogan-regimet har forandret det sekulære Tyrkia, har knust den demokratiske opposisjonen, provosert pressen, domstolene og hæren. Han bruker rettsvesenet til å forfølge opposisjonelle. Mediene kan ikke lenger korrigere statsmakten, men er forpliktet til å lovprise den – en praksis som tilbakefører Tyrkia til Atatürks tid.

Da Erdogan på 1990-tallet var borgermester i Istanbul, ble han avsatt og fengslet i seks måneder fordi han hadde lest opp et dikt som inneholdt myndighetskritikk. Etter at han ble president, har Erdogan avsatt 103 folkevalgt borgermestere. Mange av dem sitter i fengsel for å ha kritisert presidenten. 49 kurdiske parlamentarikeres immunitet er opphevet og 14 av dem er fengslet. Erdogan er et eksempel på de som etter selv å ha blitt ydmyket, senere utfører ekstremt ydmykende handlinger for å hevne seg.

LES OGSÅ: Den fremste garanti for vern av menneskerettighetene

Tyrkia under Erdogan minner nå mest om en blanding av Khomeini-regimet i Iran og Putin-regimet i Russland: massiv undertrykkelse fra staten over kurderne og opposisjonen, men ikke lenger med aktiv vest-lig støtte. For 16 år tilbake, da AKP tok over makten, brukte tyrkiske demonstranter slagordet «Tyrkia vil ikke være Iran». I dag bruker de samme demonstrantene slagordet «Iran vil ikke være Tyrkia». I Iran, som i dagens Tyrkia, blir mennesker dømt som forrædere eller fiender og behandlet deretter, alt før de skulle tørre å gå ut i gatene for å demonstrere.

Tyrkias uhyrlige menneskerettighetsbrudd rammer også utenfor landets grenser. Erdogan-regimet arresterer rutinemessig utenlandske statsborgere, beskylder dem for å være «støttespillere for terror» og bruker dem som forhandlingskort i bytte mot Erdogans opposisjonelle som har søkt tilflukt i utlandet. Denne oppførselen er ikke bedre enn oppførselen til Iran og Nord-Korea, som begge arresterer utlendinger for potensiell bruk som forhandlingskort. Den eneste forskjellen er at Tyrkia er medlem av Nato og arresterer medborgere av allierte partnere.

Tyrkia har i realiteten støttet IS. Erdogan-regjeringen trodde først den hadde felles interesser med terroristgruppen. Begge var sunni, og hatet kurderne. Tyrkisk etterretningstjeneste hjalp IS-terrorister med våpen og logistikk, og den tyrkiske regjeringen kjøpte IS-olje og ga terrorgruppen støtte til sine aktiviteter. Tyrkerne tillot også kjente IS-operatører fritt å krysse sine grenser, og tyrkerne hindret i 2014 amerikansk innsats for å hjelpe kurdiske styrker i å avverge IS-angrep på den kurdiske byen Kobani.

Stadig flere roper høyt om at tiden har kommet til å utelukke Tyrkia fra det europeiske og nordatlantiske fellesskapet. Det Erdogan gjør er ikke lenger i samsvar med Natos verdigrunnlag. Tyrkias fortsatte tilknytning til Nato er uforståelig.

Hør våre kommentatorer og gjest Lasse Berre snakke om trøndersangen, fotball-VM og Arbeiderpartiet

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten