Kronikk

Trondheim Kunstmuseum må beholde sine røtter

Museets plassering er ikke likegyldig for hvordan kunsten oppleves i vår samtid. Og det skjer noe bra nå som styrker denne holdningen.

Da Marianne Heier mottok Lorck Schive-prisen i 2013 (som hun delte med Lene Berg) for sitt verk «Kjære venner», dirret det i museet. Vi sto tett langs veggene rundt en opphugget Moelven-brakke hentet fra en byggeplass.  Foto: Anders Sundet Solberg

Saken oppdateres.

Arkitektene som nomineres til de gjeveste arkitekturprisene i Skandinavia om dagen, får ikke nødvendigvis prisene fordi de tegner nye signalbygg, men fordi de med ydmykhet og kjærlighet gir ny mening til gamle bygg.

LES OGSÅ: La kunstmuseet stå der det står!

Det er enkelt og vakkert, og hederen kommer fordi arkitektene får lov til å se på det som kan bevares av byggets funksjon, materialer og historie før de begynner å tegne. Og best av alt; byggherren gir rammen arkitektene trenger for å lykkes. Bygg er blitt viktige. Viljen til å beholde byggets historie og omgivelsene det står i, belønnes også med priser. Og gledelig er det når den nye riksantikvaren, Hanne Geiran, bruker disse ordene: «Det er kulturminnevernets rolle å skape forståelse for at det er lønnsomt å ta vare på ting rent klimamessig».

Ann-Cathrin Hertling 

 

Elin Andreassen 

Så når Pontus Kyander poengterer, 04.02.2018, at Trondheim kunstmuseum er et verk i seg selv, stiller han seg stødig ved siden av dem som setter standarden for hvordan eldre bygg kan gis videre til neste generasjon. For i Stockholm, akkurat nå, skjer det en historisk nominasjon; Nationalmuseum som åpnet høsten 2018 etter fem års oppussing, nomineres til Kasper Salin-prisen, Sveriges høysthengende arkitekturpris. Og for første gang gis denne oppmerksomheten til et nyrenovert ærverdig bygg av en slik størrelse. Juryens ord er kledelig saklig: «I det historiske miljøet som Nationalmuseet utgjør er restaureringen blitt, med om- og tilbygginger, et lavmælt og samtidig kraftfullt uttrykk for sin tid». At juryens enkle ord svares med heder fra omverden, er det grunn å dvele lenge ved. Da The New York Times skrev om museet satte de overskriften: «A Restoration brings Sweden’s Nationalmuseum Into the 21st Century».

LES OGSÅ: Uakseptabelt hvis kulturskatter blir ødelagt

Det er noe selvsagt over det som skjer med Nationalmuseum i Stockholm. Og, samtidig, her til lands tømmer vi like vakre historiske bygg. Store som små overgis til uvisshet og profitt. Å pakke inn ordene for det som skjer er ikke lurt.

Kanskje har den svenske selvtilliten over egen kulturelle ballast fått ligge på et tryggere sted i kroppen deres. Ikke vet vi. Men stoltheten vi som kunstnere og byboere, daglig møter og kjenner – for steder, bygninger og mennesker – den er her. Vi trenger ikke, og har ikke lyst på, en formulert visjon som forteller at nå skal det bygges stolthet for byen. Og mange av de vi snakker med, sier det samme. Og vi, Ann-Cathrin og Elin, beveger oss daglig i byen utenfor vårt eget fagmiljø. Så hvem er dette salgsspråket rettet mot?

Å lese ordene byggherren for Nationalmuseum valgte under presseåpningen, treffer tidsånden bedre: «Det sentrale har vært å håndtere Nationalmuseets bygning som det største kunstverket i samlingen».

Nylig var Trondheim kunstmuseum sin stab på studietur i Stockholm. De fikk omvisning på det nyrenoverte museet. Vi tror de ble begeistret over det de så, og de kom sikkert tilbake med en ennå varmere glød for bygget og kunsten i Bispegata. Den gløden håper vi ledelsen i Museene i Sør- Trøndelag (MiST) lar seg smitte av.

LES OGSÅ: Vil ha ekte bedrifter på museet, fikk avslag fra Kulturrådet

Å tegne videre på bygget i Bispegata er det eneste riktige, om det blir en sammenslåing med kunstindustrimuseet eller ei. Bygget må få beholde sin opprinnelige funksjon. Samlingen og kunsten som inviteres inn, må få fortsette å gi relevans, fra kunstmuseet. De tunge historiske omgivelsene museet har, gir et ekstra lag til kunsten. Da Marianne Heier mottok Lorck Schive-prisen i 2013 (som hun delte med Lene Berg) for sitt verk «Kjære venner», dirret det i museet. Vi sto tett langs veggene rundt en opphugget Moelven-brakke hentet fra en byggeplass. Heier leste fra talen Siv Jensen holdt for Fremskrittspartiets landsmøte tidligere den våren. «Kjære venner», satte seg et sted i kroppen. Auraen av tid som kunstmuseet gir, ga verket en annen dybde å forsvinne inn i. Det fins mange sånne øyeblikk å hente frem.

Og når vi nå har fått en kunstscene i Trondheim med de ulike kvalitetene hvert visningssted representerer, blir det meningsløst å rive opp kunstmuseet ved røttene. Det er bautaen i kunstbyen Trondheim. Her ligger kamper begravd. I museets arkiv fins en liten modell av kunstmuseet laget av Håkon Gullvåg og Håkon Bleken. Ei øks slås brutalt ned i taket, en tydelig kommentar fra ei turbulent tid på kunstscenen i 1997. Og samme året, noen kvartaler unna var det fest og feiring på Trøndelag Teater. Den gamle teaterbygningen ble høytidelig innlemmet i det nye teaterhuset, med dronning Sonja tilstede.

LES OGSÅ: Skaper eierskapsfølelse for Sverresborg museum

Var det vurdert å gjøre noe annet med denne institusjonen – tenkte man på flytting av teateret til en annen bydel, eller til et annet tilfeldig ledig og bedre egnet bygg i Midtbyen?

Trondheim kunstmuseum står også stødig i seg selv. Arkitekten Peter Daniel Hofflund tegnet et museum som tåler mye. Vi har lyst å kjenne det nyrenoverte kunstmuseet dirre mot omgivelsene rundt. Mot Nidarosdomen; bygningen som fint tåler at kunstneren Patti Smith fra scenen kaller Olav den hellige for en «fucking saint».

Vi har lyst å vandre ned og inn under bakken i det nye tilbygget til kunstmuseet; ett av alternativene som nå vurderes. Miste forbindelsen til omverden. Kjenne sitringen over at kunsten – ikke bare fysisk – er kommet på samme nivå som jordlagene Midtbyen er bygd på.

Den stoltheten da, over de som tok den rette avgjørelsen til slutt, den kommer mange til å kjenne på. Vi ønsker alle involverte lykke til med ivaretakelsen av Trondheim kunstmuseum og kunstindustrimuseet!

På forsiden nå