Boliger i 8. etasje i Midtbykvartalet er et signal om at privatboligen og individets pengebok er det vi verdsetter mest i dagens samfunn. Vi tror ikke noen av oss egentlig ønsker dette i Trondheim.

Debatten raser om E. C. Dahls Eiendoms forslag til utbygging i Midtbykvartalet, men som flere har påpekt står mer på spill. Hvordan ønsker vi at Trondheim skal se ut i 2050? Det som skjer i Midtbykvartalet vil skape presedens for byutviklingen, på godt eller vondt, og det er dette som må være utgangspunktet for debatten.

Les også: - Gata framstår nesten som en krigssone

De senere årene har utbyggingen i Trondheim i økende grad vært preget av private utbyggere som utelukkende har hatt den enkelte byggesak og byggetomt for øye, og hvor økonomisk gevinst har vært et sentralt premiss for hva som har blitt planlagt og oppført. Tilsvarende har offentlige planer, hvor flere hensyn er avveid mot hverandre, blitt av minkende praktisk betydning.

LES OGSÅ: Et hjertesukk fra Trondheim

Byplankontoret har det siste året jobbet med en ny strategi for den videre utviklingen av Trondheim sentrum. En viktig del av arbeidet er å få på plass en områdeplan for nordøstre kvadrant, hvor det omtalte Midtbykvartalet utgjør en stor del. Prosjektet til E. C. Dahls Eiendom kommer på et tidspunkt der premissene for denne planen skal legges, og som rådmannen skriver i saksfremlegget til den pågående høringssaken vil «planen bli en interessant «case» for områdeplanen». Det at man åpner opp for i Midtbykvartalet vil legge føringer for hvordan hele Midtbyen skal fortettes.

Tre nye etasjer: I 2013 vedtok byens myndigheter at utbygger kan fortette i bakgården med bygninger på 5 etasjer. At fem etasjer som er riktig plassert i kvartalet verken er særlig synlig eller skygger for sol er vist i rådmannen og byantikvarens skisse i saksfremlegget til den pågående høringen. Nå har utbygger lagt frem nye planer med hele åtte etasjer.

LES OGSÅ: Opplev Olav Tryggvasons gate i sommer

LES LEDEREN: Må det være så stygt?

Forslaget fra 2013 omfatter fem etasjer inne i kvartalet, men er likevel lavmælt sett i forhold til det nye forslaget om åtte. Etter vår mening treffer Adresseavisens Trygve Lundemo godt når han spår at dette vil bli omtalt som «Reitans monsterprosjekt». Folks spontane reaksjoner har vært ord som «ruvende» og «dominerende». Den ekstra høyden får det til å virke som om byggene kommer veltende ut over de gamle trehusene i front mot gaten, og gjør at den nye bebyggelsen oppfattes som et påtrengende fremmedelement.

Og det er kanskje ikke så overraskende. Et bygg som stikker opp høyere enn bebyggelsen rundt forventer man at skal tjene funksjoner som har behov for større plass og som tjener et større antall mennesker. Dette kan være konserthaller, teater, kirker eller rådhus. Eksempler på dette er Olavshallen eller Nidarosdomen, som viser hva som har vært viktig i hver sin tid.

Prosjektet i Midtbykvartalet er boliger, kontorer og butikker, altså de vanlige funksjonene som er å finne i en by. Boligene i 8. etasje sender et signal om at privatboligen og individets pengebok er det vi verdsetter mest i dagens samfunn. Vi tror ikke noen av oss egentlig ønsker dette i Trondheim.

Burde vi i det hele tatt bygge igjen bakgårdene?

Prosjektet berører også en annen viktig problemstilling, nemlig hvorvidt byen bør tillate utbygging i den historiske bakgårdsbebyggelsen. E. C. Dahls Eiendom argumenterer for at utbygging i bakgårdene er en måte å bevare de gamle «utdaterte» trehusene for ettertiden, men bevaringen det legges opp til er i praksis kun en bevaring av fasadene mot gatene. Selv om husene ikke er foreslått revet, endres alt innover, ikke minst strukturen og husenes forhold til en bakgård med uthus. Utbygger argumenterer med at de gamle husene gis nytt liv ved en slik utbygging. Det er ingen tvil om at gamle hus må være i bruk for at de skal bevares på en bærekraftig og langsiktig måte, men det er ikke det eneste som er viktig. Riksantikvaren bruker begrepene «opplevelsesverdi», «kunnskapsverdi» og «bruksverdi» for å beskrive helheten av de verdier som kan finnes i et kulturminne. At husene skal ha en bruksverdi er vesentlig. Kunnskapsverdien er historien som ikke finnes i bøker, men som finnes i byens kropp og sjel, og som kan gjenoppdages av nye generasjoner politikere, planleggere og historikere, og som definerer hvordan vi tenker om byens identitet og utvikling. Det kan gjelde en struktur eller en sammenheng, slik som at de eldre anleggene består av våningshus mot gaten, en bakgård og tilhørende uthus. Opplevelsesverdien kan ligge i hvordan kvartalet oppleves fra gaten, rekken med så å si like lave trehus fra Søndre gate til Nordre gate, kun med unntak av Olav Tryggvassons gate nr. 21. At nr. 23 er foreslått erstattet med et nybygg i denne rekken er også uheldig.

Å bygge ut i bakgårdene er en urban form for eplehagefortetting, der gevinsten er liten og tapet av kulturminneverdier kan være stort. De siste tiårene har det vært flere utviklingsprosjekter som har vist at utviklingen av historiske områder ikke trenger å gå på bekostning av viktige verdier. Av og til må vi akseptere at utviklingen av gode byrom betyr at utbyggere ikke kan ta ut maksimal profitt. Det kan Trondheim som by leve godt med.

Veien fremover: Tirsdag 12. juni bestemte politikerne seg for å legge forslaget ut på offentlig høring, og dermed å motsette seg rådmannens, byplankontorets og byantikvarens anbefaling.

Det fremlagte prosjektet vil skape en presedens for utbyggingen av andre kvartaler i midtbyen i fremtiden. Den lave trehusbebyggelsen er en stor og viktig del av Trondheim bys særpreg. Er det virkelig denne som skal ofres – bit for bit – når byen utvikler seg? Fristen for høringsuttalelser er 18. august.