Kronikk

Barnevernet er et system i krise

Inntrykket sett fra utsiden er at barnevernet refleksmessig er opptatt av å beskytte «systemet» gjennom transformasjon til en grå kollektiv masse som fungerer som en ugjennomtrengelig mur mot innspill fra utsiden.

«Jeg husker godt «oppvåkningen», skriver kronikkforfatteren og forteller om sitt møte med det som viste seg å være en svært naturtro dukke som ble benyttet i BUF-etats vervekampanje for å skaffe flere sårt tiltrengte fosterhjem.  Foto: MATHIAS VINJE OG HARALD ØREN

Saken oppdateres.

Statsminister Erna Solberg sa i sin nyttårstale at hun ønsker seg flere suksesshistorier fra barnevernet. Det er betimelig at denne ambisjonen løftes opp og fram. Det finnes heldigvis allerede titusenvis av gladhistorier om barn som har fått ei bedre framtid gjennom oppvekst i fosterheim eller gjennom tett oppfølging og veiledning i nær familie.

Det er imidlertid god grunn til å sette søkelyset på den profesjonelle parten i «systemet»; barnevernet. Min erfaring som tidligere fosterfar, er at det knapt finnes noe mer givende enn å bidra som fosterfamilie – ikke på grunn av barnvernet, men dessverre på tross av barnevernet.

Jeg husker godt «oppvåkningen». Jeg trasket rundt på måfå i et kjøpesenter i Trondheim i startfasen av julehandelen i 2011. Der plutselig, på en benk foran meg, satt det noe jeg trodde var et forlatt barn i 6–7 årsalderen. Det viste seg å være en svært naturtro dukke som ble benyttet i BUF-etats vervekampanje for å skaffe flere sårt tiltrengte fosterhjem. På en plakat ved siden sto det «Jeg trenger et hjem til jul».

Les også: Vi holder ut helt forferdelige opplevelser med hjelpeapparatet, for barnas skyld


Noe rørte seg i meg på togturen heim til Levanger. Jeg hadde tenkt på saken i flere år, men skjønte at nå var tiden kommet for å gjøre alvor av saken. Etter en kort og positiv rådslagning i heimen, meldte vi oss som fosterhjemskandidater. Vi fikk omfattende opplæring og veiledning av BUF-etat, etterfulgt av vurdering og godkjenning. Innen et halvt år var familien utvidet med to nydelige barn.

Jeg kunne ha fortalt solskinnshistorien, det er den som handler om barna. Eller om det gode samarbeidet med biologiske foreldre til barnas beste. Men denne gangen har jeg større behov for å fortelle om erfaringer underveis med det som skal være den profesjonelle og kompetente parten i samarbeidet; barnevernet. Og det er slett ingen solskinnshistorie, men en beretning om et system i krise og en organisasjon som mangler vilje (og kanskje evne) til utvikling gjennom læring og kontinuerlig forbedring.

Der jeg arbeider søker vi alltid etter tilbakemelding fra kundene våre. Dette gjør vi dels fordi vi ønsker bekreftelse på godt utført arbeid, men mest fordi vi ønsker å finne ting som vi kan lære av og forbedre til neste gang. Lærende organisasjoner kjennetegnes blant annet av sterkt ønske om kontinuerlig forbedring, og en støttende og lærende organisasjonskultur.

Les også: Åpner 23 lukkede barnevern-saker i Trondheim



I barnevernet føler jeg at tilbakemeldinger blir mistenkeliggjort, opplevd som forstyrrende, skjøvet under teppet eller rett og slett ignorert. Og organisasjonskulturen framstår som alt annet enn støttende og lærende – inntrykket sett fra utsiden er at barnevernet refleksmessig er opptatt av å beskytte «systemet» gjennom transformasjon til en grå kollektiv masse som fungerer som en ugjennomtrengelig mur mot innspill fra utsiden. Og det skjer gjerne i kritiske situasjoner der både fosterbarn og fosterforeldre absolutt kunne ha trengt en profesjonell og kompetent partner.

