Kronikk

Hvor er det blitt av Krisesenteret?

Hvor er det blitt av Krisesenter for mishandlede og voldtatte kvinner i Trondheim? Det har ikke lenger et ansikt. Det har ikke en stemme.

«I alle de årene Krisesenteret var en privat organisasjon med økonomisk støtte fra stat og kommune, var vi også en vaktbikkje» skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra en reportasje Adresseavisen hadde om Krisesenteret i 2015.  Foto: Kjell A. Olsen, Adresseavisen

Saken oppdateres.

Jeg var med og startet krisetelefon og krisesenter i Trondheim på slutten av syttitallet, og jobbet aktivt ved Krisesenteret frem til Trondheim kommune overtok ansvaret i 2010.

Noe av det viktigste vi gjorde, vi som jobbet på Krisesenteret, var å informere. Vi kontaktet skoler, høyskoler og universitet, lag og foreninger, vi holdt hundrevis av foredrag og annen orientering, og vi tilbød informasjon om problematikken vold mot kvinner.

Vi inviterte journalister som ville vite mere. Vi hadde statsråder på besøk, som ville vite hva et krisesenter for kvinner og barn var for noe.

Det var alle vi som jobbet på landets krisesentre som hadde nærkontakt med kvinner og barn, som hadde kompetansen til å fortelle og informere. Vi hadde den viktige kunnskapen som kunne synliggjøre og fortelle om hvordan det var å være fanget i et voldelig samliv.

Klarer man ikke å synliggjøre volden, kan man heller ikke gjøre noe med den.

Les også: Satte ikke av penger til krisesenter: - Rett og slett sjokkerende


På informasjonsoppdrag fikk vi ofte spørsmål om hvorfor kvinnene ikke bare tok med seg barna og flyktet.

Det spurte vi også oss selv om, den første tiden etter starten av Senteret.

Etter hvert skjønte vi at bak et langvarig mishandlingsforhold lå det gjerne flere år med psykisk trakassering, latterliggjøring og kritisering og plaging. Gjentatte ganger ble kvinnen fortalt hvor lite hun er verd.

Etter slik behandling er det ikke vanskelig å forstå at kvinnen mister all tro på seg selv og unnskylder mannens handlinger. Det er ikke slik at volden begynner med en gang man har flyttet sammen. Det begynner med det psykiske og går over til vold når mannen mener at hun fortjener det.

Hun blir et mobbeoffer i sitt eget hjem.

Kvinner må bli fortalt, også i dag i 2019, at i alle fall for barnas skyld må de komme seg bort fra en voldelig mann og far.

Les også: Krisesenter-historier



I 1979 fikk vi FNs kvinnekonvensjon. Og vold ble definert som «enhver offentlig eller privat handling som resulterer i fysisk, psykisk og seksuell skade eller lidelse».

I Norge har barn og ungdom som lever i familier med vold vært et lite omtalt problem. Man har antatt at det ikke berører barn på samme måte som med mor. Det er en alvorlig og skjebnesvanger feil.

Vold mot kvinner i nære relasjoner er et omfattende, komplisert og ofte skjult problem. Volden foregår i hjemmet og kan ha pågått i årevis. Noen ganger ender det med drap. Og når det kommer frem i pressen at mor ble i forholdet av hensyn til barna, da må noen stå frem og fortelle at det blir helt galt og veldig farlig.

Når slike «misforståelser» blir kjent, er det viktig at noen korrigerer denne oppfatningen. Men når ingen andre griper fatt i det, hva hadde da vært mere naturlig enn at en som representerte et krisesenteret for kvinner og barn kom med et utsagn. Det ville ha skapt ny debatt og ny og viktig informasjon, nyttig også for hjelpeapparatet.

Opptatt av debatt? Les også: Trist at barn oftere nektes å være med i korps enn idrett


Det foregår mye brutal oppdragelse i mange hjem. Og mye tyder på at en vesentlig kilde til volden i samfunnet har sitt arnested i hjemmet.

