Maleren Thorvald Erichsen ble født i Trondheim for 150 år siden. Han var en viktig kunstner i Norge og i Norden i sin samtid.
For Nasjonalgalleriets direktør, Jens Thiis, var Erichsen og Edvard Munch de to store norske kunstnerne.
Erichsen ble født i Trondheim. Familiebedriften var et konditori, og hans bror Ole ble stortingsrepresentant og en viktig skikkelse i det nye norske industrielle nettverket. Thorvald dro til Kristiania i 1886, to år senere begynte han utdanning som maler.
Sammen med kunstnere som Oluf Wold Torne, Harald Sohlberg og Halfdan Egedius søkte han vekk fra den såkalte naturalismen. Erichsen studerte hos flere, lengst hos Kristian Zahrtmann i København i 1892 og 1900.
LES OGSÅ: Norges beste festival
På 1890-tallet er hans søkende maleri inne på en symbolistisk vei, med elegant linjeføring og mørkstemt koloritt. Studiereiser i Italia, Tyskland, Nederland og Frankrike, særlig Paris, gjør hans kunst rikere i fargen.
Erichsen foretar i de neste årene reiser i europeiske land, men hans maleri foregår i all hovedsak under opphold på mange ulike steder i Norge. Unntaket her er figurmalerier som han utfører i Paris, malerier som skapte skandale i sin samtid og som i nyere tid er blitt karakterisert som bilder med en erotisk, også homoerotisk, klangbunn. I årene rundt 1910 finner han en arbeidsmåte og et interessefelt som blir dominerende de neste 30 årene. Kjennetegn er tilstedeværelse og spontanitet, og landskap som hver for seg blir utgangspunkt for ti-talls malerier. Etter vinter- og fjell-landskaper, blir det kystlandskap om sommeren som han konsentrerer seg mer og mer om. Samtidig arbeider han med andre temaer som figurer og interiører.
Vil skape debatt med nakenhet
Lillehammer, Holmsbu ved Drammensfjorden og Kjelsøy ved Kragerø blir stedene der han maler. Lillehammer i årene 1907-1934, Kjelsøy i årene 1921-1931 og Holmsbu særlig i årene 1915-1939.
Det maleriet han utviklet ble av samtidens kunstkjennere betraktet som mesterverk. Nasjonalgalleriets direktør, Jens Thiis, formulerer det slik: «Thorvald Erichsen er maleren i nyere norsk kunst mere end nogen anden … Hans pensel beveger seg levende og let på lærredet med en virtuositet som ingen anden norsk maler … Han er framfor nogen lysets maler ... dype haver i gnistrende solskinn, sommerdagens lysbølger over en åpen dal … indendørs rummets dype tonende mørke mot lysets og fargens veld gjennom vindusfirkanten så det klinger en konsert av vibrerende violiner, ledsaget av dype cellotoner.»
Over 60 tips til festivalsommeren
Men ved siden av denne vektleggingen av det maleriske, er det også andre stemmer. Maleren Alf Rolfsen skriver at Erichsens maleri er «... en anropelse av lyset. Lyset - ikke i nogen som helst overført betydning, ikke åndens lys, ikke det himmelske lys, nei lyset selv, selve det ufattelige, det dypeste av alle mysterier: at vi lever i en verden av lys.»
Og forfatteren Sigurd Christiansen: «… utsnitt av selve verden, skapelsesverket … vår jord, men slik som vi kan tenke oss at den viste seg på lysets første dag.»
I samtiden var det begeistring. Erichsens kunst fikk stor betydning for mange i generasjonen som fulgte, den mest kjente av disse ble Jakob Weidemann.
Thorvald Erichsen døde i 1939. Det var store retrospektive utstillinger i 1959 og i 1968. Senere utstillinger har vært «Thorvald Erichsen på Lillehammer» 1989-1990 og på Blaafarveværket i 2004. Men interessen for hans kunst har vært jevnt dalende siden 1950-tallet.
Er tiden nå kommet at disse maleriene kan betraktes med øyne som fornyer deres aktualitet? I 2005 skrev Tale Sofie Weber om Thorvald Erichsens malerier av nakne menn. Hun framhever at disse er «forut for sin tid i fremstillingen av mannskroppen som objekt», og utvikler ideer som tidligere er presentert av kunsthistorikeren Marit Lange og undertegnede.
LES OGSÅ HÅKON BLEKENS INNLEGG: Kunst og demokrati
Gir anslaget i Rolfsens og Christiansens kommentarer noe å bygge videre på? Det blir forsøkt av undertegnede i teksten til utstillingen i 2004 og av Målfrid Ravnåsen Vangen i boken «Innseiling til de lykkelige øyer» av i år. Men ligger det en fornyelse i dette? Er det noe poeng i å forsøke å bringe gleden og refleksjonen over disse bildene videre enn til virtuositeten, det «rene» maleri og musikkassosiasjoner?
En kan reflektere over trekk ved Erichsens malerier fra kysten. Han er i Holmsbu og Kragerø, steder der det nye historiske fenomen, den store middelklassens fritid, utfolder seg. Feriestedene blir et populært tema for mange malere, naturlig nok, da det også er et voksende marked som holder til her. Men Erichsens maleri skiller seg fra de øvrige ved at hyttelivet, strandlivet, badelivet, båtlivet, ikke utgjør noe viktig observa-sjonsfelt. Det er knauser og vegetasjon og himmel som øynene hviler på, ikke spektakulære landskap eller innsmigrende beskrivelser av livet i sommerparadisene. Så langt er det meningsfullt å fokusere på at bildene viser koloristisk virtuositet og skaper assosiasjoner til musikk.
Men Erichsens virtuositet er spesiell, penselstrøkene bærer ikke preg av at de er satt ned på lerretet med detaljfiksert presisjon. De synes spontane, tydelig flytende, glir over i hverandre, korrigeres sjelden. Gir dette penselstrøkene en søvngjengeraktig karakter, som om kunstneren er et medium? Det er tydelig at det er en helhetlig sensuell opplevelse av noe ikke-menneskelig (landskap: klima, stein, vekster, vann) som maleriet kommuniserer med eller uttrykker.
Erichsens maleri er kanskje et tidlig uttrykk for en holdning som ser kunstneren (og menneskene) som del av en natur som er liv, og der kunstneren (og menneskene) ikke er plassert «over» resten. En natur han er inne i, ikke utenfor: betraktende. Ikke et landskap der han søker mystikk. Uttrykkene som skapes er en levende symbiose av landskapet og kunstneren.
Kanskje er dette en innfallsport til å tolke hans egne ord: «Alt er mig jo gaadefuldt. Du gaar dine egne veie og ser det usynlige, som fører frem dit, hvor kunsten vil ha en til at gaa.»