Hans Morten Haugen, Professor i internasjonal diakoni, VID vitenskapelige høgskole

Verdiene som har skapt det norske samfunnet er fortsatt avgjørende for at Norge skal være gjenkjennelig om 100 år. Diakonale aktører er sentrale for å virkeliggjøre disse verdiene.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

Den norske velferdsstaten er initiert av pionerer fra frivillige, ideelle organisasjoner, der de største blant dem var og er diakonale. Velferdshistoriker Anne Lise Seip skriver i «Veiene til velferdsstaten: Det offentlige kom ofte til dekket bord.»

Hjelp til syke og hjemløse kom først, deretter barnevern, psykisk helsevern og familievern. Av nyere dato er norskopplæring, arbeidstrening og styrking av brukerorganisasjoner. Ved å bruke dagens briller på fortidens innsats ser vi at arbeidet mange ganger var preget av sin samtid og de rådende politiske oppfatninger. For sjelden var Jesu måte å møte sine medmennesker på styrende for diakonal innsats.

Ordet diakoni er gresk for tjeneste. Dette ordet hadde lav status i det greske samfunnet, fordi det var assosiert med aktiviteter utført av personer med lav sosial status. Den nestekjærlighet de første kristne praktiserte er en av forklaringene på kristendommens raske vekst.

Diakoni, forstått som uegennyttig omsorgs- og rettferdighetsarbeid, har formet de verdiene som det norske samfunnet bygger på. I dag er diakonale virksomheter hovedsakelig profesjonelle med bred rekrutteringsbase, men mange har et stort innslag av frivillige. Brukermedvirkning og lokal forankring er andre kjennetegn.

Den norske velferdsstaten er under press, men politikere fra hele det politiske spekteret er enige om betydningen av de ideelle virksomhetene. Høyresiden vektlegger valgfrihet for brukerne. Venstresiden understreker virksomhetenes ikke-profittsøkende forankring. I dag skilles det mellom ideelle og kommersielle virksomheter, mens mange politikere tidligere kun brukte fellesbetegnelsen «private».

Til tross for denne brede anerkjennelsen finnes en rekke utfordringer, som på sikt kan svekke både diakonale virksomheter og deres verdier. Jeg løfter fram tre: Anbudskonkurranser, folks fremmedgjøring for religion, derigjennom diakoni, og om vi ser en grunnleggende verdiendring i befolkningen som kolliderer med diakonale verdier. Anbudskonkurranser er særlig sentralt innenfor barnevern. Flere svakheter i tildelinger og oppfølging av kommersielle virksomheter er nylig avslørt. Flere kommuner velger også å lyse ut anbud for drift av sykehjem, mens driftsavtalene med diakonale sykehus er fra perioden før EØS-avtalen. Anbud er ikke nødvendig her. Loven, og særlig forskriften om offentlige anskaffelser, lister opp hva som kan vektlegges ved både utlysning og tildeling. Det gir stort handlingsrom for myndigheter som utlyser anbud innen velferdstjenester. Disse må også kjenne til hva EU-kommisjonen sier i sine nyere klargjøringer om velferdstjenester og anbud.

Vil vi komme til en situasjon, der fremmedgjøringen til religion i befolkningen blir så stor, at det blir vanskelig å prioritere diakonale aktører som bygger på en kristen basis? Det er helt grunnleggende at ingen som er avhengige av diakonale institusjoner skal oppleve at tro, ikke-tro eller legning betyr noe for måten de blir møtt på.

Den norske åpenheten for religion er politisk godt forankret. Diakonien er det kristne «uttrykket» som må antas å ha bredest oppslutning. Det er derfor sannsynlig at selv med en fortsatt sekularisering i Norge ønsker myndighetene å opprettholde diakonale aktører, også de aktørene som ut fra sitt trosgrunnlag ikke kan gi ansatte som lever i homofile forhold alle type stillinger. Dette gjelder eksempelvis Frelsesarmeen. For kristne skoler stiller det seg annerledes enn for diakonale virksomheter: Her forventer vanligvis både myndigheter og brukere (les foreldre) at tilbudet faktisk skiller seg fra det tilbudet som gis ved offentlig eide skoler.

Kommunikasjonen kan imidlertid være dårlig. Normisjon-eide Gjennestad videregående skole var ikke tydelig overfor elevene på at eieren forplikter alle ansatte ved Normisjons virksomheter til å etterleve Normisjons verdidokument.

Uansett uenighet: Heller ikke ved kristne skoler skal homofile forskjellsbehandles på noen måte eller utsettes for påvirkning. Til slutt, ser vi verdiendringer i befolkningen som strider grunnleggende mot de verdiene som diakonale aktører bygger på? Diakonale aktører vil ikke begrense forståelsen av hvem som er «vår neste» til personer med norsk statsborgerskap. Diakonale aktører vil utfordre politikk som setter skiller eller bidrar til å skape skiller eller frykt mellom mennesker. En offentlig samtale der diakonale verdier får prege debatten vil sikre en fortsatt høy oppslutning om velkomst og inkludering, særlig av asylsøkere og flyktninger i Norge. Dette fordrer imidlertid en vellykket politikk for reell inkludering i arbeids- og samfunnsliv.

Norge har lyktes som politisk fellesskap ved å gi rom for mangfold, ved å la motsetninger bli synlige gjennom brede bevegelser, ved en inkluderende politisk beslutningsfatting og ved å i økende grad praktisere likeverdighet. De verdiene som har skapt det norske samfunnet er fortsatt avgjørende for at Norge skal være gjenkjennelig om 100 år. Diakonale aktører er sentrale for å virkeliggjøre disse verdiene.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter