Det kan være spennende å drømme seg bort i et arkiv.

Som ordentlig pensjonist har man ifølge Adressa (19.09.2017, «Alle blir gubber til slutt») et ordentlig lokalhistorisk prosjekt. Denne interessen fører raskt den forskende pensjonisten til Statsarkivet i Dora.

Ved hjelp av dyktige arkivarer, som jeg herved vil takke, sitter man snart foran de typiske pappeskene. Dessverre fant jeg ikke de overraskende opplysningene; derimot var de sterke sanseinntrykkene man får ved å bla i de gamle dokumentene overraskende: Store byggtegninger med beskrivelser i gammel teknisk normskrift, foldet nøyaktig sammen; enkle papirlapper for å melde til «Trondhjem Magistrat» at man «akter å drive handel og forretningskontor»; pompøse dokumenter med store underskrifter og masse gebyrmerker i forskjellige farger om grunnlegging av et aksjeselskap; eller enkle brev og deres kopier på grått, gult, grønt, ja til og med rosa gjennomslagspapir.

Papir var før i tiden kostbart og ble for eksempel ikke kastet når det politiske regimet skiftet. NS-forvaltningen strøk ut «Det kongelige» mens man likedan etter krigen tilpasset skjemaene.

Les også Jonas Skybakmoens gjestekommentar: Alle blir gubber til slutt

Dokumentene har en egen utstråling, ja nesten en aura, og når man blar i dem, er det som en forsvunnen tid står opp igjen. En tid hvor korrespondansen gjerne åpnet med henvisning til «det behagelige møte på kontoret Deres i går». Hvor menn selvsagt var sjefene, men reiste seg når en dame kom inn i kontoret. Og hvor – som i dag – alt ble dokumentert. Av dette ble det ofte tykke mapper. Det er meget fort gjort å gå seg bort i disse, akkurat som på internett, hvor vi klikker oss bort. I arkivet kan man – med de gamle papirene i hendene – drømme seg bort.

Ved siden av de tilsynelatende viktige, tykke mapper finnes det mange tynne mapper med bare noen ark. Påfallende mange mapper innenfor mitt søkeområde «Slettede firmaer» dreide seg om kiosker som reklamerte med «Frukt og tobakk»: Plommen frukt og tobakk i Klæbuveien, Strandveien Frukt og Tobakk, Bakke Bro Tobakk og Frukt, Ilens Frukt og Tobakkforretning, Singsaker Frukt og Tobakk A/S – hver bydel sin frukt og tobakk-kiosk. Variasjonene fantes: Kon-Frukt-To A/S eller Havannakiosken i Ilevolden. Det eksotiske navnet hjalp lite, kiosken gikk konkurs etter to år, som så mange andre.

Les også: Det store i de nære ting

Det var ikke bare små kiosker som prøvde seg på spennende navn: «Atlas Oil Compani», «Det Øst-Europeiske Compagnie Handels-Aksjeselskap» eller et «Skandinavisk Russisk Exporthus» – alle var registrert i Trondheim.

Motebutikker brukte sjarmante navn som «Den Chicke Hatt» på Nordre gate; eller man hentydet med «Paris-Wien A/S» til den store verden utenfor Trondheim. Begge tilhørte jødiske Marie Komissar A/S. Hvordan det gikk med det jødiske næringslivet i Trondheim er allmenn kjent. Likevel blir leseren forferdet foran en mappe med bare to dokumenter: På det første dokumentet melder i mars 1917 en Isidor Isaksen at han vil drive forretning i Innherredsveien 25. Nesten tretti år senere, den 16.1.1945, sender «Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer» en melding til firmaregisteret i Trondheim: «Jödefirmaet Isidor Isaksen [ …] er nå likvidert.» Det ble Isidor Isaksen allerede den 9.4. 1943 i Auschwitz.

Ved siden av arkivets mørke sidespor finnes de lyse, ja til og med lystige historier. Den 13.08. 1921 registrerte N.N. firmaet «A/S Norsk Teater». Formål var «at drive forlagsvirksomhet ved utgivelse av tidsskrift for scenekunst».

Opptatt av debatt? Les også: I over 40 år syklet jeg og kona fra Byåsen til jobb i sentrum. Aldri opplevde vi å bli skjelt ut, eller vist fingeren til av bilister

Borgermester Arnulf Lindboe, dr. B. Lysholm, konsul Andreas Moe og H. Christofersen hadde hver tegnet en aksje a 100 kr, N.N. selv to aksjer, slik at det ble 600 kr i aksjekapital, 18.660 kr i dagens verdi. Flott brevpapir og flotte ord ble brukt: «Norsk teater. Tidsskrift for Scenekunst. Trondhjemsavdelingen, Nordre Gate 26, Tel. 3478».

Hele 26 år senere, i 1947, etterforsket politiet dette aksjeselskapet. Og de fant ingenting: Gårdseier opplyste «at intet firma med forannevnte navn har hatt tilholl der.» Fagkompetente ble spurt: «Julius Bøe, som har nøie kjendskap til teaterformål og hvad dermed står i forbindelse oplyste på forespørsel, at han intet kjendskap har til forannevnte firma eller dets innehaver.» Og ingen opplysninger ble funnet i folkeregistret.

Dermed avsluttet politibetjenten rapporten og leverte den til politiadjutanten. Den tilsynelatende lokalkjente adjutanten tilføyde tørt: «N.N. var i sin tid en meget kjent störrelse i studentverdenen. Han var en gang i tiden redaktør av Under Dusken. Hvor han nu oppholder seg, er det ikke lykkes å få rede på.»

Mer debatt: Et usynlig bånd strekker seg mellom oss. Han mistet sin datter, jeg mistet min sønn. Tyven Tyven

Redaktøren til «Norsk teater» hadde forduftet med den lille aksjekapitalen, som han hadde lurt fra byens honorationer. Men sporene i arkivets pappeske «Slettete firmaer» ble han ikke kvitt, politiadjudanten kjente slasken. Og dermed våknet dette lille, lokale narrespillet igjen til live akkurat som Isidor Isaksens tragedie; eller kioskenes og handelens kuriøse forsøk på å få oppmerksomhet og kunder.

I det ligger vel en del av vår fascinasjon for historie og arkiver: At alt handler om mennesker, som dukker tilfeldig opp i dette havet av papir, pappesker og mapper. Plutselig er de «med oss», setter leserens fantasi i gang, før de igjen forsvinner i arkivets papirhav.

Dokumentene viser et glimt av fortiden med alle sine fine, merkelige, absurde og brutale trekk. Men det er klart: Å gå se bort i arkivets ukjente sidespor fører neppe til et stort forskningsresultat. Derimot kan vi her hengi oss litt til det vi alle liker: Fantasi, innlevelse og til og med litt nostalgi.

Hør våre kommentatorer og gjest Mari Holm Lønseth snakke om Sandberg-exit, nye meningsmålinger og mer bråk om Spektrum og i Finnmark

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten

Kronikkforfatteren: Rainer Benjamin Hoppe er pensjonist og lokalhistoriker