Kronikk

Hvem bør eie Klæbos navn?

Utøvere som trer ut av laget har sjelden tjent på det, verken økonomisk eller sportslig. Ved revisjon av regelverket bør det vurderes om den norske solidaritetsmodellen skal endres.

I realiteten er det svært lite igjen av utøverens rådighet over eget navn, skriver kronikkforfatteren. Johannes Høsflot Klæbo ble tildelt Olavstatuetten tidligere i år.   Foto: Morten Antonsen

Saken oppdateres.

I januar, før OL, skrev Birger Løfaldli at Klæbo var «en tikkende bombe for Skiforbundet».

Interessekonflikten mellom Klæbo og Skiforbundet har vært i offentlighetens søkelys den siste uken og mye kan tyde på at Løfaldlis kommentar fra januar stemmer. Samtidig setter debatten et viktig tema på dagsorden – idrettens regelverk og idrettsutøverens adgang å profittere på eget navn.

Til tross for at Skiforbundet har stått overfor en rekke avtaleforhandlinger knyttet til sine utøvere, illustrerer sist ukes debatt at regelverket er uklart og at det er ikke er gitt hvordan regelverket skal tolkes og praktiseres. Debatten har omhandlet hvem som har eiendomsretten til Klæbos navn. Klæbos advokat, Pål Kleven, redegjorde i forrige ukes debattinnlegg for idrettens regelverk om hvordan det har seg at det er utøverne som har eiendomsretten til sitt eget navn. Klevens innlegg krever, etter denne forfatteres oppfatning, enkelte nyanseringer. For det første, Skiforbundet selv synes ikke å være uenig i at utøverne har eiendomsretten til eget navn. For det andre er den aktuelle bestemmelsen i NIFs lov klar og byr ikke på tolkningstvil: «Innenfor de begrensninger som følger av NIFs regelverk og særforbundets rammer, har utøver selv eiendomsretten til eget navn, bilde og signatur.» (NIFs lov § 14–4 fjerde ledd).

Spørsmålet er dermed hvilke begrensninger som følger av regelverket, herunder hvem som har rådigheten over navnet. Rådigheten er avgjørende for om det er Skiforbundet eller utøveren som har rett til å bruke navnet i kommersiell sammenheng. Allerede det faktum at utøveren må forhandle om bruk av en rettighet som i utgangspunktet tilligger utøveren (navnet) tilsier at regelverket utgjør en stor begrensing i rådigheten over eget navn. I realiteten er det svært lite igjen av utøverens rådighet over eget navn.

Les også: Den norske OL-syken

NIFs lov § 14–5 regulerer utøverens medvirkning til gjennomføring av markedsavtaler:

«Et organisasjonsledd kan i rimelig utstrekning kreve at deres tilknyttede utøvere medvirker i gjennomføringen av markedsavtaler mellom organisasjonsleddet og næringslivet.»

Bestemmelsens andre ledd regulerer hvilke kriterier som skal vektlegges i vurdering av medvirkningens omfang. NIFs lov § 14–5 regulerer dermed hvordan en utøver etter nærmere angitte kriterier plikter å medvirke i Skiforbundets markedsavtaler.

Bestemmelsen regulerer ikke om utøver og forbund skal forhandle om hvorvidt utøver har rett til å inngå egne markedsavtaler. Idrettsutøverens rett til å inngå egne markedsavtaler følger derimot av en annen bestemmelse, NIFs lov § 14–4 annet ledd:

«Et organisasjonsledd kan tillate at en utøver gis rett til å inngå egne markedsavtaler innenfor de rammer som er fastsatt av særforbundet. Dette gjelder både utøvere som er medlem i et idrettslag og utøvere som deltar på landslag eller har andre representasjonsoppgaver. Organisasjonsleddet skal godkjenne slik avtaler og besørge at det mottar en rimelig andel av de inntekter utøvernes egne markedsavtaler genererer.»

NIFs lov § 14–4 annet ledd sier at forbundet kan gi tillatelse til at utøver på visse vilkår selv inngår markedsavtaler. Bestemmelsen viser at utgangspunktet er at organisasjonsleddet har enerett til å inngå markedsavtaler. En slik tillatelse er en form for tilbakelisensiering av den utnyttelsesrett utøver gir forbundet for bruk av utøverens navn. Bestemmelsen blir illusorisk dersom ikke hensikten er at forbundet har en eksklusiv rett til å råde over navnet. Slik regelverket er utformet er det en vesentlig begrensning for utøver, det gir få retningslinjer og for en utøver er det derfor lite forutsigbart hva han eller hun kan foreta seg i kommersiell sammenheng. Tid er penger, også innenfor idretten. Avtaleforhandlinger og innhenting av tillatelser kan være tidkrevende og medføre at sponsoravtaler faller bort fordi utøvere er mer attraktive sponsorobjekter i konkurranseperioden.

Det er også verdt å merke seg at bestemmelsene gjelder for alle som er medlem av et idrettslag, og ikke kun toppidrettsutøvere. Til tross for at NIF ikke eier markedsrettighetene, innehar de en råderett som er svær vidtrekkende. Dette begrunnes med idrettens solidaritetstankegang; tanken om at utøvere skal bidra til finansiering av idretten når deres markedsverdi tilsier det. I forarbeidene til NIFs lov er det vurdert om denne ordningen er bærekraftig og det skrives:

Fra tid til annen har man sett utøvere i forskjellige idretter som trer ut av laget så snart deres markedsverdi tilsier dette. Erfaringen er imidlertid at den norske solidaritetsmodellen har vist seg som den mest bærekraftige og at utøverne som trer ut av laget sjelden har tjent på dette, verken økonomisk eller sportslig.

Ved revisjon av NIFs lov bør det stilles spørsmål om dette fortsatt er et gyldig standpunkt, eller om dagens situasjon og kommersialisering av toppidretten medfører at modellen bør endres. Både forbund og utøver er tjent med en modell som gir en større grad av fleksibilitet og forutsigbarhet for den enkelte utøver, samtidig som norsk idrett opprettholder et visst inntektsgrunnlag til utvikling av breddeidretten.

Send et innlegg til debattredaksjonen!

Kaja Skille Hestnes 

Kaja Skille Hestnes 

På forsiden nå