Kronikk

Langrenn ute av sporet

Utstyrsjaget i langrenn gjør at mange utestenges fra skiklubbene. Noe av forklaringen kan ligge i utstyrets betydning for farten i løypa.

«Mitt poeng er at det i langrennssporten grovt sagt er et tilnærmet lineært forhold mellom kvaliteten på utstyret og farten i løypa. De som har det beste (og gjerne det dyreste) utstyret vil derfor ofte komme høyest opp på resultatlistene. Denne utstyrslogikken virker ekskluderende», skriver kronikkforfatteren.  Foto: Stian Lysberg Solum,, NTB scanpix

Saken oppdateres.

En ny langrennssesong er i anmarsj. Langrenn er den tredje mest populære organiserte idrettsgrenen blant barn og unge i Norge. I tillegg går mange på ski på egen hånd.

Langrennssporten virker imidlertid å være preget av et skjevt sosialt deltakelsesmønster med en mer homogen sosial profil enn langrennsmiljøet selv liker å snakke om. Både bredde- og toppidrettens hvite middelklasse-dominans er et vitnesbyrd om dette.

Norske barn og unge fra ressurssterke hjem, med foreldre som gjerne selv har vært aktive langrennsløpere, virker å være overrepresentert i skisporet. Selv om jeg ikke har direkte belegg for denne påstanden, er jeg ikke alene om å ha dette inntrykket av langrennssporten. Skiforbundet er bekymret for at de mister mange unge langrennsløpere. De tror dyrt utstyr kan være årsaken.

Les også intervju med morfaren til Johannes Høsflot Klæbo:  - Langrenn skal være en billig idrett. Johannes hadde aldri mange par ski


Det er ikke bare foreldrenes betalingsevne, skiinteresse og skikunnskaper som fremstår som sosiale kjennetegn på «skifamilien». Også andre faktorer, tett sammenvevd med slike ressurser, virker å spille inn. Det er for eksempel slående hvordan unge med innvandrerbakgrunn glimrer med sitt fravær i løypene. Dette kan dels være uttrykk for at over halvparten av unge som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt har innvandrerbakgrunn, dels at en del innvandrerforeldre antagelig har mindre erfaring med og interesse for langrenn enn mange majoritetsforeldre.

Både familieøkonomi, grad av skikultur i familien, sosiale nettverk til andre skiaktive etc., og ikke minst de unges motivasjon for å trene langrenn på organiserte og/eller uorganiserte måter, vil være av betydning for om barn og unge går på ski. Deltakelse i ski-idrettslag vil således langt på vei forutsette at man har foreldre med god kjennskap til og interesse for skismøring, og med betalingsevne sterk nok til å kunne investere i barnas treningsaktivitet.

Når det gjelder familieøkonomiens betydning for prestasjon, vil jeg argumentere for at langrenn, sammenlignet med en del idretter hvor økonomi spiller en mer beskjeden rolle for det sportslige resultatet (f.eks. fotball), står i en særstilling med hensyn til dette.

Les også: Bruker tusen kroner på ett enkelt skirenn


Mitt poeng er at det i langrennssporten grovt sagt er et tilnærmet lineært forhold mellom kvaliteten på utstyret og farten i løypa. De som har det beste (og gjerne det dyreste) utstyret vil derfor ofte komme høyest opp på resultatlistene. Denne utstyrslogikken virker ekskluderende.

Ikke alle barn og unge som konkurrerer i skisporet er like opptatt av å vinne. Noen er bare glade i å gå på ski. Men selv de som ikke er prestasjonsorienterte står i fare for å bli offer for utstyrslogikkens ekskluderingsdynamikk: Man kan gjerne motsette seg utstyrshysteriet ved å benytte gammelt eller billigere skiutstyr, men når resultatet er at man blir fragått og parkert i løypa, vil dette kunne gå på bekostning av skigleden også for disse.

