Kronikk

Gule vester som et illevarslende symptom

Flere lørdager på rad har det vært uro i Paris. Uroen ble utløst i november da de «gule vestene» begynte å protestere mot nye drivstoffavgifter. I forrige uke ble gulvestene hørt.

Demonstranter med gule vester demonstrerer mot økte drivstoffavgifter og forskjeller i det franske samfunnet. Det ga resultater.  Foto: NTB / Scanpix

Saken oppdateres.

Det grunnleggende kravet deres ble imøtekommet. Likevel fortsetter demonstrasjonene. Nå dreier de seg imidlertid ikke lenger om drivstoffpriser. Og de er ikke bare et fransk fenomen, de er et symptom på en sykdom som har rammet Europas etablerte demokratier. Store deler av befolkningen føler at de ikke blir hørt, og at deres politiske holdninger ikke blir anerkjent.

LES OGSÅ: Den gang verden var enkel

La oss først slå fast at politikk dreier seg om fordelingen av goder og byrder i samfunnet. La oss dernest huske at i demokratiske samfunn finnes to kanaler for politisk innflytelse; partikanalen og organisasjonskanalen. Stein Rokkan kalte den første for den numeriske kanalen, fordi her er det antallet stemmer som avgjør partienes politiske innflytelse. Den andre kanalen kalte han den korporative kanalen; her er det spillet mellom de store organisasjonene – først og fremst fagforeninger, bondeorganisasjoner og arbeidsgiversammenslutninger, som påvirker verdifordelingen i samfunnet (for eksempel i form av regelmessige forhandlinger før lønnsoppgjøret og landbruksavtalen).

Torbjørn Knutsen  Foto: Kjell A. Olsen

 

I mange demokratier fungerer ikke disse kanalene særlig godt lenger. Antall fagorganiserte har falt fordi industrisektoren har skrumpet inn. Fagforeningens forhandlingsmakt er svekket. Styrkeforholdet i den korporative kanalen er forrykket.

I partikanalen har endringene vært åpenbare. Venstresidens tradisjonelle partier har visnet; i noen land sør i Europa har de nærmest kollapset (som i Frankrike hvor sosialistpartiet har klappet helt sammen). De progressive partiene på venstresiden har byttet arbeidersolidaritet ut med minoritetspolitikk og multikulturalisme. Partiene på høyresiden har erstattet tradisjonell konservatisme med nyliberale markedsideologier. Misnøye med innvandring og høye skatter har ført til dannelsen av høyrøstede populistpartier – ikke ulikt poujadist-partiet i Frankrike på femtitallet som foregrep mye av dagens politikk på den kanten. Partilandskapet har endret seg kraftig siden Rokkans tid.

Les også Morten L. Dahlback kommentar: Macrons arroganse har fyrt opp folket. Konkurrentene hans vil tenne på hele huset

Følgen er at i mange land tjener ikke de to kanalene lenger til å holde politikere og velgere informert om hverandre. Konsekvensene er dystre, særlig når det gjelder to spørsmål som ikke fantes i det Europa som Rokkan analyserte på 1960-tallet: Hvem skal betale for det grønne skiftet? Hvor mye innvandring kan samfunnet tåle?

Disse to spørsmålene har dannet nye, dype skillelinjer over hele Europa. Alle europeiske land sliter med dem. Men noen sliter mer enn andre. I land hvor demokratiets to kanaler fremdeles fungerer, sliter de litt. Her kan ømtålige saker drøftes innad i partier og organisasjoner; har kan partene forhandle seg frem til kompromissløsninger.

I land hvor kanalene ikke fungerer, sliter de mye. Her er avstanden mellom politikere og velgere blitt faretruende stor. Her tyr både folk og ledere til irregulære politiske metoder.

Les også: Tåregass og massepågripelser under nye protester i Paris

Politiske ledere kan finne på å arrangere folkeavstemninger. Dette er et hasardiøst tiltak, fordi det trekker én enkelt politisk sak ut av en komplisert politisk sammenheng. Folk avgir stemme om denne ene saken og tenker nødvendigvis ikke gjennom følgene for den politiske helheten. Den britiske folkeavstemningen om EU-medlemskap er et nærliggende eksempel.

Folk som føler seg oversett – om ikke overkjørt – går ut i gatene og demonstrerer slik gulvestene har gjort. Dette er også et hasardiøst spill. For dersom folk har opparbeidet stor misnøye med de politiske lederne, kan mye politisk agg komme til uttrykk i såkalt «ressentiment»-politikk. Mange grupper kan iføre seg gule vester å gi uttrykk for sine spesielle klager.

Gulvestenes protest har vært en suksess. De konkrete kravene deres ble hørt og møtt. Sjansen er nå at gulvestene trekker seg tilbake, og at andre med langt mer aggressive agendaer tar over protestene. At protestbevegelsen blir mangfoldig og gjennomgår en politisk mutasjon.

LES OGSÅ: Macron kaller inn til krisemøte etter Strasbourg-angrepet

I Frankrike har to viktige partier nylig kollapset: Gaullistpartiet og Sosialistpartiet. Et innvandrerfiendtlig nasjonalistparti har vokst frem på politikkens høyrefløy (Marine Le Pens Rassemblement national). Et flunkende nytt parti har vokst raskt frem i sentrum av fransk politikk (Emmanuel Macrons La République En Marche). Det franske partilandskapet har m.a.o. endret seg til det ugjenkjennelige i løpet av få år, ikke ulikt det som skjedde i Italia på 1990-tallet.

Frankrikes numeriske kanal eksisterer knapt lenger. Skjønt lokale krefter er kanskje i ferd med å tre inn der rikspolitikerne har sviktet? I noen franske byer har lokalpolitikere dratt ut til rundkjøringer og veibommer for å notere gulvestenes klager. Det er imidlertid et åpent spørsmål om Macrons nye parti har laget noen effektiv numerisk kanal som kan formidle meninger og holdninger fra provinser og folkedyp inn i Élyséepalasset i Paris.

Når det gjelder Frankrikes korporative kanal, så har vel den aldri fungert optimalt; til dét er landets politiske strukturer for hierarkiske, den politiske kulturen for elitistisk og landet for sentralistisk. Det er ikke uten grunn at mange gulvester har reist både langt og lenge fra provinsene for å komme til Paris og rope ut sin misnøye i sentrum – på selveste Stjerneplassen, øverst i Champs-Élysées.

Franske ledere er ikke alene om å være i utakt med folks holdninger. Også i andre europeiske land tar deler av befolkningen til gatene. De sliter med mange av de samme, nye konfliktlinjene – deriblant Norge. Men i Norge vil folkelig misnøye bli fanget opp i både numeriske og korporative kanaler før oppsamlet misnøye eksploderer i ukontrollerbar irregulær politikk. Den høye organisasjonsprosenten i arbeidslivet, med LO i spissen, virker antakelig til å demme opp mye av den fremmedfølelsen som i dag flyter ut over gatene i Frankrike.

torbk@ntnu.no

Hør våre kommentatorer snakke om: Teatersjefen takker av, mer bråk i KrF, opptur for Ap i Trondheim og ny sang om RBK

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.


Hør vår debatt-podkast: De møtte sine jentesuperhelter


 
På forsiden nå