Kronikk

Grensen har krav på bevaring i sin helhet

I diskusjonene om et bynært campus for NTNU settes det historiske trehusmiljøet Grensen i spill. Kulturhistorisk betydning, landskapsmessige hensyn og bærekraftmål er blant mange gode grunner for bevaring.

Grensen: Fornyelse i slike miljøer skal foregå uten riving, mener kronikkforfatterne.  Foto: Privat

Saken oppdateres.

En mulighetsstudie for universitetscampus foreslår å rive mesteparten av denne lille «landsbyen» Grensen, rett nedenfor gamle NTHs hovedbygning. Området har vernestatus lokalt, likevel utfordres den gamle trehusbebyggelsens eksistens.

Grensen ligger, som navnet antyder, ved bygrensen, like utenfor det som var byen etter kommuneutvidelsen i 1864. Utbyggingen av det lille boligområdet ble i hovedsak gjennomført frem til neste byutvidelse, i 1893. Av den opprinnelige trehusbebyggelsen, som besto av vel 20 bolighus med tilhørende uthus, er det aller meste bevart. De gamle trehusene utgjør sammen med hagene, trærne og de små gatene et samlet og helhetlig kulturmiljø, tilnærmet komplett og uten forstyrrende brudd. Bygningene er i stor grad autentiske, og gode representanter for byggeskikken i perioden.

Les også denne kronikken: Innovasjonsløype mellom Gløshaugen og Elgeseter

Som miljø har Grensen åpenbare kvaliteter både som bomiljø og som en litt sliten idyll. Senere års istandsetting av hus, blant annet rehabilitering av den store Thingvallagården, Høgskoleveien 2 og Grensen 10b, viser områdets potensial.

I «rivingsalternativet» for Grensen tenkes store deler av trehusbebyggelsen sanert, så nær som den nyoppussede Thingvallagården og et lite knippe trehus som flyttes og samles rundt denne. På tomtene der de gamle trehusene enten er revet eller flyttet, tenkes massive nye bygningsvolumer reist på tre sider, i Nedre Grensen, langs Christian Fredriks gate og mot den fredede høyskoleparken.

Å bevare noen få utvalgte bygninger i det som frem til nå har overlevd som et intakt og helhetlig kulturmiljø, er gammeldags kulturminnevern, og det er gammeldags byutvikling.

Les også: Byutvikling er et forsømt kapittel

På 1970-tallet kom kravet om vern og bruk av hele bymiljøer som en reaksjon på modernismens saneringsiver. Kampen for bymiljøbevaring på 1970- og 80-tallet har vært svært viktig for byer og tettsteder i Norge. Der bevaring fikk gjennomslag, er de historiske trehusområdene i dag en selvfølgelig del av stedsidentiteten, med høy attraksjons- og bruksverdi.

Den historiske trehusbebyggelsen med bygningsmiljøer og stavkirker, er blant Norges viktigste bidrag til verdens kulturarv. Få land i verden kan kan i samme grad påberope seg en godt bevart byggeskikk i tre, enda færre har historiske trehusmiljøer bevart i en urban kontekst, og som del av et levende bymiljø.

Trondheim har et aktivum i flere større og sammenhengende historiske trehusmiljø, som en del av et dynamisk bysentrum. Trehusområdene Bakklandet, Møllenberg, Lademoen, Sanden Løkkan, Ila og Ilsvika er i dag attraktive bydeler i Trondheim.

Grensen er i høyeste grad med på denne listen over bygningsmiljøer, som byen har bestemt å ta vare på. Området har status som hensynssone kulturmiljø i kommuneplanens arealdel, en status som for utbyggere betyr «hands off» i byutviklingen. Fornyelse i slike miljøer skal foregå uten riving.

Les mer: Byintegrert campus krever riving

Bygningene på Grensen har varierende bruksstandard, og noen hus står tomme og bærer preg av dét. Men helt sikkert er at området ikke er i dårligere stand enn Bakklandet eller Ilsvika var for 40 år siden. Og mens boligstandarden til dels er lav, er bygningsmassen samtidig bedre bevart enn i byens rehabiliterte trehusområder.

På Grensen er det fortsatt muligheter for å gjøre gode reparasjoner, oppgradering og brukstilpasninger, som ikke forringer kulturminneverdiene, men som gir bærekraftig gjenbruk av en et autentisk historisk bymiljø, som er en ikke-fornybar ressurs.

Sett i sammenheng med beliggenheten og landskapskvalitetene er Grensen unik. Plasseringen på en bergknaus i skråningen ned fra Gløshaugenplatået gir området en landskapsvirkning som er helt særegen i Trondheim. Sett nedenfra Christian Frederiks gate skaper den høye steinsatte skjæringen med bebyggelse på toppen en dramatisk landskaps-silhuett, med en fortoning som kan gi assosiasjoner til eldre bygningsmiljøer i brattlendte byer som Bergen og Edinburgh.

Les også: Huset de bor i, kan bli revet for nytt universitet

Beliggenheten til Grensen-bebyggelsen var en viktig årsak til at Høgskoleveien ble ført i en buet trasé fra hovedbygningen og ned mot Klæbuveien. Det er samspillet mellom utsikten opp til Hovedbygningen, parken og høyskolealleens bue som skaper det utsynet som byplanlegenden Sir Raymond Unwin i 1935 under sitt trondheimsbesøk karakteriserte som A Grand Situation!

Her spiller Grensen en positiv rolle som en lav «sidevegg» i scenebildet, noe som er like tydelig også om man etter professor Sverre Pedersens anvisning stiller seg på toppen og retter blikket den andre veien - fra hovedbygningen og ned mot byen med domkirkespiret og fjorden med Fosenfjellene i bakgrunnen.

Grensen er altså langt mer enn ei lita grend med panelte trebygninger, og det er også mer enn et viktig supplement til den bevarte 1800-tallsbebyggelsen i området syd for elveslyngen.

Les også: NRK og NTNU vil bli samboere

Å flytte husene til et annet sted gir her ingen mening. Fordi denne beliggenheten stedfester den gamle bygrensen, og fordi landskapskarakteren vil bli så sterkt skadelidende.

Mulighetsstudiene for bycampus viser også alternativer der det fortettes langs Høgskoleveien, uten at verneverdige trehus rives. Mange tenkelige funksjoner kan styrke området langs Høgskoleveien, uten arealkrav som sprenger rammene for hva det kan tåles å bygge.

Trehusmiljøet Grensen er et umistelig bygningsmiljø for byen, som har krav på bevaring i sin helhet, og som vil komme styrket ut av en hensynsfull utvikling langs Høgskoleveien.

På forsiden nå