Kronikk

Det jeg skulle ønske dere visste

Jeg vet at elevene som beskrives i media i disse dager ikke skiller seg nevneverdig fra dem jeg jobber tett på i mitt yrke.

«Det knyter seg i magen når jeg leser medieoppslagene» skriver kronikkforfatteren. Faksimile av nyhetssak i Adresseavisen 25. oktober i år.  Foto: SKJERMDUMP

Saken oppdateres.

I den siste tiden har det vært gjentatte oppslag om vold og uholdbare forhold i trondheimsskolene, der elever forteller om mobbing og en utrygg skolehverdag. Jeg kjenner ikke de nevnte elevene ved den aktuelle skolen, men etter flere år som behandler for ungdommer med tilsvarende utfordringer kjenner jeg det knyter seg i magen når jeg leser medieoppslagene.

Jeg vet at elevene som beskrives i media i disse dager ikke skiller seg nevneverdig fra dem jeg jobber tett på i mitt yrke. Jeg er ikke en person som streber etter å uttrykke meg gjennom media, men akkurat nå klarer jeg rett og slett ikke å la være.

Som tenåringsmamma selv, sender jeg hver morgen det kjæreste jeg har av gårde til deres arbeidssted. Og hver morgen sniker det seg inn tanker om hvordan dagen deres skal bli. Går det bra på prøven? Finner de noen å være sammen med utenfor timene? Får de en ekkel snap fra noen? Er det noen som himler med øynene og ler under fremlegget som han har jobbet så hardt med? Vil hun tåle nederlaget av en dårlig karakter?

Les også denne kronikken: Utvisning og skolebytte kan være gode måter å splitte negative gjenger på


Ungdom i dag er jevnt over mindre kriminelle og med mindre grenseutprøvende adferd enn foreldregenerasjonen hadde. Samtidig lever de i et samfunn der familiestrukturene er veldig annerledes enn for bare 20 år siden, de har et prestasjonspress der ordet «evalueringer» går på repeat.

I tillegg er det mye som tyder på at normen for hva som er innafor er smalere enn den var da foreldrene var unge. Dette er bare et lite utdrag av de utfordringer våre ungdommer står overfor i dag, og da har vi ikke engang begynt å snakke om at de lever i en ekstremt transparent, men dog redigert, verden gjennom sosiale medier.

Jeg har forventning om at skolen sørger for at de er trygge og legger til rette for læring i den tiden de er der. Samtidig tenker jeg at det er så mye mer enn bare fag de skal lære i løpet av disse verdifulle ungdomsårene. Troen på seg selv som en god person, følelse av å være av betydning for noen, en opplevelse av å være ønsket, og ikke minst at man er del av en større helhet. Jeg tror mange vil være enige om at slik lærdom er viktigere enn den faglige kunnskapen, og i alle fall grunnleggende for at annen lærdom skal kunne oppnås.

Les også intervju med rektor på Rosenborg skole: - Jeg er ikke redd for skoleskyting



Det jeg skulle ønske at dere hadde visst, er at de ungdommene jeg jobber med egentlig er mest som alle andre ungdommer. Jeg skulle ønske dere kunne se tårene som kommer når vi sitter i stua sammen med mamma og pappa. Tårer som kommer av å oppleve en hverdag av utenforskap og negativ oppmerksomhet. Tårer som forteller en historie om tap av- og savn etter å føle seg normal.


Jeg skulle ønske dere fikk se de kroppslige reaksjonene du får av å snakke om årene du ble mobbet. Uten at noen grep inn. Jeg skulle ønske dere kunne se fortvilelsen når planen om å ta gode valg gikk skeis da du ble anklaget for noe du ikke hadde gjort. Det skjer hver nesten hver dag.

Jeg skulle ønske dere fikk se skammen som kommer til uttrykk fordi du føler deg som en konstant skuffelse for alle. Hele tiden. Jeg skulle ønske dere kunne se at denne skammen fører til at du forsøker å fikse ting på egen hånd. Og jeg skulle ønske dere kunne få se at disse forsøkene på å fikse ting selv er både skadelige og farlige for deg. Men så lite føler du noen gang at du er verdt.

Opptatt av debatt? Les også: Ble liggende i salttåka bak en «tivolibil» av blinkende lys


Og jeg skulle ønske dere kunne se den enorme redselen både du og foreldrene dine har for «hva det skal bli av deg». Jeg skulle mest av alt ønske dere visste at denne redselen er størst for deg selv. Jeg skulle virkelig ønske at dere fikk se hvor hardt arbeid som legges ned fra ungdom og familien for å klare å få en bedre morgendag. Jeg skulle ønske dere kunne se den bunnløse fortvilelse i en mor og far når de forsøker å hjelpe en ungdom som ikke lenger har tillit til andre. Desperasjonen som får både foreldre og andre rundt deg til å håndtere utfordringene på en dårlig måte.

Jeg skulle ønske at dere fikk se at disse foreldrene har samme bekymringer som jeg har når jeg sender mine tenåringer ut i verden. Men med en helt annen dybde enn den jeg kjenner på. Jeg skulle så inderlig ønske at dere visste hvor ensomt det er å være utenfor. Smerten over enda en gang ikke bli tålt.

Mobbing, vold og trusler skal aldri aksepteres. Det gir svært negative konsekvenser for dem som blir utsatt for dette, eller som er vitne til det. Men jeg skulle ønske alle forsto at slike ting ikke oppstår i et vakuum, for denne adferden oppstår alltid i en kontekst.

Mer debatt: Jeg gir Trondheim parkering en bot for urettmessig å ha satt meg i forlegenhet



Slike alvorlige utfordringer krever spesialisert hjelp fra dem som har spisskompetanse på området. I noen familier er vi heldige og kommer raskt inn slik at fortvilte ungdommer og foreldre får hjelp til å snu spiralen. Lettelsen over å ikke lenger stå alene i kampen er synlig, og ungdommer og foreldre kan begynne å samarbeide igjen. Det er slike erfaringer som gjør at jobben min gir mening, for det finnes heldigvis spesialisert hjelp å gi disse ungdommene og familiene deres.

Det er likevel på et samfunnsnivå at innsatsen må økes. Vi må satse mer på innenforskap fra tidlig alder, og på denne måten forhindre at noen havner på utsida. Menneskets behov for tilhørighet kan medføre at de som faller utenfor må finne sin egen tilhørighet i denne utenforskapen. Dette er det ingen som er tjent med.

Jeg er full av respekt for den innsatsen familiene jeg har jobbet med har lagt ned. Det krever både mot og sårbarhet. Men mest av alt er jeg dønn imponert over de lærerne, skolelederne og skolesamfunn som setter inkludering og raushet på timeplanen i det daglige. Ikke bare som fine ord i en læreplan.

Det er ikke alltid like lett å se at man kan være både et offer og en utøver. Det er langt lettere å trøste og forstå en som blir utsatt for noe vondt enn å trøste den som utsetter andre for noe vondt. Men det vanskeligste er likevel å forstå at man kan være begge deler samtidig.


Hør våre kommentatorer snakke om: Nominasjonsbråk i Trondheim, bråk om krigshistorien, sjakk-VM og parterapi

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.


Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten


Kronikkforfatter: Helga Valør Wist, psykolog, Leder FFT - Funksjonell familieterapi Bufetat Trøndelag Sør 

Kronikkforfatter: Helga Valør Wist, psykolog, Leder FFT - Funksjonell familieterapi Bufetat Trøndelag Sør 

På forsiden nå