Denne typen organisasjonskultur kan jo skape assosiasjoner til statsforvaltningen i Øst-Europa før murens fall, der maktbasen ble bygget rundt mangel på åpenhet og informasjon, samt maktmidler til å bestemme familiers skjebne og utvikling. Med andre ord, ikke noe som uten videre passer inn i det man kan forvente av en ellers stort sett velfungerende statsforvaltning.

Det er et omfattende lov- og regelverk knyttet til omsorgsovertakelse og plassering i fosterheim. Det skulle bare mangle – å være verge og oppdrager for et barn er alvorstungt og barnets beste skal alltid stå i sentrum. Tendensen i barnevernet er dessverre at i krisesituasjoner når kravene til å følge formalprosedyrer og dokumentere prosess og beslutning er på det sterkeste, så er reaksjonen ofte manglende informasjon, involvering og oppfølging. Inngåtte avtaler blir ignorert og informasjonen er i beste fall muntlig etter gjentakende oppfordringer og mas.

Opptatt av debatt? Les også: Stopp prøveprosjektet i Olav Tryggvasons gate


Hva kan være årsaken til denne tilsynelatende manglende evnen til forbedring og den refleksmessige forsvarsposisjonen, som for noen kan oppfattes som arroganse? Og hvorfor gjøres det ikke mer for å komme ut av denne kollektive blindleia? Gudene vet.

Kanskje skyldes det at barnevernet får liten positiv oppmerksomhet og at systemet angripes fra flere kanter gjennom en «to-fronts krig»: a) Biologiske foreldre som føler seg urettmessig overkjørt. Disse rår grunnen alene i media og på Facebook på grunn av taushetsplikt i enkeltsaker. b) Familietragedier der barnevernet ikke har aksjonert i tide, som for eksempel Alvdal-saken med omfattende overgrep og omsorgssvikt. Både for tidlig og for ofte, og for lite og for sent på en gang. Over tid fører dette kanskje til at man instinktivt forsøker å beskytte seg gjennom å gjøre seg lukket og utilgjengelig.

Mer debatt: Uten sort bunnlinje blir det ikke grønt skifte



Egentlig er det jo litt rart at «systemet» dominerer over enkeltindividene – jeg er overbevist om at de som jobber i barnevernet både er svært kompetente og langt over gjennomsnittlig opptatt av barn og barns utvikling. Men det ser ut til at «systemet» eller organisasjonskulturen fester grepet om den enkelte ansatte, det blir beintøft å stå imot. Det er kanskje derfor det er så stor gjennomtrekk av saksbehandlere? At folk rett og slett blir desillusjonerte og slitne? Våre barn har fått ny saksbehandler i snitt en gang per år. Også dette faktum underbygger overskriften «system i krise». På et år rekker du knapt å sette deg inn i det enkelte barns bakgrunn og historie, og du er selvsagt sjanseløs på å nå målet om å bygge opp en tillitsfull relasjon til barnet.

Det jeg skriver er basert på egne erfaringer og historier fra fosterforeldre som ikke ønsker å stå fram – de som tier av hensyn til fosterbarna eller mener det er grunn til å frykte sanksjoner. Jeg ønsker ikke å generalisere og si at sånn er det alltid og i alle regioner, virkeligheten er alltid mer nyansert.


Håpet er imidlertid at innlegget kan bidra til en større debatt for å skape kultur for forbedring og læring i Barnevernet. Statsministerens nyttårstale var startskuddet, ambisjonen er flere suksesshistorier fra barnevernet – til det beste for barna og alle involverte parter.


Hør våre kommentatorer og gjester i OmAdressert live fra Trøndelagsmøtet

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.


Hør vår debatt-podkast: De møtte sine jentesuperhelter


Kronikkforfatter: Per Anders Folladal er tidligere fosterfar 
        
            (Foto: Trond Hattremm)

Kronikkforfatter: Per Anders Folladal er tidligere fosterfar  Foto: Trond Hattremm

På forsiden nå