Kronikk

De barna som har det vanskelig får skylda

Mobbeombudet i Trøndelag har feiret tomånedersdag, og hun er utålmodig: Barn og unge som ikke har trygge og gode barnehage- og skolemiljø kan ikke vente. Vi må gjøre mer enn å lage nye strategiplaner!

Det kan nesten virke som om det ikke er forståelse for at utenforskap og mobbing faktisk foregår i en sosial kontekst, og at løsninga sjelden er å finne inne i et enkelt barn, skriver det nye mobbeombudet i Trøndelag.  Foto: NTB / Scanpix / Shutterstock

Saken oppdateres.

På administrativt nivå i kommunene presenteres strategier som for eksempel skal bygge sterke barnefellesskap og motvirke mobbing. Ekspertgrupper inviteres inn for å dele erfaringer, kunnskap og meninger, og som mobbeombud applauderer jeg innsatsen og mulighetene for medvirkning. Spørsmålet er hvordan det jobbes med å få strategiplaner til å fungere i praksis, i barnehager og skoler der ungene våre skal møte voksne som ser og anerkjenner dem. Både som hele individer og som en del av et fellesskap som vi voksne har konstruert for dem.

LES OGSÅ: Fylkesmennene ikke gode nok til å følge opp mobbesaker

I gjennomsnitt får jeg nye individsaker som omhandler barn og ungdommer annenhver dag, og de har mange fellestrekk. Ofte blir ikke barnets eller ungdommens opplevelse tatt på alvor, til tross for at det følger av opplæringsloven at det er barnas subjektive opplevelse som skal vektlegges. Problemer blir bagatellisert, og de som har det vanskelig får skylda; «Det er ikke rart at de andre barna trekker seg unna når hun gjør så mye rart! Hvis hun bare endrer adferd, skal du se at hun blir mindre ensom». Det kan nesten virke som om det ikke er forståelse for at utenforskap og mobbing faktisk foregår i en sosial kontekst, og at løsninga sjelden er å finne inne i et enkelt barn. Jeg bruker å utfordre de voksne til å utforske sin egen rolle med det ubehagelige spørsmålet; «Hva er det som gjør at noen har det vanskelig under din ledelse?». Mobbing og utenforskap er barnas og ungdommens problem, men det er de voksnes ansvar.

  Foto: Gitte Franck Sehm, mobbeombud

 

Foruten forebyggende arbeid på systemnivå, består dagene som mobbeombud ofte av samtaler med foreldre som gruer seg til å gå på møter med barnehagen eller skolen, og som derfor ønsker å ha med seg noen. Barna deres har kjent på kroppen at det å ha det trygt og godt er en forutsetning for å lære, ikke bare en rettighet. De har et behov for en støttespiller fordi de opplever at skolen sitter på sin høye hest og forteller med velformulerte setninger hvordan de skal arbeide, uten at barnet opplever endring. Av og til blir også foreldre pålagt tiltak; «Hjemmet skal bli flinkere til å invitere med seg andre barn hjem», og andre ganger legges det vekt på at eleven må forandre seg selv for å få det bedre. Foreldrene føler seg umyndiggjort, og de kommer ikke i posisjon til å fortelle hva de eller barnet faktisk tenker kan være lurt å gjøre. Graden av medvirkning blir altså liten.

LES OGSÅ: Skolen gjør ikke nok i fire av fem mobbesaker

Og hva gjør mobbeombudet i individsakene? spør politikere, ansatte i kommuner, foresatte, barn og unge meg om. Med fare for å undergrave behovet for nettopp et mobbeombud og egen kompetanse; det skjer ikke noe magisk hokuspokus. Jeg bruker min opparbeidede pedagogiske verktøykasse etter 15 års arbeidserfaring i utdanningssektoren som lærer, spesialpedagogisk rådgiver, skoleleder, og som rådgiver i skolemiljøsaker hos Fylkesmannen.

Prinsippene jeg jobber etter er blant annet at foreldre, barn og unge jeg snakker med skal bli lyttet oppmerksomt til og møtt på en måte som gjør at de opplever å bli sett som hele mennesker og tatt på alvor. Jeg underbygger barns rett til å bli hørt i saker som angår dem, slik barnekonvensjonen forplikter barnehager og skoler å gjøre. Jeg støtter og veileder de jeg møter, slik at de føler seg bedre rustet til å ta kontakt med barnehager og skoler selv. Men dette kunne vel egentlig barnehagene eller skolene godt ha klart selv, med sin pedagogiske verktøykasse og allerede etablerte relasjoner? Det er jo ikke magi. Min erfaring er at mye kunne vært løst med bedre dialog. Så hvor svikter det? Er det i strategiplanene eller i de menneskelige møtene?

LES OGSÅ: En mirakelkur mot mobbing i skolen

Jeg tror mye av arbeidet bør handle om det blikket og de holdningene vi voksne har; hvor godt trent er vi i å oppdage utenforskap, hvordan undersøker vi det sosiale fellesskapet som er rundt barnet, og hvordan bruker vi innsikten gode undersøkelsene gir oss til å endre på de opprettholdende faktorene?

Strategiplanene i Trøndelags kommuner er nok ulike, men holdningene samsvarer ofte med nasjonale retningslinjer. Likevel er det ulikheter både i støttesystemer og kompetanse, og jeg har derfor bedt om en kontaktperson i hver kommune. Både for å bli kjent med hvordan hver kommune jobber slik at mobbeombudet kan bidra i det lokale arbeidet mot utenforskap og mobbing, men også for at de skal spre informasjon til barn, elever, foreldre og ansette i sin kommune om at det faktisk finnes et gratis og lett tilgjengelig lavterskeltilbud. Også barnehager, skoler og kommuner kan bruke mobbeombudet som støttespiller! Likevel vet jeg at noen kommuner ikke sprer informasjon om mobbeombudet, og parallelt snakker med store ord om viktigheten av at hjelpetiltakene for barn og unge må settes inn tidlig.

Så, kjære du som leser dette, spre ordet! Mobbeombudet er kun noen tastetrykk unna. Tilbakemeldingene fra kommuner, rektorer, ansatte, foreldre og elever som har brukt mobbeombudet som den gode hjelper har utelukkende vært positive. Mobbeombudet har ingen myndighet til å bestemme hva som skal gjøres, så det er ingen grunn til å frykte meg. Jeg har ei heller noen annen agenda enn at barn og unge skal oppleve trygge og gode barnehage- og skolemiljø, i sterke barnefellesskap. Vi er på samme lag, og vi vil barna og ungdommen vel. La oss spille hverandre gode for dem som har det tøft!

Hør våre kommentatorer snakke om: - Trondheim har ikke lykkes med sin byutvikling

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.


Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten


På forsiden nå