Kronikk

Det haster for MS-pasientene

Geriater Rogne sprer myter om legemiddelindustrien.

Legemidlenes effekter må dokumenteres grundig etter strenge inter nasjonale standarder. Med rette. Det er jo befolkningens helse det er snakk om. Derfor er utvikling av legemidler en tidkrevende, kostbar og risikofylt prosess, skriver kronikk-forfatteren.  Foto: HEIKO Junge, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Sigbjørn Rogne kommer i sin kronikk «Behandling som passer legemiddelfirmaene» i Adresseavisen 28. juni 2018 med en rekke påstander om legemiddelindustrien, om måten legemidler godkjennes og utvikles på, hvilken behandling det offentlige tilbyr osv. At flere MS-pasienter ikke tilbys stamcellebehandling hevder han skyldes hvitsnippkriminalitet. Hvor skal vi begynne?

Les også: Mange jenter har Paracet eller Ibux i sekken eller håndvesken som en helt naturlig del av inventaret

Kjøper vi offentlig ansatte? Nei. Det er ikke legemiddelfirmaene som bestemmer hvilke legemidler som kan godkjennes fordi legemiddelmyndighetene er avhengig av finansiering fra dem. Å hevde dette er en hån både mot industrien og mot tusenvis av offentlig ansatte i amerikanske og europeiske legemiddelmyndigheter. Ja, legemiddelselskapene må betale avgifter for at legemidlene deres i det hele tatt kan bli vurdert, og de må betale avgifter hver gang myndighetene må bruke tid på å gå gjennom ny dokumentasjon eller godkjenne endringer på for eksempel pakninger eller pakningsvedlegg. Myndighetene gjør et tungt faglig arbeid ved å gå gjennom paller med papirer – dokumentasjon – fra legemiddelselskapene, og de har integritet nok til å kun godkjenne de legemidlene hvor pasienten får større nytte enn risiko.

Stjeler vi grunnforskningen? Nei. Det er riktig at grunnforskningen i hovedsak gjøres av forskere ved universiteter og universitetssykehus. Ingen av oss, verken industrien eller akademia, hadde klart oss uten hverandre. Det offentlige gjør den viktige grunnforskningen, vi i industrien gjør den viktige utviklingen; blant annet de store kostnadskrevende kliniske studiene. Prosjektene gis heller ikke gratis fra akademia til legemiddelindustrien. I øyeblikket har vi rundt 7000 substanser under utvikling, og 1 329 av disse er på nevrologiske sykdommer, som multippel sklerose (MS).

Les også: Forskere advarer mot bivirkninger av ibuprofen

Bitte litt bedre enn placebo? Rogne skriver at et virkestoff må ha vist effekt i en randomisert kontrollert studie for å få legemiddelgodkjenning, og at det holder at effekten er bitte litt bedre enn placebo og at er bivirkningene ikke altfor store. Til det første: Ja, i evidensbasert medisin er randomiserte kontrollerte studier gullstandarden for å finne ut om et nytt legemiddel er bedre enn annen behandling. Her sammenlignes det med eksisterende standardbehandling der dette finnes, eller med placebo. Til det andre: Ingen legemidler kommer på markedet uten at norske og europeiske myndigheter nøye har vurdert forholdet mellom risiko (altså bivirkninger) og effekt. Alle legemidler har en nytte, men også en risiko. Det viktigste når nye legemidler godkjennes er at de kan defineres som et medisinsk fremskritt.

Opptatt av debatt? Les også: Ikke uakseptabelt å bli tatt på rumpa av en mann med demens

Suspekte økonomiske koblinger? Rogne skriver at «leger ved offentlige sykehus utfører randomiserte kontrollerte studier på sine pasienter etter legemiddelfirmaenes protokoller og mot betaling fra dem.» Ja, og det er ingenting suspekt ved det. Kliniske studier er et pålagt myndighetskrav og handler om å dokumentere effekt og sikkerhet av nye behandlingsmetoder. De gjennomføres i et samarbeid mellom legemiddelselskapet og sykehusene – for det er jo der pasientene er – og i Norge betaler industrien i snitt 156 000 kroner til sykehuset for hver pasient som deltar. Ressursene går til å frikjøpe tiden til helsepersonellet som gjennomfører studien, samt til å dekke utgifter til utstyr og medisiner. Vi i legemiddelindustrien offentliggjør alle slike økonomiske overføringer hvert år.

Monopol på utviklingen av nye legemidler? Legemidlenes effekter må dokumenteres grundig etter strenge internasjonale standarder. Med rette. Det er jo befolkningens helse det er snakk om. Derfor er utvikling av legemidler en tidkrevende, kostbar og risikofylt prosess. I praksis er det derfor de organisasjonene som har tid, ressurser og risikovilje som utvikler de nye helseinnovasjonene. Offentlige aktører må gjerne utvikle legemidler etter samme standard som kreves for helseinnovasjoner, men foreløpig er det private aktører som har tatt slik risiko.

Fremtidens MS-behandling: MS er en alvorlig sykdom som man ikke kjenner årsaken til, og som er svært vanskelig å behandle. Legemiddelindustrien utvikler nye MS-medisiner etter de samme arbeidsmetoder som for andre sykdomsgrupper. Stamcellebehandling er ikke en medisin, men en behandlingsmetode som man foreløpig ikke vet med sikkerhet at er trygg og effektiv for alle. Heldigvis jobber blant andre Haukeland universitetssykehus med å finne ut akkurat det. Det offentlige finansierer denne behandlingsstudien parallelt med at legemiddelindustrien finansierer legemiddelstudiene. Slik jobber vi sammen for å finne fremtidens beste MS-behandling. Det vi er enige om, Rogne, er at det haster for MS-pasientene.

Send et innlegg til debattredaksjonen!

På forsiden nå