Det finnes knapt et tak for hvor mye penger det er mulig å bruke på langrennsutstyr. Ski, sko, staver, konkurranse-, trenings- og rulleski for begge stilarter, kondomdress etc., er bare noen eksempler på utstyr man er mer eller mindre avhengig av for å kunne delta på ulike tilstelninger i regi av ski-idrettslaget (treningssamlinger, konkurranser etc.), og absolutt avhengig av for å hevde seg i sporet.

Opptatt av debatt? Les også: Ladejarlen er også i år en lyssatt båt som søker en trygg havn. Hvem tør slukke lyset for alltid?


De beste stavene er også de dyreste, og de dyreste er de som knekker lettest og som derfor må reinvesteres oftest. Dette bidrar til en kostnadsgalopp av uante dimensjoner. Her har jeg ikke engang nevnt det som er under skia, hvor de virkelige store utgiftene muliggjør seg gjennom dagens skiprepareringsteknologi.

Så lenge bedre utstyr gir bedre fart i sporet, så vil det lønne seg å investere i alt dette utstyret. Denne utstyrslogikken virker ulikhetsskapende og ødeleggende fordi resultatet er selvproduserte sosiale skillelinjer i skiklubbene som ingen er tjent med.

Idrettsforbundet har mål om «Idrett for alle» og Skiforbundets utviklingsmodell er tuftet på visjonen «Flest mulig, lengst mulig, best mulig - en nasjon bestående av skiløpere». Langrenn regnes av mange som Norges nasjonalidrett, noe som fort kan lede til et inntrykk av at langrennssporten er åpen for alle.

Langrennssportens skjeve sosiale deltakelsesprofil er imidlertid et uttrykk for at langrennssporten ikke er tilgjengelig for alle. Langrennskomiteens innføring av fluorforbud for unge under 17 år, er et riktig steg på veien mot en mer tilgjengelig langrennssport. Det er imidlertid ikke nok.

Mer debatt: Var det mye glattere før?


Langrenn har tradisjonelt vært en billig idrett. Johannes Høsflot Klæbo hadde for eksempel aldri mange par ski som guttunge. Idrettssosiolog Arve Hjelseth pekte under en fersk konferanse om ungdomsidrett på hvordan Thor Gotaas i sin nye bok om Oddvar Brå, viser til at langrennsløpere flest tidligere var bønder beskjeftiget med skogsarbeid ved siden av skigåingen. Ivar Formo fra Oslos vestkant, regnes som den første verdensklasseløperen tilhørende det øvre sosiale sjikt. I dag er skiløpere fra Oslo vest sterkt overrepresentert på landslaget. Dette kan være uttrykk for hvordan sosial klasse henger sammen med muligheter for å lykkes i den moderne langrennssporten.

Langrennssporten har et betydelig potensial for sosial utjevning ved å inkludere flere barn og ungdommer i sin virksomhet. Skifamilien har både plass til og behov for flere med ulik sosial bakgrunn. Antagelig må flere tiltak enn fluorforbud iverksettes om sosiale forskjeller i langrennssporten skal utjevnes.

Sosiale forskjeller i idretten er ikke bare en idrettspolitisk utfordring. Det handler vel så mye om de unges liv her og nå. Derfor fortjener temaer som dette mer oppmerksomhet.

Det er mange som er glad i langrennssporten. Man kan ikke la utstyrsjaget få fortsette. I så fall graver skifamilien sin egen grav.


Hør våre kommentatorer snakke om: Bråk og forsoning i Venstre, nye og gamle ordførere, kulturen i tall og årets nyord

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.


Hør vår debatt-podkast: De møtte sine jentesuperhelter


Kronikkforfatteren: Mads Skauge er tidligere langrennsløper, nå langrennsentusiast og idrettssosiolog ved Nord universitet 

Kronikkforfatteren: Mads Skauge er tidligere langrennsløper, nå langrennsentusiast og idrettssosiolog ved Nord universitet 

På forsiden nå