Kronikk

Barnebøker gir et bilde av det norske samfunnet

Hvordan ser Norge ut, sett med barnebøkenes øyne? Hvilket bilde av det norske samfunnet dannes hvis vi leser vår egen samtids barnebøker?

«Budskapet i vandreutstillinga «Barnebøkenes Norge» er selvsagt normativt og formanende, men det er også en autentisk beskrivelse av hvilket budskap vi finner i barnebøkene og i samtidas «norske kultur» skriver kronikkforfattren.  Foto: Privat

Saken oppdateres.

Et hovedinntrykk er at barn blir elsket og verdsatt, og at mye av hverdagslivet i familier og samfunnet skjer på barns premisser. Vi ser også et samfunn hvor vi er enige om å si ifra når barn lider urett. Det tydeligste eksemplet er Gro Dahles og Svein Nyhus’ bildebøker om foreldre som svikter.

Vi har også foreldre som lar barna ta styringen – som når Johan B. Mjønes og Åshild Irgens skal skildre en leggestund i Sov godt, Lukas (2016). Her finner vi heldigvis også smilet i øyekroken og ironisk distanse.

Barnebokas samfunnsbilde har vært tema for en gruppe bibliotekarer i Trøndelag det siste året, i prosjektet «Harry og Roger leser Norsk bildebok for barn».

Vi ville bli bedre kjent med norske bildebøker, fra den klassiske Norsk billedbog for børn fra 1888 til dagens kunstnere. Prosjektet er støttet av Nasjonalbiblioteket.

Da vi begynte å arbeide med planene for prosjektet var vinklingen retorisk. For 2–3 år siden hørte vi stadig fra høyreradikalt hold at «innvandrere måtte kjenne til norsk kultur».

Les også denne kronikken: Ikke ta litteraturen ut av norskfaget

Vi ville problematisere dette. Hvilken versjon av «norsk kultur» var det snakk om? Mente de Elling Holsts sentimentale verden anno 1888, eller Aalbus stiliserte natur og ironiske undertone i de tre bøkene om Harry horn og Roger mår som utkom fra 2007 til 2011?

Norsk billedbog for børn er en levende klassiker. Vi kjente igjen tekstene selv, og møtte unger som kjenner dem. Det gjelder vers som «Klokken fem melker Mari», «Ro, ro til fiskeskjær» og «Sko Blakken».

Men når vi ser nærmere på boka, ser vi at den ikke handler om 1888. Elling Holst var nostalgisk, og visste det. Han gjenga vers han hadde hørt som barn, og skapte et bilde av et idyllisk, fortidens lykkeland.

I Kari Stais bøker om Jakob og Neikob står språklige poeng sentralt: Kan det skje noe galt hvis man svarer «ja»? Kan man få positive løsninger sammen med en som bare sier «nei»? Etter hvert har Stai utviklet sitt univers litt, og blitt mer moralsk tydelig: Den fremmede er en mulig venn.

Les også: - Prisvinneren tar barn på alvor

Bjørn Ouslands seks bøker om Bisk begynte også med et komisk poeng: Hundefamilien med mor, far og Bisk finner et forlatt menneskebarn utenfor butikken. I denne opp-ned-verdenen er det valper som ønsker å ta med menneskebarn hjem.

Serien utvikler seg i flere retninger i de følgende bøkene. Her er både ferdighetslæring og sosial trening. Jeg har merket meg Prins Bisk (2009), hvor utkledningslek leder til en moralsk lærepenge: Ingen liker den som vil bestemme over andre.

Den «norske kulturen» vi møter i bøkene til Stai og Ousland er en kultur som sier at det er rett å være snill, det er rett å bidra til løsninger, og det er rett å la den fremmede føle seg velkommen.

I en norskgruppe leste en bibliotekar for en gruppe innvandrermødre; og presenterte Tora Norbergs bildebok om Kongen som må ut å hente melk (2009).

I denne boka er kongen fremdeles Konge med krone og paradeuniform. Fra en annen side sett, er han i så stor grad et hverdagsmenneske. Han står opp om natta, og finner melkekartongen i kjøleskapet.

Les også Trygve Lundemos kommentar: Nei, skjermene våre tar ikke livet av boka

«Dette hadde vært uaktuelt i vårt land,» var responsen fra mødrene. Den norske kulturen er kanskje mindre autoritetstro enn andre kulturer. Respekt er nok en «norsk verdi», men pompøs ærefrykt er det ikke.

Innvandrernes historier synes også i barnelitteraturen. I særstilling står Lisa Aisatos debutbok Mine to oldemødre (2008) hvor jeg-personen har én oldemor i Norge og én i Gambia.

Bildebokserien om trollet Tambar omfatter ni bøker, skrevet av Tor Åge Bringsværd og illustrert av Lisa Aisato. Tambar er for det meste en vanlig gutt som gjør vanlige ting, men det er også et element av fremmedhet i ham. Familien må skjule troll-halene sine, og ikke røpe for naboene at de er annerledes.

Vi ser glimt av både jødisk og samisk historie i Norge i denne redselen for å bli identifisert som «fremmed».

I 2010 gikk det en debatt om «homoeventyr i barnehagen». Stiftelsen Reform ville hjelpe barnehagene å gjenspeile samfunnets seksuelle mangfold.

Les også: Ønsker strengere foreldre

Det ble rabalder da Reform anbefalte barnebøkene Malins mamma gifter seg med Lisa av Annette Lundborg og den danskspråklige Kongen og kongen av Linda de Haan.

De to siste årene har Ida Jackson og Jens A. Larsen Aas laget åtte bildebøker om Brillebjørn (ca tre år) som lever godt sammen med mor og mamma på Bakklandet i Trondheim.

Denne gangen helt uten rabalder. Foreldre og barn er begeistret over det lure barneperspektivet og den fine tryggheten i familien.

Har Norge forandret seg så mye på åtte år, eller var det bare lyden av de siste homofobene vi hørte i 2010?

Gjennom prosjektet vårt har vi laget en liten vandreutstilling på én rollup. Teksten der er kort, og oppsummerer mye av det jeg har skrevet her:

Barnebøkene viser oss at i Norge er vi glade i naturen, vi lever i mange slags familier, vi vil at alle skal være venner, vi lar gutter og jenter få gjøre det de har lyst til, og vi kommer fra mange steder i verden.

Budskapet i vandreutstillinga «Barnebøkenes Norge» er selvsagt normativt og formanende, men det er også en autentisk beskrivelse av hvilket budskap vi finner i barnebøkene og i samtidas «norske kultur»:

Norge er et åpent, varmt og lekent samfunn. Det er det vi vil lære barna våre.

Hør våre kommentatorer snakke om Venstre i krise, brudd i trondheimspolitikken og Kosmorama-suksess

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

HTML: Påmeldingsskjema nyhetsbrev (Mailchimp, ukens meninger

Hør vår debatt-podkast: Jeg sjekker telefonen min hvert tiende minutt. Sosiale medier er som er rusmiddel

På forsiden nå