Kronikk

200 år siden kong Karl ble kronet i Trondheim

Den 7. september 1818 var det stor festivitas i Trondheim. Byen opplevde en kongekroning. Slikt hadde ikke skjedd siden 1484.

Fire konger: Den norske kongekronen ble ifølge kongehuset.no laget av den svenske gullsmeden Olof Wihlborg, og ble bestilt og betalt av Kong Karl Johan til kroningen hans i 1818. Fire kongar er kronet med denne. Når en monark er død, blir kronen plassert på kisten.  Foto: Frank Lervik

Saken oppdateres.

En av Napoleons tidligere generaler var blitt valgt til svensk kronprins under navnet Karl Johan i 1810. I 1814 hadde han vunnet Norge for sitt dynasti. Han var allerede kronet til svensk konge som Karl XIV Johan. Nå skulle han krones til norsk konge som Karl III Johan.

Under arbeidet med norsk grunnlov på Eidsvoll i 1814 ble det vedtatt at den norske kongen skulle salves og krones. Det var imidlertid hard kamp om hvor kroningen skulle skje. Noen mente kroningene burde gå på rundgang mellom stiftsbyene Bergen, Trondheim, Kristiansand og Kristiania.

LES MER: Historiske bilder fra Erkebispegården

For de fleste sto likevel valget mellom Nidarosdomen eller i Kristiania domkirke. I debatten var det personer som talte sterkt imot Trondheim som kroningsby. Et hovedargument var at det ville bli dyrere enn å legge kroninga til Kristiania, da mange flere måtte reise fra Kristiania til Trondheim enn motsatt. Et hovedargument for Trondheim var, ifølge representanten sogneprest Darre, at det var «fra Thrøndelagen, Selvstændigheden havde utbredt sig over hele Riget». Ønsket om å knytte kroningen av en egen norsk konge til det norske middelalderrikets tradisjoner med hylling på Øreting og kroning i Nidarosdomen sto nok sterkt blant representantene. Med 88 mot 22 stemmer ble følgende vedtatt: «Kongens Kroning og Salving skeer … i Trondhjems Domkirke og med de Seremonier, han selv fastsetter.»

LES OGSÅ: - Gud er tilbake, og det må vi ta på alvor

Kristian Frederik, som ble valgt til konge i mai 1814, ble det aldri tid til å krone før han gikk av 10. oktober samme året. Den gamle svenskekongen, Karl 13., som ble valgt til norsk konge av Stortinget i november 1814, var for skrøpelig til å dra til Trondheim. Først da Karl Johan skulle ta over i 1818 kunne det bli kroning i Trondheim. Men hvordan skulle det skje? I praksis måtte det bli norsk statsrådsavdeling og kirkedepartementet som tok seg av utføringa.

Det måtte gjøres noe med kroningskirka som stadig sto til nedfalls. Om dette oppsto det en strid som ble bitter og med et resultat som nok kunne kritiseres. Biskop Bugge skrev om hvordan taket skulle «bedekkes med Strie og males med Vandfarve, altsaa settes i en stand, der ingen lunde i Eleganz overgaar mang en høkers Sovekammer.» Til å lede planleggingen av hele seremonien ble baron Ferdinand Wedel Jarlsberg sendt hit opp. Biskop Bugge var opptatt av hvilken rolle kirka skulle ha, og særlig om han selv var tiltenkt noen funksjon. Han fryktet nok at det var biskop Bech i Kristiania som skulle spille førstefiolin. Bugge la derfor opp til å dra på visitasreise og være borte fra byen. Dette meddelte han departementet, som opplyste at det på høyeste hold var gitt ordre om at han skulle bli i byen. Bugge skulle holde selve kroningstalen, mens Kristiania-bispen sammen med statsminister Peder Anker skulle stå for salving og å sette krona på kongens hode.

Les også Jonas Skybakmoens gjestekommentar: En gal, gal verden

Mye fint folk var samlet til kroninga 7. september. Kronprins Oscar var med. De høyeste sivile og militære embetsmenn fra både Sverige og Norge møtte i fulle pontifikalier. Riksregaliene, som kongen sjøl stort sett hadde sørget for å skaffe, ble framlagt. Det seremonielle ble gjennomført med stor andakt.

Til byen brakte Karl Johan flotte gaver. Det ble kastet skuepenger i sølv til de fremmøtte, en rekke ugifte piker skulle få støtte til brudeutstyr så de kunne bli gift, og nok det viktigste, den nykronede kongen ga 11. september midler til etableringen av det som skulle bli «Kong Carl Johans arbeidsstiftelse.» I et lengre perspektiv var Nidarosdomens status som kroningskirke en viktig årsak til at Stortinget etter hvert bevilget penger til restaureringen. Til kroningstalen var det knyttet stor spenning. Biskop Bugge hadde vært en nær venn av Kristian Fredrik og en hovedmotstander av Karl Johan. Han hadde vært sein med å avlegge troskapsed til svenskekongen, men hans forhold til Karl Johan hadde endret seg etter relativt kort tid. Hva hadde han å si?

LES OGSÅ: Disse kan vie deg og kjæresten din

Kroningstalen skapte stort spetakkel. Bugge roste Karl Johan opp i skyene som konge og person. Han hadde gitt Norge den frihet landet nå hadde, han hadde brukt sin makt som en vis mann, og under hans styre ville landet ha de beste utsikter.

Derimot hadde Bugge harde ord mot sitt eget folk som kanskje ikke var sin frihet verdig. Med bakgrunn i sin erfaring som stortingsmann i 1815/16 hadde han omtalt Stortinget som «en sammenrapset Hob dumme mennesker». Til Karl Johan hadde han den høyeste ros, til det norske folk bare en hevet pekefinger. Den mest konkrete reaksjonen på talen opplevde biskopen om kvelden da han i sin egen stue sammen med teologiprofessor Svend Hersleb, hørte singling av glass i ytterdøren. På to av steinene som var kastet inn var det festet meldinger. En lød: «Der har du for Prekenen!». Den andre var på latin og kunne omsettes slik: «Måtte den tvetungede taler få tusen ulykker!». De dype motsetningen fra 1814 mellom tilhengere og motstandere av union med Sverige var ennå ikke over.

LES OGSÅ: Ærverdig nabo til Domkirken

For bispen og for byen ble kroningen en stor påkjenning, men også en viktig markering av status for byen og Domkirka. De neste 90 åra framsto Trondheim som grunnlovsfestet kroningsby, sist ved kong Haakons kroning i 1906. I 1908 ble bestemmelsene om kroning tatt ut av grunnloven. Ved de to siste tronskifter har Trondheim vært signingsby, men det er ikke grunnlovsfestet.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå