Kronikk

Gi helsepersonell tiden tilbake

Helsepersonell må få større innflytelse over rammevilkårene for sin virksomhet, og ikke la dette bare være styrt av økonomer og byråkrater.

Jeg tror at mange helsearbeidere ønsker å arbeide under andre vilkår og slippe å gå på akkord med egne verdier i pasientbehandlingen, skriver kronikkforfatteren.   Foto: S_L / Shutterstock / NTB scanpix

Saken oppdateres.

Jeg tenker ofte at jeg er en privilegert doktor. Jeg jobber i et system der det fortsatt er mulig å bruke tid på pasientene og til å se hele mennesket. Mine samtaler blir sjelden avbrutt av kimende telefoner og jeg går ikke med konstant dårlig samvittighet for alt jeg ikke rakk.

Les også: Mange jenter har Paracet eller Ibux i sekken eller håndvesken som en helt naturlig del av inventaret

Jeg har tid til spørre: Hvordan har du det egentlig? Dette magiske lille tilleggsordet «egentlig» som er portåpneren til de historiene som ikke er blitt fortalt før, fordi «systemet» ikke ga rom for at man som helsepersonell spurte.

Så blir denne kronikken en refleksjon over hvor vi er på vei, og en oppfordring til «de usynlige» om å gi helsepersonell tid til å utøve sin virksomhet slik de ønsker. Jeg tror at mange helsearbeidere ønsker å arbeide und-er andre vilkår og slippe å gå på akkord med egne verdier i pasientbehandlingen.

«De usynlige» er de som i dag legger premissene for hvordan helsepersonell skal arbeide, men hvor de de?

LES OGSÅ: Det haster for MS-pasientene

De er årsaken til at mange sykehjem og hjemmetjenester er underbemannet. «De usynlige» har sjelden stått med lister over tyve eldre som skal tilses i hjemmetjenesten i løpet av kveldsvakta. Eldre som har behov for den gode samtalen. Eldre som har behov for noen ekstra minutter uten å føle at de er til bry. Så forlates de med dårlig samvittighet fordi du må rekke runden …«De usynlige» har ikke følt på hvordan det er å legge gamle mennesker tidlig på grunn av manglende kapasitet. «De usynlige» blir ikke dusjet en gang i uka. Det er de som planla sykehus så underdimensjonerte at mange leger i dag må bruke unødvendig tid på logistikk rundt innleggelser. Tid som kunne vært brukt på pasientbehandling. Jeg har stor tillit til den faglige integritet hos sykehusleger, men det utfordrende spørsmål er om den faglige indikasjon for innleggelser kan påvirkes av om det er «plass i herberget»?

LES OGSÅ: Behandling som passer legemiddelfirmaene

«De usynlige» er de som har lagt rammene slik at det i dag skjer en flukt fra, og en manglende rekruttering til, allmennpraksis. De er de som har skapt en byråkratisering av tjenesten og en travelhet som gjør at allmennlegene ikke orker dette presset lenger. Få av «de usynlige» jobber 58 timer i uka. Så er det ikke bare usynlige i denne prosessen da helseministeren sitter med et klart definert ansvar og burde være synlig. Jeg tror mange, og særlig små kommuner har strekt seg langt for å opprettholde et godt fastlegetilbud, men dette handler om overordnede prosesser. Flere oppgaver er skjøvet over til kommunens helsetjeneste og i slutten av denne kjeden sitter ofte fastlegen med ansvaret og svarteper. Norge har en meget god allmennlegetjeneste som i dag utøver en viktig «silingsfunksjon» for spesialisthelsetjenesten. Så kan man lage et scenario der denne funksjonen svikter, samtidig som mange sykehus er underdimensjonerte.

Effektivisering, rasjonalisering og poliklinisering har vært moteordene i helsevesenet de senere år. Ord med utspring i «new public management»- filosofi. Poliklinisering er en konsekvens av effektivisering og underdimensjonerte sykehus. I praksis betyr dette at hvis du sliter med tretthet, og andre bivirkninger av kreftsykdom og behandling, så skal du i tillegg pendle milevis i fem uker til strålebehandling. Hva gjør dette med pasienter som allerede er sliten av behandling?

Les også: Forskere advarer mot bivirkninger av ibuprofen

Mangel på tid i helsevesenet gir konsekvenser. I vårt arbeid med rehabilitering etter sykdom har vi mulighet til å observere ved slutten av en behandlingskjede. Vi ser at våre kreftpasienter har møtt dyktige fagpersoner og fått meget god kreftbehandling etter nasjonale retningslinjer. Samtidig har mange savnet tid til de sentrale spørsmål, eller holdt de tilbake i møte med et travelt helsevesen. De ubesvarte spørsmål kan føre til negative automatiske tanker, økt tilbakefallsfrykt og redusert livskvalitet. Mange savner kontinuitet i oppfølging. Hvor mange av oss ville dele våre innerste eksistensielle tanker i møte med stadig nye behandlere? La oss minnes Per Fugelli sine ord om engangslegen. Så ligger ikke feilen hos dem som utøver sitt arbeid etter beste evne, men hos «de usynlige» som har definert rammene for hvordan helsepersonell skal jobbe. Hvorfor må det være slik?

En personlig grunnregel i forhold til legeyrket har vært å spørre meg selv: For hvem gjør jeg denne handling? Svaret er i prinsippet enkelt. Handlingen skal være for det mennesket man skal hjelpe i en kombinasjon av god legegjerning, og i respekt for dette menneskets egne mål, ønsker og integritet. Så tror jeg at mange handlinger i dag skjer for at byråkratiske krav skal fylles. Kravene øker. Skjemavelde øker. Det gjøres dokumentasjon, og kanskje også dobbeltdokumentasjon, for å oppfylle krav nedfelt i prosedyrer. For hvem gjøres da handlingen? Jeg tror dette har rammet de fleste typer helsepersonell, noe som har innskrenket deres mulighet til å lene seg tilbake, signalisere tid og trygghet og så lytte til mennesket bak diagnosene. Hvem deler sine innerste tanker med helsepersonell som har øynene festet på dataskjermen? Jeg tror de fleste ønsker å ha fullt fokus på det mennesket de møter, men tid og dokumentasjonskrav gir ikke mulighet for annet.

Jeg tror at hvis endring skal skje så må både pasienter og helsepersonell kreve tiden tilbake. Helsepersonell må få større innflytelse over rammevilkårene for sin virksomhet og ikke la dette bare være styrt av økonomer og byråkrater. Vi må støtte helsetjenesteaksjonen som skal tale denne sak i de rette fora. For egen del måtte dette bare sies.

På forsiden nå