Kronikk

Fortellingen har kraft til å flytte fjell og skape endringer

Det er blitt populært med muntlig fortelling, etter at vi i mange år har vært limt til fjernsynsskjermen.

Holder fortellertradisjonen levende: Bjarne Aasum fra Midtnorsk Fortellerforum forteller på Kristiansten festning om Arnfelds invasjon i 1718. Forestillingen er vist flere steder i Trøndelag.  Foto: Privat

Saken oppdateres.

Både i formidling av fagkunnskap, utvikling og formidling av bedriftsfilosofi, er personlige fortellinger tatt i bruk. Fortellerkvelder og nyskapende fortellerkonkurranser som storyslam trekker fulle hus. Noen ganger opplever vi at fortellingen kan «flytte fjell» og skape endringer i samfunnet.

I Trondheim befinner Midtnorsk Fortellerforum seg. Vi har arrangementer hver måned i året.

Det er om lag 20 fortellere som bytter på å fortelle på arrangementene. Vi brenner for å holde den muntlige fortelling levende. Derfor forteller vi både myter fra norrøn- og gresk mytologi, eventyr og personlige opplevde historier.

I tillegg til å holde ved like fortellertradisjonen, utvikler vi også evnen til å fortelle den gode historien.

Les også denne fortellingen: I hele sitt liv har Lennart Isaksen (73) lurt på hvorfor ikke alle jødene i Trondheim gjorde som hans far og stakk mens det ennå var tid.

Muntlig fortelling er den eldste formen for overlevering av informasjon, historie og kultur. I tusenvis av år satt folk rundt bålene og fortalte.

I fortellingene lå både kunnskap om det samfunnet de var en del av, og annet viktig de måtte kunne for å overleve. Det ble også fortalt fortellinger som ga forklaring og mening til et strevsomt liv.

Kunnskap som folk trengte for å overleve - kunnskapsoverlevering mellom generasjonene - ble fortalt der, rundt bålet.

Alle var til stede, barn, voksne og gamle. Det var spesielt de gamle som bar fortellingene, som passet på at de ble fortalt, at de gikk videre til nye generasjoner.

Les også: Sterkt formidlet soloteater som både berører og imponerer.

I vårt postmoderne samfunn bombarderes vi med fragmenter av verden, det gjør det vanskelig å skille mellom det som er viktig og det som er uvesentlig. Vi har ikke lenger den troen på teknologi og vitenskap som tidligere.

Den franske filosofen Jean-François Lyotard skrev i 1979 at «de store fortellingene er døde». Det han mener med fortellinger, er de ideologiene som vi trodde på og som satte det vi gjør og opplever til daglig inn i en sammenheng som gir det mening.

Det er i dette kjølvannet at de små fortellingene vinner terreng. De små fortellingene som gjør at mennesker igjen finner mening. De små fortellingene gir nyanser. Fortellingen har gått fra å være «kollektiv til å bli individuell, fra å være usynlig til å bli synlig, og fra å være tidvis entydige til å etterstrebe flertydighet» (Bern 2005:121).

Les også Kjetil Kroksæters kommentar: Karolinerspelet bedre enn Netflix


Fortellinger er en av de mest grunnleggende måter å representere verden på. Den nye interessen for fortellingen kan være et tegn på at den lille fortellingen har fått større plass; at flere stemmer får lov å fortelle.

Pål Steigan, skriver også om fortellingens kraft. Han sier at hjernen vår trenger fortellinger for å få verden til å henge sammen. Fakta og resonnementer er viktige, men ikke tilstrekkelige. De må henge på fortellinger for å fungere.

Han hevder at det er sånn at hjernene våre forkaster fakta og argumenter som ikke er i samsvar med den fortellinga vi tror på.

Les også: Formidabel formidling


Ifølge Steigan har ikke fortellingene bare vært tidtrøyte og underholdning. De har bidratt til å holde folk sammen, til å motivere dem og til å styrke moralen, ikke minst i vanskelige tider.

Fortellingen og den nakne sannheten: En gammel jødisk fortelling om fortellingen og sannheten, viser hvor viktig det er at sannheter eller fakta kler seg i fortellerdrakten.

Ingen vil ha den nakne sannheten, men om den blir ikledd fortellingens «drakt», dramaturgi, så vil folk lytte til sannheten.

En dagsaktuell sak viser dette forholdet: 3. januar ble en ung gutt hardt skadet utenfor Tromsø fordi en utenlandsk trailer mistet kontroll og hengeren hans kom over i motsatt kjørefelt og traff guttens bil.

Les også: Han har gjort predikanten til krimhelt og hyller Northug


Moren hans gikk ut i media og ba om at norske myndigheter nå innfører kontroll av kjøretøy og sjåfører på grensen, slik at ikke flere foreldre skulle oppleve at ungdommer ble kvestet for livet.

Morens bønn ble raskt fanget opp av avisene og i sosiale medier. Dette gjorde at myndighetene har skjerpet grenseovergangene. Det har vært varslet i årevis om dette forholdet, uten at noe har skjedd. Tørre tall og fakta om dårlig skodde utenlandske vogntog virket ikke, men en enkel mammas bønn; sannheten ikledd fortellerdramaturgi, fikk alle til å forstå.

En mors bønn var fortellingen som måtte til for at vi skulle forstå. Fortellingen hennes ga liv til fakta. Ikke bare pekte historien hennes på et problem, den pekte også på løsningen.

Les også: Bodil var «flue på veggen» i rådhuset da hun skulle lage film

Dette er et eksempel på hvordan enkeltpersoners fortellinger kan ha stor kraft i seg, en kraft som fakta alene ikke greier å formidle. Fortellingen snakker til følelsene, mens fakta snakker til fornuften. Og vi lytter helst når følelsene er engasjert.

I Norge er det mulig å ta formell utdanning i muntlig fortelling. Det er utdannet mange fortellere i Norge. For mange er det en kjærkommen hobby.


Vi holder kurs for andre som ønsker å bli bedre til å fortelle. Vi har ønske om et større publikum av mennesker som deler vår levende interesse for det muntlige uttrykket.

Hør våre kommentatorer snakke om Trondheims første Michelin-stjerner og om hvorfor det koker rundt Giske nå

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Hør vår debatt-podkast: De møtte sine jentesuperhelter


Kronikkforfatteren: Beate Heide 

Kronikkforfatteren: Beate Heide 

På forsiden nå