En undersøkelse gjort av Barne-, likestillings- inkluderingsdepartementet, viser at rettsapparatet i liten grad legger vekt på om det i barnefordelingssaker kommer frem at en av foreldrene er voldelig.

I mange år hevdet vi som jobbet på Krisesenteret at hjemmet var det farligste stedet for en del kvinner. Etter alt som er kommet frem om hvordan mange barn har det hjemme, kan en si at også for en del små barn er hjemmet det farligste og mest risikable stedet for barnets utvikling.


Barn som ser at mor finner seg i lugging, klyping, stygge ord og ondskapsfull erting, blir ofte stille, fryktsomme og «skvetne», og lette å kaste seg over i barnehage og skoleplass.

I alle de årene Krisesenteret var en privat organisasjon med økonomisk støtte fra stat og kommune, var vi også en vaktbikkje. Vi sto frem i mediene og fortalte om voldens makt, kvinnenes hjelpeløshet og barns frykt, men vi fortalte også om den hjelpen vi kunne gi til kvinner og barn som flyktet fra volden i hjemmet. Vi ga dem trygghet, og vi trodde på det de fortalte.

Mer debatt: 30 minutter har gått og ingen buss kommer. Skjermen som skulle vist tidene står svart



Hvordan oppstår volden? Hvor er voldens kilde? Det hendte at kvinner som hadde vært mishandlet i flere år, først kom til Krisesenteret når de oppdaget at barnet hennes nesten var blitt en blåkopi av sin voldelige far. Gutter tok etter fars munnbruk og voldelige adferd.

Begrepet mobbing var ikke «oppfunnet» da kvinnemishandling, vold mot kvinner og barn, ble et tema, på syttitallet.

Men på nettet ligger det en liste over det som man nå legger i begrepet mobbing. Det er de samme punktene som jeg kunne ha ramset opp fra samtaler med kvinner på Senteret.

I Mannsrolleutvalgets sluttrapport (NOU 1991:3) blir det slått fast:

« Det ser ut til at det er en klar sammenheng mellom vold i familien og en rekke andre fenomener. En rekke undersøkelser viser at en stor del av de menn som utøver offentlig vold har en historie med vold og/eller overgrep i familien. (…) Med et slikt utgangspunkt ser vi også at dersom vi ønsker å gjøre noe med den offentlige volden, må vi fokusere på den private.»


Skal vi våge, i 2019, igjen å sette søkelyset på familien, og dermed gå inn i privatlivet, og oppdage at i mange hjem er det fysisk og psykisk vold, i ly av privatlivets fred?

Og ikke minst: Vil vi våge å se det vi da oppdager, og ta konsekvensen av det?


Hør våre kommentatorer snakke om ny regjering, trønderopprør og kommentatorbråk

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.


Hør vår debatt-podkast: De møtte sine jentesuperhelter


Kronikkforfatteren: Berit L. Westad er tidligere medarbeider på Krisesenteret i Trondheim og forfatter av boken «I privatlivets vold. Møte med mishandlede kvinner» 

Kronikkforfatteren: Berit L. Westad er tidligere medarbeider på Krisesenteret i Trondheim og forfatter av boken «I privatlivets vold. Møte med mishandlede kvinner» 

Her kan du få hjelp

Ved akutte og livstruende situasjoner, ring politiet på 112 eller ambulanse på 113.

Hvis barn utsettes for vold eller lever med vold i hjemmet, kontakt barnevernet i kommunen. Alarmtelefonen for barn og unge, tlf. 116 111 kan også kontaktes.

Krisesenteret kan gi deg/dere et trygt oppholdssted, og har også tilbud til dem som ikke trenger å bo der. I Trøndelag er det krisesenter i Trondheim, Orkdal og Verdal.

Fastlege, overgrepsmottak eller helsestasjon kan gi medisinsk hjelp, råd, veiledning og henvise deg videre.

Familievernkontorene gir hjelp og råd til familier som opplever vansker, konflikter og kriser.

Fortell om situasjonen til en du stoler på.

Noter voldelige hendelser. Ta vare på bevis, f.eks. bilder.

Kilde: dinutvei.no/politiet

På forsiden nå