Kronikk

Idealer og realiteter i trondheimsskolen

Rådmannen i Trondheim foreslår store kutt i neste års skolebudsjett. Det skal spares penger både på statens krav til minstenorm for lærertetthet og spesialundervisning.

«Mener virkelig rådmannen at inkludering lar seg realisere ved å gi den enkelte lærer ansvar for flere elever enn det staten har bestemt» skriver kronikkforfatteren.   Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Saken oppdateres.

Argumentet for dette siste synes å være at lærerne skal gi alle elever tilpasset opplæring innenfor skolenes ordinære undervisning, ment å fremme inkludering.

Jeg spør: Mener virkelig rådmannen at inkludering lar seg realisere ved å gi den enkelte lærer ansvar for flere elever enn det staten har bestemt, samtidig som den samme læreren skal ha eneansvaret for elever som har behov for spesialundervisning? I så fall synes jeg at rådmannen selv bør oppholde seg der, i et av byens mange klasserom, gjennom kommende skoleår. Kanskje vil gapet mellom idealer og realiteter i trondheimsskolen bli klarere for han da?

Det er for så vidt ikke noe nytt at skoleeiere argumenterer for å redusere spesialundervisningen til et minimum, med hensikt å fremme inkludering. Dette argumentet er jo også blitt gitt støtte innenfor det spesialpedagogiske feltet, der tanken har vært at jo mer lærere klarer å tilpasse undervisningen i klasserommene, jo mindre vil såkalte «særskilte behov» hos elevene oppstå og utvikle seg, og jo mindre vil behovet for spesialundervisning være.

Les også: Rådmannen vil utsette lærernormen i Trondheim

Isolert sett er dette ingen dum tanke, bedre tilpasning i skolens ordinære opplæring vil opplagt komme alle elever til gode. Problemet er imidlertid at tanken kan synes noe naiv, ja nesten som at elevers særskilte behov blir borte, bare klasseromsundervisningen blir tilpasset eller «rommelig» nok.

Kronikkforfatteren: Marit Uthus 

Det blir de jo selvfølgelig ikke: Elevmangfold er realiteten i skolen og mange elever vil alltid ha medfødte eller ervervede særskilte behov som varer livet ut, slik det vil være for elever med dysleksi, autisme eller utviklingshemninger, for å nevne noen få. Selv i en ideell verden, der undervisningen i skolen nådde et optimalt nivå for tilpasning, vil altså mange elever kunne trenge spesialpedagogisk kompetanse og ressurser for å kunne utvikle egne potensial og ta del i fellesskapet på lik linje med sine medelever.

Dessuten fremstår verden hva angår norsk offentlig grunnskole langt fra ideell. Selv om den inkluderende skolen sto sterkt på dagsorden her i landet 30-40 år tilbake i tid, må vi huske på at det nå er atskillig «hardere» mål om en kunnskapseffektiv skole som setter standarden for rektorer og læreres arbeid.

Les mer: Lærernormen kan gi 70 nye årsverk

I denne situasjonen er det ikke en selvfølge at det er elevene med særskilte behov og deres opplæringstilbud som settes i front. Tvert imot: Går vi til forskningen ser vi at elever som mottar spesialundervisning utgjør en nedprioritert og marginalisert gruppe elever i den norske skolen i dag. Om elevene befinner seg plassert i klasserommene, eller i såkalte segregerte gruppetiltak, er realiteten for mange av dem at skolehverdagen bærer mer preg av «oppbevaring», heller enn av «opplæring».

Det forunderlige i denne situasjonen er altså at skoleeiere, lik det vi nå ser for Trondheim kommune, fortsetter å argumentere for å redusere omfanget spesialundervisning, som at det er inkludering man ønsker seg. Ikke bare fremstår dette naivt, det fremstår også «stygt», på den måten at man tar et argument fra noe som er ment godt (inkludering) til å legitimere noe som blir alt annet enn godt (nedprioritering og marginalisering) for de mest sårbare blant oss, elevene med særskilte behov.

Mitt poeng er at tanken om at spesialundervisningen står i veien for en inkluderende skole, beror på en stor misforståelse, og nå må klares opp i. Spesialundervisning utgjør en viktig forutsetning for en inkluderende skole, og nettopp i «hardere tider» blir spesialundervisning som en individuell juridisk rettighet særdeles viktig, som en forpliktelse overfor skoleeier og alle skolens ansatte.

Så, kjære rådmann i Trondheim kommune: Tiden er inne for å se på nytt på kommende skolebudsjett og heller øke bevilgningene, ikke bare til flere lærere, men også til spesialpedagoger og til spesialundervisning i skolene. Der jeg jobber, ved lærerutdanningen ved NTNU, utgjør spesialpedagogikk et av de meste populære fagene blant studentene. Hvert år sier disse studentene at de ikke forstår hvordan de skulle klart seg uten det de lærer i dette faget når de kommer ut i skolene; der elevmangfoldet møter dem. De er engasjerte og dedikerte unge mennesker med et sterkt ønske om å bidra til det beste for skolens sårbare elever, for like muligheter og inkludering.

Les mer: - Rådmannen driver bevisst underbudsjettering

Går vi til forskningen forsterkes dette bildet. Ikke bare for Norge, men også i andre nordiske land og i Storbritannia, ønsker spesialpedagoger å innta rollen som inkluderingsagenter for elevene med særskilte behov. De ønsker å fokusere på elevenes ressurser og muligheter, og de gjør det de kan for å bidra til at lærere og medelever gjør det samme. Problemet, som jeg allerede har nevnt, er at de ikke vinner frem. I en kunnskapspresset skole blir de stående alene om sine idealer om det beste for elevene med særskilte behov.

Stilt opp mot dette skulle vi tro at Trondheim kommunes vedtatte strategi «Stein, saks, papir», om å bygge sterke barnefellesskap gjennom tverrfaglighet og samskaping, ga håp om bedre arbeidsbetingelser for ansatte ved byens skoler. Skolen er tross alt den arenaen der hele populasjonen barn og unge oppholder seg, og det store deler av sin våkne tid.

Når rådmannen nå foreslår å la lærerne stå alene i klasserommene, med flere elever - og også elever som trenger spesialundervisning, ja da er jeg redd kommunens storsatsing kun blir fine ord, ord som ikke er egnet til annet enn å dekke over en skolevirkelighet preget av at enda flere elever opplever tilkortkomming og utenforskap. Da blir i så fall gapet mellom idealer og realiteter i trondheimsskolen større enn noen gang.

Hør våre kommentatorer snakke om pressekritikk fra Bar Vulkan, Wara-saken, Black Box og Åges jubileum

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Hør vår debatt-podkast: Jeg sjekker telefonen min hvert tiende minutt. Sosiale medier er som er rusmiddel

På forsiden nå