Når godfoten er langtidsskadd, med foreliggende fare for amputering.
I mange år har LO sin sommerpatrulje besøkt en rekke arbeidssteder hvor unge arbeider i sommerjobb. Det er følgelig et paradoks når en i sommertiden opplever at Norges største klubb, med Rosenborgs mildt sagt mektige bedriftsledere i spissen, avskjediger trener og hjelpetrener, tilsynelatende uten hensyn til de strenge forpliktelser klubben har i henhold til arbeidsmiljøloven.
Ikke overrasket
Ingebrigtsen har siden ansettelsen i juli 2014 en kjent merittliste, hans arbeidskontrakt ble i juli 2016 forlenget til 2020.
I 2014 lå snittpoeng på 2,06, i 2015 på 2,18, 2016 på 2,19 mens i siste år, 2017 lå snittpoeng på 1,92.
Så langt i 2018 har RBK spilt 23 kamper, hvor 15 har endt med seire, fire uavgjort og fire har endt i tap. Snittpoeng ligger på 2,13.
To og et halvt år før kontrakts slutt blir Kåre Ingebrigtsen og hjelpetrener Erik Hoftun, tilsynelatende uten forvarsel, gitt avskjed, med påbud om øyeblikkelig fratreden, i hvert fall slik jeg tolker styreleders redegjørelse i pressekonferansen. Sagt med andre ord: Ingebrigtsen og Hoftun har fått sparken og må gå på dagen.
Rosenborg var artig å se på da Ingebrigtsen tok over, hvor er dette blitt av?
Avskjed er det mest alvorlige sanksjonsmiddel en arbeidsgiver har, og forutsetter enten: Grovt pliktbrudd hos arbeidstaker eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen, jf. arbeidsmiljøloven § 15-14.
Terskelen for å avskjedige en ansatt er meget høy, høyere enn ordinær oppsigelse. Beviskravet skjerpes dersom grunnlaget for oppsigelsen er ekstra belastende for arbeidstakeren, jf. blant annet LB-2013-38111.
Spørsmålet er som følger: har Ingebrigtsen og/eller Hoftuns utførelse av jobben ført til vesentlig mislighold av forpliktelser eller grove pliktbrudd?
Avskjed begrunnes i en pressekonferanse i at «det ikke har vært utvikling nok». Med bakgrunn i det som har kommet frem i mediene, reagerer jeg på både fremgangsmåten til RBK- styret, så vel som selve beslutningen. Selv om jeg og de fleste andre ikke kjenner alle detaljer og følgelig må ta høyde for dette, er det betydelig grunn til å stille spørsmål ved både prosessen og beslutning som ligger til grunn for avskjeden.
Portrett i Ukeadressa av Kåre Ingebrigtsen
En avskjed skal blant annet inneholde bestemte formkrav: Avskjed skal gis skriftlig, arbeidstaker skal informeres om sin rett til å kreve forhandling og reise søksmål, og regler for å fortsette i stillingen inntil saken er avgjort. Verken Ingebrigtsen eller Hoftun var klar over situasjon på forhånd, og fikk følgelig ingen anledning til å ta med seg rådgiver, eller områ seg på noen måte. Saksbehandlingen synes å være svært mangelfull og ser ut til å ha innvirket på beslutningens innhold:
Det anføres som nevnt at det ikke er utvikling nok. Dette punktet er det neppe tilstrekkelig dekning for, idet RBK:
-Ligger på andreplass i serien, to poeng bak serieleder Brann, med samme antall kamper spilt.
-RBK er i kvartfinale i NM.
-RBK er videre i kvalifisering til CL.
-Spillergruppen er totalt uenig i beslutningen og har begjært denne omgjort.
- Årsresultatet ifølge proff.no har ikke vært bedre på mange år.
Det gjelder videre et proporsjonalitetsprinsipp ved oppsigelse. Dette innebærer at arbeidsgiver må vurdere om mindre inngripende reaksjoner, som for eksempel advarsel, i stedet kan benyttes, jf. RT 2011 side 1674.
Sett hen til både Ingebrigtsens og Hoftuns reaksjoner så kan det se ut som om oppsigelse/avskjed har vært drøftet med de ansatte.
Det kan sees hen til at arbeidsgivers saksbehandling lider av betydelige feil, og at det kan ha vært en tilleggsbelastning for Hoftun å bli avskjediget i et møte, hvor en annen ansatt i klubben deltok. En slik praksis oppleves som lite ryddig og tilsvarende uprofesjonell. Prosessen kan tenkes å danne grunnlag for forhøyet oppreisningserstatning.
Det har interesse å se hvem som stiller seg bak denne beslutningen, altså styret i RBK:
Ivar Johannes Koteng er 59 år gammel, Trøndelag nest største eiendomsbesitter. Han skal ifølge Kapital være god for over 2 milliarder kroner. Leif Inge Nordhammer er seksti år gammel, sitter i en rekke styrer i blant annet holdingsselskaper, har vært konsernsjef i Salmar, og innehar en formue ifølge Kapital på 900 millioner kroner.
Bård Benum er 57 år gammel, har inntil nylig vært toppleder i Powel, konserndirektør i DnB NOR og administrerende direktør i Vital forsikring. Marit Collin er 58 år, administrerende direktør i IT-konsulentselskapet Kantega og er styremedlem i blant annet Sparebank 1 Regnskapshuset og BN bank AS. Synnøve Farstad er 61 år gammel HR- og kommunikasjonsdirektør i Norsk Helsenett. I tillegg sitter Rune Bratseth (57 år) og Vegard Heggem (43 år) i styret, som for en rekke år siden var spillere i klubben.
Ingen av styrets medlemmer har juridisk bakgrunn. Styret består i all hovedsak av jevngamle medlemmer, som i all hovedsak har bakgrunn fra svært store bedrifter, og da på toppnivå/direktørnivå.
Er denne prosessen i tråd med de forventninger en har til en ledelse med en slik bakgrunn?
Etter det jeg kan se, er det god grunn til å tro at denne avskjeden er ugyldig, og burde ha vært prøvd i rettsapparatet. Men, som styreleder selv var inne på: Ingebrigtsen er en jovial kar. Han er oppriktig glad i klubben og setter klubben først.
Slike karer opponerer sjelden. Dessverre. Godfotteorien til Eggen forutsatte at «Du blir god ved å gjøre de andre gode». For at dette skal fungere må det være trygghet mellom de som spiller sammen. Utad sett fremstår mulighetene for en slik trygghet i bindeleddet trener – styre, som illusorisk. Er det et slikt styre supporterne vil ha?
Hør våre kommentatorer og gjest Per Olav Hopsø snakke om nytt Trøndelag, nytt Arbeiderparti og sommerferie
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten