Akkurat som sunne treningsvaner ivaretar fysisk helse, finnes det gode verktøy for å styrke psykisk helse. Vi må ut av terapirommet og fortelle folk flest om det.

Vaksiner mot psykiske vansker finnes ikke, men som sagt gode verktøy og rutiner for å styrke og vedlikeholde egen psykiske helse, akkurat som variert kosthold og sunne trenings- eller aktivitetsvaner ivaretar den fysiske helsa.

Mange av disse verktøyene er dessverre altfor ofte definert som «terapi». Det gjør at tilgang på verktøykassa forutsetter at man allerede har utviklet en form for psykisk lidelse vurdert som alvorlig nok til å utløse lovfestet psykisk helsehjelp, samt behandlingskapasitet i helsetjenestene.

DEBATT: En psykolog på hver er ikke nok

Det trenger ikke være slik. Mange terapeutiske virkemidler kan med fordel gjøres bedre kjent, også for den delen av befolkningen som ikke behøver dem til annet enn å ivareta helsa si. Psykologiske verktøy brukes mye til reparasjon og vedlikehold, og lite til å bygge noe nytt og bedre enn det som allerede eksisterer. Verktøykassa inneholder et utall varianter av terapi med forkortelser som er ubegripelige for menigmann, samt sporadisk psykologfaglig informasjon om utvalgte tema for identifiserte risikogrupper eller gitte problemstillinger. Dette holder ikke om vi skal bygge god psykisk folkehelse.

Lav terskel, rask tilgang på hjelp, tidlig intervensjon og god tilgjengelighet av psykologer høres fint ut når det settes i kontrast til tvangstiltak, innleggelse og poliklinisk behandling. Men hvor mye snakker vi egentlig om folkehelse når lav terskel er det beste verktøyet i kassa? For å bedre livskvalitet og psykisk helse i befolkningen generelt, trenger vi andre tiltaksmodeller enn det som er i bruk i dag. Tidlig behandling og informasjon om hvordan vi kan forstå og avhjelpe psykiske vansker er vel og bra.

Men det er strengt tatt arbeid med psykisk uhelse og ikke med psykisk helse. Når vi snakker om fysisk folkehelse, er det utenkelig å skulle vektlegge rask og god informasjon om effektive tiltak først på et tidspunkt der helsa allerede skranter.

Den voksne befolkningen anbefales to og en halv time lett til moderat fysisk aktivitet i uka (Helsedirektoratet). Jeg har ikke oversikt over hvor mange som følger denne anbefalingen, men vil anta at mange har en form for rutine på å holde seg i fysisk form. De fleste bruker et minimum av omkring fem minutter daglig på å ivareta tennene sine, gjennom tannpuss og bruk av tanntråd eller tannpirker. Hvor mye bruker vi på å aktivt og bevisst ivareta den psykiske helsa vår? Hvordan gjør man det? Hva er anbefalingene fra helsemyndighetene?

I mitt hode er et av verktøyene vi trenger et utvidet, konkretisert språk og en større bevissthet om hvordan hverdagen påvirker vår mentale og følelsesmessige tilstand, hvordan vi aktivt kan styrke oss selv, og hva det er som faktisk gir livet kvalitet. Dette vil selvsagt ikke være det samme for alle, og det er helt klart utfordrende å skulle utkrystallisere noe allmenngyldig i et så komplekst felt. Vi må først fri oss fra tanken om at psykisk helse bare handler om fravær av psykisk uhelse.

La oss blant annet slutte å snakke om metakognitiv terapi bare som en behandlingsform forbeholdt tungt deprimerte pasienter innenfor spesialisthelsetjenestens rammer, og heller snakke om metakognisjon (det å tenke om, og gjøre hensiktsmessig og målrettet evaluering av sine egne tanker) som en helsefremmende øvelse de aller, aller fleste kan dra nytte av i sin mer eller mindre problemfylte hverdag.

Istedenfor bare å tilby terapi til de 5-15 prosent mest belastede, kan vi psykologer i langt større grad enn i dag jobbe med å trekke ut og formidle generelle prinsipper til nytte for større deler av befolkningen. Utfordringen med å løfte fram de viktige temaene ligger særlig på oss psykologer. Hele Norges Helsesista Tale Maria Krohn Engvik har enn så lenge et slags monopol på åpenhet om både psykisk helse og mange andre tema. Hun gjør en fantastisk jobb!

Selv om Helsesista har nådd ut med viktige og gode budskap til svært mange, særlig ungdommer, mener jeg psykologer som faggruppe har svært mye å tilføre. Det krever at vi stikker nesa utenfor terapi- og møterom, klatrer ned fra foredragstalerstolen, og også snakker med dem som befinner seg ett eller annet sted på psykisk helseskalaen mellom de som har lovpålagt rett til behandling og de som ønsker å tilegne seg mentale strategier for å presse ytelsen sin de siste få prosentene i idretts- eller næringsliv. Om vi lykkes med dette, kan vi skape et tilsvarende engasjement for psykisk helse som vi har for fysisk helse eller tannhelse for den saks skyld. Psykologer snakker mer enn gjerne om forbedringer i det psykiske helsevernet, eller om hva som skal til for at folk skal få riktig hjelp til riktig tid. Vi snakker også om hvordan vi kan fange opp tidlige tegn på psykiske vansker, slik at vi kan utføre en reparasjon før det utvikler seg til noe større og vanskeligere. Dette blir å bruke en slunken verktøykasse til et så stort arbeid som å skulle bygge folkehelse.

Det snakkes for lite om hvordan hver enkelt av oss kan ivareta og styrke tanke- og følelseslivet vårt. Psykisk helse-begrepet må fylles med et mer omfattende, kunnskapsbasert og konkret innhold som blir forståelig og enkelt å ta i bruk for folk flest. Universelt forebyggende tiltak kan per definisjon ikke rettes mot risikoutsatte. De må ha et generelt folkeopplysningsfokus, som også treffer dem som ikke er i noen konkret risiko men som med fordel kan utvikle sunnere mentale levevaner. Hvilket skulle gjelde de fleste av oss.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter