Alle får ikke like god hjelp

Solskinnshistorien om min sønn Asbjørn Johannes (2) kaster lys over en av samfunnets skyggesider.

Ukeadressa skrev i forrige uke om Asbjørn Johannes (2), som får unik hjelp fra det kommunale helseteamet i Trondheim.   Foto: Håvard Jensen

Saken oppdateres.

Adresseavisen hadde sist lørdag en flott reportasje om hverdagen til Asbjørn Johannes og moren hans, og om Trondheim kommunes helt unike helseteam for alvorlig, somatisk syke barn. Dessverre er denne solskinnshistorien om gode helsetjenester, ansvarlig politikk og respekt for gjeldende rett alt annet enn representativ for hvordan mange andre kommuner behandler en av samfunnets aller svakeste grupper: De alvorlig, ofte livsvarig syke barna.

LES HELE HISTORIEN: Om Asbjørn Johannes (2) og den hjelpa han får

Geir Jøsendal  Foto: privat

Trondheim kommunes har en unik organisatorisk modell. Men det finnes selvsagt også kommuner som gir disse barna god helsehjelp, bare organisert på andre måter. Disse kommunene er bare ikke i flertall.

Undertegnede er – foruten å være faren til Asbjørn Johannes – aktiv i mange Facebook-grupper for foreldre med alvorlig syke og/eller funksjonshemmede barn. Jeg er også ansatt som universitetslektor i rettsvitenskap ved Institutt for sosialt arbeid ved NTNU her i Trondheim. Fra kontakten med andre foreldre kjenner jeg en annerledes, ikke bare mer brutal, men også direkte ulovlig virkelighet enn vår egen: Hvordan svært mange, trolig sogar de fleste norske kommuner daglig svikter de svakeste av de svake.

Gjennom menneskerettsloven er FNs barnekonvensjon gjort til gjeldende, norsk rett. Ifølge lovens paragraf 3 med trinnhøyde over vanlig norsk lov. Konvensjonens artikkel 3 sier at «barnets beste» alltid skal være et «grunnleggende» hensyn. Men konvensjonen sier mer. I artikkel 23 og 24 er funksjonshemmede og syke barn gitt et særskilt, mer spesifisert rettslig vern. Bestemmelse som er hva vi Norge kaller «rettslige standarder». Det vil si regler som ikke har et helt spesifikt innhold uavhengig av tid og sted, men som forplikter de enkelte land til – i forhold til ressurser og forutsetninger – å gi funksjonshemmede og/eller alvorlig syke barn gode, behovtilpassede tilbud.


LES OGSÅ: - Vi er opprørt over mangelen på styring

For Norges del er det slik at viktige deler av helsehjelpen til disse barna ytes av spesialisthelsetjenesten. Selv om også et godt tilbud kan bli enda bedre, er det neppe grunnlag for å hevde at ikke Norge tilbyr barn spesialisthelsetjenester i samsvar med loven. Det er når vi kommer til den kommunale delen vi finner de grove, skamløse lovbruddene.

Utenfor sykehusene finnes det kvalitets- og omfangsmessige avgrunner mellom den helsehjelpen et mindretall av ansvarsbevisste kommuner, som Trondheim, og flertallet av norske kommuner yter til funksjonshemmede og alvorlig syke barn. Forskjellene er – statlige tilskudd til tross – dramatiske. Og i mange tilfeller rene lovbrudd. Mot en gruppe som nesten aldri saksøker lovbryterne. Fordi det, på toppen av de byrder og bekymringer som følger av selve sykdommen, rett og slett blir for tungt også å skulle saksøke inkarnasjonen av overmakten: Det offentlige.

LES MER DEBATT: Hver klasse bør ha som mål at alle vil være med på reunion

Hvor Trondheim kommune stiller opp med omfattende bistand og fullt kvalifiserte sykepleiere for Asbjørn Johannes, og slik tilstreber å opptre i samsvar med gjeldende rett, finnes det mange kommuner hvor like syke barn – noen med bare måneder igjen å leve – avspises med under det halve antall bistandstimer, stort sett basert på ufaglærte assistenter eller i beste fall helsefagarbeidere med fagbrev.

Hva som i realiteten avgjør de fleste steder i landet, er prioriteringer i budsjettet. Ikke gjeldende lov og rett. Hva Trondheim gjør for disse barna, viser hva som er mulig i Norge, altså hva vi som nasjon er i stand til. Barnekonvensjonen er det Norges om stat som har sluttet seg til, og gjort til gjeldende, norsk lov. Til og med med trinnhøyde over vanlig lov. Og norsk lov skal være lik for alle. Ikke underordnet enkeltkommuners økonomiske evne eller lokalpolitikeres vilje til å prioritere slik loven krever av dem.

Fortellingen om alt hva Trondheim kommunes helseteam gjør for Asbjørn Johannes, er derfor noe mer enn en solskinnshistorie og en fullt fortjent hyllest til Brita Strand og hennes mange dyktige medarbeidere. Den er også en påminnelse til både kommunale og statlige myndigheter om at så lenge ikke alle alvorlig syke og/eller funksjonshemmede barna i Norge får et like godt primærhelsetjenestetilbud som vår sønn, da lukker man i praksis øyene for systematiske lovbrudd.

Om foreldrene svikter et sykt barn ved på det vis som hver dag skjer i veldig mange kommuner, ville det fulgt av barnevernloven at barnevernet skal gripe inn og sørge for lovmessig dekning av helsehjelpbehovet. Men mot lovbrudd i offentlig regi inneholder ikke barnevernloven virkemidler i det hele tatt.

Derfor må det politisk vilje til for å sikre de svakeste av de svake likhet for loven. Til høsten er det kommunevalg. Men likhet for loven er også er nasjonalt anliggende. Samt et skamfullt eksempel på lovbrudd i offentlig regi. Skal vi tåle det?

Hør våre kommentatorer snakke om vindmøllekrangel, fødetilbudkrangel, påske, påskekrim og Game of Thrones

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Hør vår debatt-podkast: - Russegrupper er den største ekskluderinga, som er rett foran øynene våre

På forsiden nå