Kronikk

Stor og annerledes - Norges beste festival?

Norske aviser har nylig kåret Norges beste festivaler – før de er gjennomført. Olavsfestdagene er ikke med på noen av listene.

Fra hele verden: Olavsfestdagene er en stor og annerledes festival uløselig knyttet til et sted og til en 1000-årig historie, skriver kronikkforfatteren. «How Like An Angel» var hovedverket under Olavsfestdagene i Nidarosdomen 2016 med det britiske vokalensemblet I Fagiolini og det australske nysirkuskompaniet Circa.  Foto: Morten Antonsen

Saken oppdateres.

Adresseavisen nevner så vidt Olavsfestdagene i en parentes i sin kommentar om festivalsommeren. Hvorfor blir ikke byens største og viktigste festival omtalt engang?

Olavsfestdagene samler mellom 150 000 og 200 000 mennesker hvert år. Vi setter opp unike forestillinger som tiltrekker seg publikum fra 15–16 nasjoner. Og vi er antagelig den eneste festivalen i verden der du har mulighet til å bli rørt til tårer av vår tids fremste komponist Sofia Gubajdulina i det ene øyeblikket og Laleh i Borggården i det neste.

LES OGSÅ: Vil skape debatt med nakenhet

I sommer får publikum anledning til å oppleve Timbuktus forestilling «En dråpe midnatt» i Nidarosdomen – den eneste framføringen i Norge, bortsett fra en utsolgt forestilling i Operaen. Du får høre den verdenskjente organisten David Briggs spille Mahlers grandiose oppstandelsessymfoni alene på det enorme Steinmeyerorgelet – et verk som vanligvis framføres av et 100-manns orkester. Du får urframføringer av bestillingsverk, du får topp nasjonale og internasjonale stemmer i møteserien Vestfrontøtet, og du får anledning til å oppleve tre fantastiske damer i Borggården: Ikonet Grace Jones, legenden Bonnie Raitt og hitmaskinen Dionne Warwick – sistnevnte har alene solgt 100 millioner plater. Pluss et par hundre arrangement til.

LES OGSÅ: Over 60 tips til festivalsommeren

Likevel nevnes ikke Olavsfestdagene blant sommerens beste festivaler. Det kan ikke skyldes programmet, det må være noe annet. Kan det være at Olavsfestdagene er så mangfoldig, så overskridende at enkelte journalister ikke helt skjønner hva det er vi holder på med?

Vi lever i en tid der folk snakker mer og mer med likesinnede. På sosiale medier, men også i virkeligheten. De fleste festivaler er møteplasser for folk som liker samme type musikk eller deler samme identitet. Det samme gjelder for journalistene: Jazz-journalisten drar til Molde, pop-journalisten drar til Øya, mens klassisk-journalisten drar til Festspillene i Bergen. Hvis de drar noen steder i det hele tatt, da. Sannheten er at nesten ingen journalister drar noen steder lenger, fordi mediehusenes budsjetter krymper år for år.

Dagsavisen nekter å kåre de beste musikkfestivalene: «Slike forhåndskåringer er tøv», skriver den anerkjente musikkjournalisten Geir Rakvaag. Han innrømmer likevel at han også har vært med på forhåndskåringer tidligere: «Mange av våre favorittfestivaler i disse kåringene hadde en tendens til å være steder vi ikke hadde vært.» (Dagsavisen 15/6-18). Han stiller også spørsmål ved at både Aftenposten og Dagbladet holder fram Molde foran Kongsberg jazzfestival, til tross for at de er til forveksling like: «Har noen i Aftenposten eller Dagbladets panel i det hele tatt vært på én av, eller begge disse festivalene.?»

LES OGSÅ HÅKON BLEKENS INNLEGG: Kunst og demokrati

De har i hvert fall ikke vært på Olavsfestdagene. En stor og annerledes festival som er uløselig knyttet til et sted og til en 1000-årig historie. En festival som byr på kunst og kultur som gjør vår forestillingsverden større – bortenfor stereotyper og kategorier, bortenfor musikalske hierarkier, bortenfor tro og ikke-tro, bortenfor elitistisk og folkelig.

Men hva slags kunst og kultur er det som gjør vår forestillingsverden større? Det kommer helt an på hva du har behov for. Det er derfor vi må ta i bruk alle mulige sjangre og kulturuttrykk. Fordi all kunst og kultur kan brukes til to ting: Den kan brukes til å bekrefte og dermed bevare den forestillingsverden du allerede har – eller den kan brukes til å gjøre din forestillingsverden større. Olavsfestdagene jobber for det siste. Det er ambisiøst, vi vet det, noen vil kanskje si hasardiøst, men det er ekstremt meningsfylt. For vi har alle behov for å gjøre vår forestillingsverden større. Vi har alle behov for å se oss selv og verden for øvrig på en ny måte. Spesielt i vår tid, hvor vi omfavnes av ekkokammer.

LES KOMMENTAREN: Hva skal kunstneren få mene?

Olavsfestdagene har en ambisjon om å bidra til å gjøre pilegrimsbyen Trondheim relevant, som nettopp det, som et kraftsentrum med Nidarosdomen i sin midte, med NTNU på sin høyde, for det er her, i pilegrimsbyen Trondheim, at vi har mulighet til å stille følgende spørsmål med tyngde og troverdighet: «Kan vi tro på både Gud og Darwin?»

Publikum kommer til å møte opp i tusentall på dette og de andre vestfrontmøtene, for å få sin forestillingsverden utfordret – og i beste fall forandret. «Mektigere debattarena for folket finnes neppe i kongeriket», som Adresseavisen skrev 1. august 2017. Olavsfestdagene setter pilegrimsbyen Trondheim på kartet – ikke ved å dra hit kjente artister som knapt vet hvilket land de spiller i – men ved å vise hva denne byen har å tilby Norge og verden. Mange har allerede forstått det.

LES OGSÅ: Dette kan du finne på med barna i sommerferien

Det er derfor det kommer folk hit fra hele verden. Det er derfor Kirkens Nødhjelp velger å bidra tungt til årets festival med internasjonale seminarer og utstillinger. Det er derfor NRK sender møteserien Vestfrontmøtet direkte. Det er derfor avisa Vårt Land engasjerer seg i Olavsfestdagene med Min tro-samtaler i Vår Frue kirke gjennom hele uka. Det er derfor folk blir overveldet når de kommer hit og ser alt det Olavsfestdagene har å by på. Blant dem, journalisten og forfatteren Christian Borch, som sier følgende: «Olavsfesdagene i Trondheim må være den frodigste kulturmønstring Norge har å by på. Fylt av begivenheter som flytter grenser og åpner rom av opplevelse på løpende bånd. Det tverrkulturelle programmet fungerer som en gigantisk «cross-fertilization». Dette må være Norges viktigste og mest samlende kulturbegivenhet.»

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå