Kronikk

Bak fasadene i klimadebatten

Så sitter de ved forhandlingsbordet igjen, politikere fra hele verden, for å komme et steg videre i løsningen av klimaproblemet.

Politikere fra hele verden sitter og forhandler på klimatoppmøtet i Katowice i Polen.  Foto: KACPER PEMPEL, Reuters

Saken oppdateres.

Denne gangen for å lage regler som skal sikre Parisavtalen fra 2015, der man ble enig om å gjøre alt for å holde temperaturstigningen innenfor to grader, aller helst en og en halv grad. Så kom rapporten fra FNs klimapanel i høst, der vi får høre at vi ligger dårlig an og at det må hardere lut til.

LES OGSÅ: Se 15-åringen refse verdens politikere

Jo mer vi forstår av klimaproblemet, jo mer aner vi hvor dypt det stikker. Da ozonalarmen gikk for noen år siden, lå løsningen i dagen; forbud mot bruk av ozonnedbrytende gasser (i kjøleskap og sprayflasker) – som det ikke kostet oss stort å erstatte. Nå er ozonhullet tettet. Klimaproblemet er av et helt annet kaliber; det griper dramatisk inn i vår økonomi og levemåte. I første omgang ved at de nødvendige inngrepene fryktes å svekke økonomi og levestandard, i neste omgang ved at konsekvensene av å vente er langt verre.

PER BJØRN FOROS 

 

Nå er det blitt stuerent å snakke om alvoret i situasjonen. Verre er det å begripe hva som må til av inngrep og endringer. Det er et enormt gap mellom det som skal til, og det vi forestiller oss er nok eller mer riktig, det vi evner å gjøre. Orkaner og skogbranner, tørkekatastrofer og oversvømmelser – tegnene er klare, og her sitter vi og regner på noen øre i miljøavgifter, kjøper utslippskvoter og kjører Tesla.

I likhet med mange andre har jeg gitt opp å henge med i alle regnskapene og beregningene, som stort sett begrunner den letteste vei – og ikke de store omstillingene som trengs. Særlig gjelder denne optimismen teknologiske nyvinninger – der de potensielle gevinstene blir mer enn oppveid av måten vi bruker dem på. Klimautslippene per produksjonsenhet i industrien går ned, men produksjonsmengden øker og endrer fortegnet. Utslippene fra hver bil avtar, men det blir stadig flere biler og mer bilkjøring.

LES OGSÅ: Elevene på Charlottenlund skole fikk sjokk da de fikk høre hva den globale oppvarmingen kan føre til.

Langt mindre ser vi bak utslippene. Elbiler forurenser ikke i gata, men i stedet der kraften kommer fra – hvis kilden er et gasskraftverk. Det samme gjelder for hydrogenbiler, der produksjonen av drivstoff krever store mengder energi eller etterlater seg andre problemer. Problemene forsvinner ikke; de flyttes.

Klimaproblemet er knyttet til omfanget av produksjon og forbruk. Rent fysisk er det omsetningen av materialer og energi som skaper alle miljøproblemer. Materialer omsettes fra verdifulle ressurser til avfall og forurensning, skader må håndteres og materialer bringes tilbake i kretsløpet. Alt dette koster, og problemene baller på seg. Ikke minst gjelder dette klimaproblemet, der vi foreløpig ikke aner rekkevidden av kostnadene.

I dette bildet fins ingen miljøvennlig produksjon eller «grønt» forbruk, bare grader av belastning på miljøet. Selv fornybare energikilder og energigjerrig teknologi baserer seg på en underliggende økonomi og produksjon som ikke er bærekraftig, subsidiert av fossil energi. Det samme gjelder for det påstått miljøvennlige tjeneste- og informasjonssamfunnet. Bare en ren solbasert økonomi er reelt bærekraftig.

LES OGSÅ: Verdensbanken lover 200 milliarder dollar i klimamidler

Nå er det jo slik at alle monner drar – men bare hvis fortegnet er pluss, bak alle fasadene. Mange ganger er det best å avstå fra noe – det være seg bil nummer to, flyturen til London eller oljeutvinning i Barentshavet – og dette er samtidig enklere enn å løse problemene i etterkant (klimaendringene).

I sum er det den økonomiske veksten som driver klimautslippene. Den beste empirien vi har på dette, er det kraftige fallet i klimautslipp som fulgte etter finanskrisen i 2008. Da ble utslippene i påfølgende år redusert med 5,4 prosent i Norge, i EU enda mer. Men da var altså økonomien i krise; det er vel ikke slik vi vil ha det? Og hva med arbeidsplassene?

Men problemene ved en løpende vekst er i ferd med å innhente oss – det fremtredende økonomer omtaler som en form for entropi (økt uorden, økte kostnader). Trygve Haavelmo, norsk vinner av nobelprisen i økonomi (Sveriges Riksbanks pris) sa det slik: «… siden negative skadevirkninger av entropi langsomt, men sikkert kryper oppover som tiden går, vil man måtte produsere varer og tjenester i stadig økende tempo for å holde dem fra livet». Han var smertelig klar over konsekvensene; kostnadene vil kvele oss: «Skal vi opprettholde et anstendig velferdsnivå for kommende generasjoner, gjelder det å senke produksjonen i dag». Spørsmålet er derfor: Har vi råd til vekst?

LES OGSÅ: - Men vi har veldig, veldig dårlig tid

Brundtlandkommisjonen fra 1987 så for seg økonomisk vekst samtidig med en løsning av miljøproblemene – men også en halvering av energiforbruket i den rike del av verden. Denne frikoblingen av miljøproblemer fra økonomi er det mer og mer vanskelig å tro på, men det er gjeldende politikk. Og rett skal være rett; i de siste årene har veksten i den globale økonomien vært sterkere enn veksten i klimautslippene. Men hva hjelper det så lenge klimautslippene øker i den takten de gjør? Ja, er det ikke snarere slik at sammenhengen mellom økonomisk vekst og økte klimaproblemer blir stadig klarere; sterk vekst – økte utslipp?

I rike land er det mye å gå på, problemet er at klimaendringene rammer ulikt og hardest i fattige land. Men det er ikke slik at taket må heves for at bunnen skal løftes; snarere må taket senkes og forskjellene minskes. Heller ikke må klimatiltak – for eksempel miljøavgifter – ramme folk flest mer enn elitene; det er noe av bakgrunnen for opptøyene i Frankrike akkurat nå.

HER KAN DU LESE KLIMAPANELETS 1,5 GRADER-RAPPORT

På klimamøtet i Katowice er det så langt 15-årige Greta Thunberg fra Sverige – jenta som skolestreiker hver fredag for å slå alarm om klimaproblemene – som har gjort sterkest inntrykk. Ikke bare refser hun politikerne; hun har sluttet å tro på dem. Og hun anklager hele voksengenerasjonen for ikke å skjønne alvoret. Kom og hør henne på Litteraturhuset i Trondheim til våren!

Klimaproblemet er bare en flik av et enda mer grunnleggende trekk ved vår tid – vårt forhold til naturen generelt. Antropocen er betegnelsen på den epoken i menneskets historie der vi har endret selve klodens livsbetingelser; noen av endringene er i ferd med å bli irreversible. Det er rett og slett vårt samliv i naturen som står på spill. På tvers av ismer og ideologier har vi hatt bare ett mål: materiell velstand og herredømme over naturen. Er klimaendringene et uttrykk for at Gaia slår tilbake – i et samspill vi bare kan ane? Det er en tanke som trigger ledende naturfilosofer i dag. Utfallet avhenger av oss alle.

Hør våre kommentatorer snakke om: Teatersjefen takker av, mer bråk i KrF, opptur for Ap i Trondheim og ny sang om RBK

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

HTML: Påmeldingsskjema nyhetsbrev (Mailchimp, ukens meninger

Hør vår debatt-podkast: De møtte sine jentesuperhelter


 
På forsiden nå