Kronikk

Hvis livet var som «Skrik» av Munch

En dramatisk innledning, tenker du, men så er det kanskje det bildet en del bruker for å beskrive sin psykiske helse – spesielt tilbakefallsfrykten etter gjennomgått kreftsykdom.

«Hva med de samfunnsøkonomiske konsekvensene av at mennesker ikke klarer å komme tilbake i jobb fordi de ser «skrik av Munch» natt og dag, og de får ikke behandling?» spør kronikkforfatteren.  Foto: Cornelius Poppe, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Tross bedring av prognose ved mange typer kreftsykdom, vil de aller fleste som får en kreftdiagnose bli utfordret på det dypt eksistensielle den dagen de får denne beskjeden. Det var den dagen da alt ble kaos.

Vil jeg overleve? Hva vil skje med partner og barn hvis jeg går bort?

Tenk tankene og Munch sitt motiv blir ikke så fjernt.

Hvor mye vil seneffektene prege mitt liv hvis jeg overlever? Hvordan vil livet mitt bli?

Jeg har aldri glemt en venns beskrivelse av den dagen han fikk telefon fra sin ektefelle med beskjed om at hun var uhelbredelig kreftsyk. Han gikk hjem og følte han gikk motstrøms i ei dyp elv .

Les også: Tapte kampen om full erstatning


Gjennom arbeid med rehabilitering av kreftpasienter har vi møtt disse tankene hos deltakere og pårørende. Min bekymring, som er grunnlaget for denne kronikken, er om behandlingstilbudet for denne pasientgruppen er godt nok.

I dag lever det rundt 262000 mennesker i Norge som har fått en kreftdiagnose. 1/3 av disse får seneffekter av behandling. 1/5 får alvorlige seneffekter.

Det har i den senere tid vært fokusert på at 23000 pasienter i Norge til enhver tid vil ha behov for palliative krefttilbud. Dette fokus må bevares. Samtidig vil det være rundt 87000 mennesker som lever med seneffekter hvorav 52000 med alvorlige seneffekter med store konsekvenser for livskvalitet. I disse tallene inngår også de som sliter med sin psykiske helse. Hvor og hvordan skal de ivaretas?

Les også: - Jeg har vært i en slags krig


Prøv å forestill deg kreftbehandlingen og tiden etter som en lang og utfordrende reise. Vår erfaring er at det finnes mange sterke historier fra den første del av «den vanskelige reisen» og ikke bare fra den siste del, den ved livets slutt. Så har kanskje ikke disse historiene blitt fortalt.

Er det slik at når man er vellykket behandlet for en livstruende tilstand, så skal man være «fornøyd og takknemlig», og så holdes tanker og følelser tilbake av den grunn? Hvor rimelig er det at det er bare følelsen av takknemlighet for god behandling som skal få komme fram hvis seneffektene har redusert din livskvalitet betydelig? Hva med frustrasjonen over at livet er blitt endret? Det må bli legitimt å la disse følelsene komme fram for bearbeidelse og nyorientering som en del av videre behandling.

Les også kronikken: Trondheims nye kommunesykepleier kan bli en nasjonal hit


Hva vet vi om de psykiske seneffektene etter kreftsykdom?

Det er økt forekomst av angst og depresjon under kreftbehandling. Dette vil bedre seg over tid, men noen får vedvarende plager.

Det er økt risiko for å utvikle depresjon sammenlignet med normalbefolkningen inntil to år etter at diagnosen ble satt.

10 prosent av kreftoverlevere antas å ha fått symptomer lik et posttraumatisk stressyndrom .

24-33 prosent opplever langvarig tretthet (fatigue) med de konsekvenser det har for egen livskvalitet, arbeidsliv og sosialt liv. Denne trettheten som lett gir følelsen av utilstrekkelighet og tap sammenlignet med et tidligere aktivt liv.

Opptatt av debatt? Les også: Jeg vil med dette søke på den ledige stillingen som RBK-trener


Det er høyere selvmordsrate de første årene etter gjennomgått behandling. Dette ble nylig belyst gjennom en sterk pasienthistorie fortalt i media. Denne pasienten fortalte om gjentatte selvmordsforsøk etter gjennomgått kreftbehandling. I dag har hun et ønske om å leve, men har uhelbredelig kreft.

En enestående historie tenker du? Jeg vet at det ikke er det.

Hvilket tilbud får disse pasientene i dag? Jeg tar forbehold for geografiske variasjoner, men det er vanskelig å få time hos psykolog med erfaring fra denne pasientgruppen. Du kan få tilbud om time hos privatpraktiserende psykolog med timepris rundt 1000-1200 kroner. Ikke alle har råd til det.

Nesten alle mine henvisninger til Distriktspsykiatriske sentra er blitt avvist med standardteksten: «Vi kan ikke se at pasienten har en alvorlig psykiatrisk lidelse og tilstanden kan behandles hos fastlege.»

Mer debatt: Ladejarlen er også i år en lyssatt båt som søker en trygg havn. Hvem tør slukke lyset for alltid?


Jeg har den største respekt for en hardt presset allmennlegegruppe som stadig får nye oppgaver. Vi har mange dyktige allmennleger, men ikke alle har videreutdanning i kognitiv terapi eller traumebehandling, eller tid til å gjennomføre den.

En anerkjent psykolog, Janne Amundsen, har angitt at det ofte ikke er snakk om langvarig behandling før man kan snu et etablert tankesett relatert til tilbakefallsfrykt. Hva med de samfunnsøkonomiske konsekvensene av at mennesker ikke klarer å komme tilbake i jobb fordi de ser «skrik av Munch» natt og dag, og de får ikke behandling?

Det blir meningsløst å diskutere om en invalidiserende tilbakefallsfrykt er en alvorlig psykiatrisk lidelse eller ikke. Jeg mener at de skisserte psykiske seneffekter i seg selv, og spesielt økt selvmordsrisiko, er nok til å sette søkelys på kartlegging og oppfølging av psykisk helse etter kreftsykdom. Tilbud må etableres.

Så får dette være skrevet i respekt for- og på vegne av dem som ga opp å få hjelp…


Hør våre kommentatorer snakke om: Bråk og forsoning i Venstre, nye og gamle ordførere, kulturen i tall og årets nyord

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.


Hør vår debatt-podkast: De møtte sine jentesuperhelter


Krnoikkforfatter: Frode Skanke er avdelingsoverlege ved LHL-klinikkene Røros 

Krnoikkforfatter: Frode Skanke er avdelingsoverlege ved LHL-klinikkene Røros 

På forsiden nå