Kronikk

Å forutse det vi ikke ser

Det er svært vanskelig å identifisere personene som har en akutt og nærliggende risiko for selvmord.

NRK har i en rekke reportasjer satt søkelys på selvmord i psykiatrien. Skjermdump fra Dagsrevyen 19. november i år. 

Saken oppdateres.

NRK har i den senere tid satt søkelyset på selvmord innen psykisk helsevern, og i den sammenhengen pekes det på avvik fra prosedyrer for vurdering av selvmordsrisiko. Som leser kan man få inntrykk av at det er en årsakssammenheng mellom denne typen avvik og at tragiske hendelser som et selvmord skjer.

I Norge er det utarbeidet «Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern» (Sosial- og helsedirektoratet, 2008). Disse retningslinjene legger vekt på at alle pasienter i psykisk helsevern skal vurderes systematisk opp mot risikofaktorer for selvmord. Eksempler på slike risikofaktorer er psykiatrisk lidelse, selvmordstanker, tidligere selvmordsforsøk, rusproblemer eller nylige relasjonsbrudd. Disse risikofaktorene er viktige å kartlegge og kan si noe om hvem som er i en risikogruppe for selvmord i et lengre tidsperspektiv, gjerne flere år.

Vi mener imidlertid at det i denne debatten er viktig å få frem at forskning klart har vist at de samme risikofaktorene sier lite om hvem som har høy risiko for selvmord på kort sikt.

Les også: De skriver venninnen min ut når hun sier hun vil ta livet sitt. Det får det til å koke i meg


Pasienter som er innlagt i psykiatriske sengeavdelinger er dem som er i behov av mest behandling, pleie og tilsyn for å bli bedre. Hos disse pasientene er risikoen for selvmord spesielt høy under innleggelse, ved permisjoner eller rett etter utskrivelse. I studier fra St. Olavs hospital har man sett at frykt for forhøyet selvmordsrisiko er årsak til 75 % av alle akuttinnleggelser. Det er imidlertid svært vanskelig å identifisere de enkelte personene som har en akutt og nærliggende risiko for selvmord. Bare noen svært få av de pasientene som henvises til akuttenheter, har en reell forhøyet risiko for å ta sitt eget liv i løpet av innleggelsen og rett etter utskrivelsen.

Pasientene som henvises til psykiatriske sengeposter med bakgrunn i forhøyet selvmordsrisiko er ikke en ensartet gruppe mennesker, men har høyst forskjellig problematikk med ulike behov for behandling. En svært liten andel av disse pasientene er i behov av kontinuerlig observasjon for å hindre selvmordsforsøk.

Helsepersonell som skal vurdere akutt, nærliggende selvmordsfare har ikke de nødvendige verktøyene for å fange opp alvorlige risikofaktorer, da disse foreløpig ikke er tilstrekkelig forstått og beskrevet. Dette er på tross av flere tiår med forskning på dette området.

Opptatt av debatt? Les også: Hvor har Eikrem disse teoriene fra?


Et eksempel på en risikofaktor som har begrenset evne til å forutsi akutt selvmordsfare, er at pasienten forteller om selvmordstanker. Selvmordstanker er svært utbredt blant folk som søker hjelp i psykisk helsevern, men heldigvis tar svært få av disse personene senere livet sitt. Samtidig har forskning vist at mange av dem som faktisk tar livet sitt ikke fortalte om eller benektet selvmordstanker siste gangen de snakket med helsepersonell. Det å spørre pasienter om de har selvmordstanker er fortsatt viktig, men har en begrenset selvmordsforebyggende verdi alene.

Nyere amerikansk forskning har identifisert en suicidal krisetilstand som man antar kan oppstå hos en del personer i akutt krise/psykisk sykdom, som kan føre til akutt fare for selvmord. Den suicidale krisetilstanden består blant annet av en sterk følelse av desperasjon og uro, være fanget uten noen løsning og kaotiske tanker. På St. Olavs hospital forskes det på denne tilstanden for å undersøke om dette også kan gjelde blant våre pasienter. Denne nye tilnærmingen til vurdering av nærliggende selvmordsfare kan forhåpentligvis i fremtiden hjelpe oss å hjelpe noen. Det vil ikke være løsningen for alle.

Mer debatt: Stian har ventet ni år på bemannet bolig


Helsetilsynets påpekning av lovbrudd og uforsvarlig behandling er viktig. Det er imidlertid også viktig å erkjenne at det forskningsmessige grunnlaget for å kunne gjennomføre pålitelige kartlegginger og vurderinger av selvmordsrisiko foreløpig er utilstrekkelig når det kommer til å forutsi akutt selvmordsrisiko. Sosial- og helsedirektoratet påpeker selv at kunnskapsgrunnlaget for 31 av 34 anbefalinger og rettslige krav som listes opp er svake (IS-1511, 2008).

Fremfor en debatt hvor man kan få inntrykk av at mangelfull oppfølging av ulike prosedyrer har fatale utfall, mener vi at man er bedre tjent med at debatten omkring selvmordsforebygging i psykisk helsevern i større grad er i takt med den faktiske kunnskapsstatusen på området. Dette må bety økt satsing for å generere ny kunnskap som gjør oss som helsepersonell bedre i stand til å fange opp de som står i fare for å ta sitt eget liv.


Hør våre kommentatorer snakke om: Bråk og forsoning i Venstre, nye og gamle ordførere, kulturen i tall og årets nyord

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

HTML: Påmeldingsskjema nyhetsbrev (Mailchimp, ukens meninger

Hør vår debatt-podkast: De møtte sine jentesuperhelter


Kronikkforfatter: Astrid Prestmo er psykiater ved St. Olavs hospital, Avd Østmarka  

Kronikkforfatter: Astrid Prestmo er psykiater ved St. Olavs hospital, Avd Østmarka  

Kronikkforfatter: Karina Høyen er psykolog ved St. Olavs hospital, Avd Østmarka  

Kronikkforfatter: Karina Høyen er psykolog ved St. Olavs hospital, Avd Østmarka  

På forsiden nå