Kronikk

Vær raus!

Verdensdagen for psykisk helse markeres onsdag 10. oktober, og det er flott at det rettes søkelys mot at vi alle har en psykisk helse også. I år er temaet raushet, og oppfordringen er «Vær raus».

«Det er særlig jentene som sier at de sliter. (...) Man får ofte inntrykk av at mange er veldig strenge og disiplinerte med seg selv, og viser lite egenomsorg og raushet» skriver kronikkforfatteren.  Foto: Wilma Nora D. Nygaard,, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Vi trenger å høre det enhver av oss, ikke minst ungdommene våre, i en tid der selvkontroll og store ambisjoner kjennetegner mange.

Fra at det å snakke om psykisk sykdom og helse var forbundet med skam og noe man helst ikke ville gå inn på, har det blitt langt mer innafor å snakke om at man er deppa eller kjenner seg utbrent. I alle fall blant unge jenter.

Men det er fortsatt mye tabu og skam knyttet til det å slite med mer alvorlige psykiske tilstander, og det er ennå en del som tviholder på å skille «fysisk» og «psykisk» helse, og som ikke er med på at disse henger sammen, og påvirker hverandre.

Les også: De skriver venninnen min ut når hun sier hun vil ta livet sitt. Det får det til å koke i meg


Jeg møter mennesker daglig på jobben min som har både små og store psykiske plager og lidelser. Det er en viktig del av en fastleges hverdag faktisk, og kanskje mer enn noen gang tidligere, og i langt større grad enn folk flest er klar over.

Det er mange som sliter i og med livene sine, og det å kunne gå et sted og snakke og få hjelp til å sortere litt, kan være til god hjelp. I tillegg er min jobb å vurdere hvem som trenger ytterligere hjelp og terapi innen psykiatrien eller hos psykolog.

Jeg møter stadig flere unge jenter som kommer og sier at de trenger å snakke med en psykolog. Det er selvfølgelig viktig å ta på største alvor, og henvise der det anses indisert. Imidlertid er det ganske ofte at de rett og slett bare trenger en profesjonell eller en voksenperson å snakke med, og tømme hodet for tanker og bekymringer, og ikke minst for å bli mer bevisst på at det de kjenner på er det som er å leve, og å være ung!

Les også Steinar Westins kommentar: Stadig flere avoss får medisinske diagnoser hektet på seg


De siste årene har det blitt bevilget både penger, og vist vilje og forståelse fra politikerne om at det trengs en real satsing på psykisk helse, både i skolene og kommunene, med økt tilbud om hjelp, og at det generelt satses mer på psykisk helse for barn og unge. Dette er veldig bra, og ikke minst viktig.

Vi leser stadig vekk om ungdommer som sliter med depresjonsfølelse og angst, om at flere studenter har det vanskelig, og at unge spiser antidepressiva som aldri før. Det er alvorlig lesning, og egnet til å gi stor bekymring for hvordan det står til med Generasjon Prestasjon.

En undersøkelse gjort av Folkehelseinstituttet, viste en økning på 40 prosent av tenåringsjenter med psykiske lidelser. I andre undersøkelser rapporterer også flere ungdommer at de har det tungt og vanskelig, og det er særlig jentene som sier at de sliter. Det de beskriver mest er stress og press når det gjelder skole og kropp. Og man får ofte inntrykk av at mange er veldig strenge og disiplinerte med seg selv, og viser lite egenomsorg og raushet.

Les også kronikken: Uforutsigbar og utrygg barndom kan skape syke voksne


Jeg har gjennom min jobb og et stort engasjement innen temaer knyttet til barne- og ungdomshelse, erfart at det stemmer at mange har utfordringer, og også blir syke av det livet de lever. Men like ofte treffer jeg flotte unge mennesker, som stort sett har det bra, men som strever med å finne ut av både seg selv, og hvordan takle det å vokse opp i dagens samfunn.

Jeg vil påstå at det å være tenåring anno 2018 er noe ganske annet enn det var å være tenåring bare for 15–20 år siden. Inntoget av smarttelefoner og sosiale medier har endret både vilkårene og forutsetningene enormt, og dette er det vanskelig å ta innover seg, også for oss som er foreldregenerasjonen.

Hvordan skal og kan vi være gode rådgivere og rollemodeller, når vi verken har prøvd å være «digitalt innfødte» selv, og vi ikke har foreldre eller andre i generasjonen over oss til å rådføre oss med, når det gjelder denne delen av oppdragelsen?

Opptatt av debatt? Les også: Er Metrobuss-prosjektet blitt til en såpeopera?


Da blir vi prøvekaniner, både vi og barna våre, og det er kanskje ikke så rart at vi strever litt, alle sammen. Men desto viktigere er det at vi gjør det vi kan for å holde fast i de viktige støttepilarene, som er ganske universelle, uansett generasjon eller kulturell utvikling.

Ungene våre trenger å bygges opp som robuste mennesker, som både lærer seg å takle lyse og mørke dager, og at verden ikke går under selv om man føler seg lite pen, eller kjenner seg nedfor og lei. Det er ikke det samme som å ha en depresjon eller angst, det er faktisk selve livet.

Jeg heier på flere helsesøstre i skolene, og er tilhenger av lavterskeltilbud når det butter mot. Men da kan faktisk gode miljøarbeidere være like viktige på skolen som en ensidig økning av helsesøstre. Jeg tenker at miljøarbeidere, som gjerne kan være unge menn, gir minst like mye gjenklang hos guttene, som det å gå til helsesøster. Vi må ikke glemme guttene, og skape tilbud og arenaer der også de kjenner se mer hjemme, ikke minst på skolen, der guttene sliter mye mer. Det tror jeg er god forebygging og gir økt trivsel og mestringsfølelse hos dem.

Mer debatt: Hvis Aurora kunne sagt ifra, ville hun sagt: Se på meg!


Nettopp dette med mestring er et veldig vesentlig begrep når vi snakker om psykisk helse, og livsmestringsfag i skolen er en av de store satsingsområdene fra myndighetenes side. Det er veldig bra, og vi må håpe og tro at dette faget fylles med mening og innhold, og at det ikke blir fagre ord.

Men det er slett ikke bare i skolen at barna våre skal lære seg livsmestring. Det er jo viktige arenaer for livslæring overalt. Og som så ofte ellers er foreldrene nøkkelpersonene til å lære opp barna til å være i livet, på godt og vondt.

Da må vi blant annet gi dem et realistisk bilde av det, slik at de vokser opp med den vissheten og tryggheten om at det går an å ha det både godt, og til og med være lykkelig innimellom, selv om de ikke alltid er på topp.

Men da må det faktisk en god porsjon raushet og romslighet til, ikke minst overfor seg selv, men også overfor andre.


Hør våre kommentatorer snakke om KrF, Knut Arild Hareide, Kim Larsen og bråk på NTNU

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.


Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten


Kronikkforfatteren: Kari Løvendahl Mogstad er fastlege og universitetslektor NTNU 
        
            (Foto: Kim Nygård)

Kronikkforfatteren: Kari Løvendahl Mogstad er fastlege og universitetslektor NTNU  Foto: Kim Nygård

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå