Kronikk

La meg få gjøre jobben min

I Adressa leser vi 25/2 at en sykepleier har gjort en feil på jobb. Alle gjør feil, men når en sykepleier gjør det, kan det stå mellom liv og død for menneskene vi har ansvar for.

Da den kreftsyke pasienten skulle hasteopereres ved St. Olavs hospital, ble hun gitt kaliumklorid istedenfor kalsiumklorid. Forvekslingen av medisinene som lå å samme skuff, førte til at pasienten fikk hjertesvikt og døde kort tid senere. «Det er enhver sykepleiers verste mareritt» skriver kronikkforfatteren. Bildet til høyre er et illustrasjonsfoto.   Foto: Statens helsetilsyn/Gorm Kallestad, Scanpix.

Saken oppdateres.

«Gi kalsiumklorid» sa legen. «Gi kaliumklorid» hørte sykepleieren. Det var én eneste bokstav som gikk tapt i denne situasjonen. I dagens tusenvis av sekunder, var det tiden det tar å si S som gjorde dette til en dag ingen hadde sett for seg. Dette er hverdagen vår.

Det er enhver sykepleiers verste mareritt. La meg for ordens skyld påpeke at jeg ikke har noen kjennskap til hendelsen utover det jeg har lest i avisen. Jeg uttaler meg videre på et generelt grunnlag.

Vi holder pasientens liv i våre hender. Vi står sammen i arbeidet rundt den enkelte pasienten, og en slik feil kunne hvem som helst ha gjort. Det koster å bære et slikt ansvar.

Les også: Én bokstav skiller to legemidler - pasient fikk feil og døde

Istedenfor å bli styrket til å bære dette ansvaret, blir ryggen vår utfordret av en mengde tilleggsoppgaver som kunne blitt utført av andre.

I tillegg forkortes arbeidstiden vår med et kvarter her og der, i bytte mot ekstra lørdager på jobb. Takket være kolleger og pasienter som kontinuerlig gir av seg selv, er antallet tårer jeg har felt av sorg bare en brøkdel av det antall tårer jeg daglig lar falle av latter.

Å jobbe som sykepleier er meningsfullt. Likevel ser vi at sykepleiere vandrer tidlig ut av yrket, og rekrutteringen av nye går tregt. Ifølge SSB er sykepleiere en av yrkesgruppene det er størst mangel på i Norge. Vi pålegges stadig nye oppgaver, har sykere pasienter og må løpe raskere. Hvordan endrer vi denne utviklingen?

Les også: Tre pasienter ble feilmedisinert ved St. Olav

Vi møter personer i situasjoner blottet for mening. Et ungt par med nyfødt barn som gledet seg til fortsettelsen, før de får vite at far har en svulst på størrelse med en grapefrukt som må fjernes nå. Damen som har vært frisk og sunn hele livet, men nå har fått en kreftdiagnose og føler på skyld. Gamlefar som våkner med pose koblet til hodet, ser at det renner blod ut og umiddelbart begynner å lugge i den.

Disse menneskene har til felles at de har behov for en empatisk, handlekraftig sykepleier.

Stoppe epileptiske anfall med intravenøs medisin med høyre hånd, berolige pårørende med den venstre. Du kan kalle det slitsomt, jeg velger å kalle det meningsfylt.

Fascinasjonen over hvor nært man kan komme et annet menneske på kort tid, kombinert med kunnskapen av hvor stor betydning små tiltak kan ha, er det som driver min profesjonsrolle videre, som gir meg energi til ei ny vakt.

Les også: Vi opplever å måtte fyre med egen bordkledning

Vi hadde ingen forhåpninger om å bli rike da vi gikk inn i yrket. Men en ting håper vi på, og det ber vi om: Tid til å gjøre jobben vår. Tid til å sette oss ned med menneskene vi skal ivareta. Tid til å diskutere fag med kollegene våre. Friske opp kunnskapen vår, så vi kan beholde oversikten over hva som er snørr og hva som er bart. Medisin er stadig i endring, og vi må være ydmyk for at kunnskapen vi har tilegnet oss kan være foreldet.

For å kunne diskutere, er vi avhengige av å stoppe opp. Jo visst kan vi reflektere mens vi vasker senger, som må gjøres klar for neste pasient. Problemet er at svarene ikke nødvendigvis ligger i vårt eget hode. For å kunne gi fremragende sykepleie, som er St. Olavs mål, er vi avhengig av input fra kolleger. Enten de er til stede fysisk og kan sparre med oss, eller de har tatt et skritt bort fra gulvet for å se metaperspektivet.

Han som jobbet et år på nyreavdelinga kan se sammenhenger jeg misser, og sørge for at pasienten blir frisk(ere) raskere. For å kunne nyttiggjøre oss av denne kunnskapen, må vi ha mulighet til å undres høyt med hverandre.

I et åpent landskap må vi ha mulighet til å trekke oss tilbake for å ivareta taushetsplikten. Den fagfellevurderte litteraturen som gir mulighet til å jobbe kunnskapsbasert er bare noen søkeord unna. Men så var det den senga da.

Les mer: Økonomien i Helse Midt-Norge er svært krevende

Vi vet at mennesker er feilbarlige, spesielt når de står under press. Vi har systemer som skal fange opp feilen, men for at de skal fungere, er vi avhengige av kolleger som er skjerpet nok til å se dem. Skyldfølelsen man står igjen med etter å ha (nesten) gjort en feil må vi ta ansvar for selv. Det kan gjøre alle og enhver sliten.

La meg slippe alle de små oppgavene som sluker oss. Å vaske senger er en renholdsoppgave og bør gjøres av kyndig personell. På min avdeling kan vi ha to til ti utreiser på en dag. Det er ti senger som skal vaskes, ti nattbord som skal sprites av og ti utskrivingsnotater.

Sørg for at det er bemanning på plass som kan ta oppvasken mens jeg jobber med å holde et menneskes luftvei fri. På det kvarteret jeg bruker på å vaske kopper, kan pasienten min drukne i sitt eget slim. Det koster å bære dette ansvaret. I den situasjonen vil jeg skånes bekymringen for om det er nok rene gafler til at vi kan servere middag.

Les også denne kronikken: Vi som er sykepleiere skal «gjøre alt» i dag

Vi er lovpålagt å gjøre hva vi kan for å holde oss faglig oppdatert. Uthvilt for langdistanseløp og sprint, fordi ingen vet om vakta blir treg eller trolltravel. Vi skal takle å stå i det når mennesket foran oss er i ferd med å slippe ut mellom fingrene våre. Vi skal holde hodet kaldt nok til å reagere lynraskt når hjertet stopper.

Vi skal ta vare på menneskene rundt oss. For å være i stand til det, må arbeidsgiver og samfunnet for øvrig skape rammer vi kan utføre fremragende sykepleie i.

Ikke ta fra meg relasjonen, det jeg finner mest meningsfylt. Ikke ta fra meg muligheten til å lære noe nytt om kroppen, et anatomisk poeng som gir meg aha-opplevelser. Gleden av å lære noe nytt om disse menneskene jeg har ansvar for. Ikke ta fra meg meningen.

Hør våre kommentatorer snakke om Giske-saken, måling om Giskes tillit i Trøndelag og veien videre for Trøndelag Ap

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Hør vår debatt-podkast: Jeg sjekker telefonen min hvert tiende minutt. Sosiale medier er som er rusmiddel

På forsiden nå