Kronikk:

Skal Skarsøya ofres på alteret til vindkraftbaronene?

Noen vil ta øya fra oss! Et vindkraftverk skal overta øyas eneste fjellplatå. Fra nå av skal vinden tjene andre.

I den nærmeste tiden skal skjebnen til Skarsøya avgjøres, og med det skjebnen til de som tilhører denne øya: mennesker, fugler og dyr, skriver grunneier Torunn Herje.  Foto: privat

Saken oppdateres.

Hovedoppgaven er ikke lenger å løfte havørna opp langs fjellsida på øya, eller vennlig puste trekkfuglene i nakken når de forlater oss for sin lange ferd tilbake til Sibir eller Grønland. Nå skal vinden produsere strøm. Ikke for oss – vi har mer enn nok - men til andre land. Vindturbiner inntar nå Norges uberørte natur i raskt økende tempo. I Aure kommune ofres Skarsøya først. Deretter følger andre områder. Noen har sagt at Aure er ideell til formålet. Har de vært her?

Torunn Herje  Foto: Morten Antonsen

Det er ingen tvil. Det er knapt noe land hvor etablering av vindkraftverk er mer naturødeleggende enn i Norge. På en liten øy blir dette et overgrep uten sidestykke. Vindkraftverket på Skarsøya vil kreve rundt én tiendedel av øyas areal. På øyas eneste fjellplatået skal 19 vindturbiner ruve mer enn 200 meter høyt, med rotordiameter på 155 meter. Tilførselsveier skal sprenges inn i fjellet. Skarsøya skal bli et industriområde.

Forfatteren Terje Stigen har i sine betraktninger tatt for seg den gaven det er å være født på en øy: «En øy er noe sluttet, men ikke avstengt. Den er noe fullbyrdet, avrundet som ordet selv, men ikke knugende som en dal. En øy er trofast, den tar imot deg når du vender tilbake. Fastlandet – det er noe uendelig og vikende. Det er så stort, det har så mye å ta seg av. Det blir ikke skjebne for den enkelte slik en øy blir.»

I den nærmeste tiden skal skjebnen til Skarsøya avgjøres, og med det skjebnen til de som tilhører denne øya: mennesker, fugler og dyr. Her hører vi til - flere med forankring gjennom generasjoner. Øya byr på alt, fra havet på den ene siden og - når vi vender blikket - villmarka og Fjellet - og så havet igjen. Fjellplatået midt på øya er viktig for oss alle.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

I furuskogen som omkranser Fjellet på øya og i fjellsida hekker ørna – her er godt å bo. Oppadstigende luftstrømmer ved den bratte fjellsida i vest hjelper havørna og andre rovfugler å komme høyere opp i luftrommet - over fjellet - for så stolt å betrakte sitt rike – seilende på vinden høyt der oppe. Det er ti til tolv hekkeplasser for havørn på øya. Og hun er ikke alene her. Kongeørn, vandrefalk og fjellvåk hekker også her. Mens havørna øser av rikdommen i hav og på land, lever kongeørna av det øya har å by på. Kongeørnparet må ha et stort jaktområde - helst større enn Skarsøya. Men hva gjør vel det når øya er en skattekiste? Du snakker om konge på haugen!

Vest på øya flater landskapet ut, storhavet på den ene siden og det stupbratte Fjellet på andre. Her samler mengder av trekkfugler seg om vinteren. De kommer østfra – fra Sibir – og nordfra, fra Grønland og Nord Amerika. Og de kommer hit! Også de må over Fjellet for å komme i marsjhøyde for sin lange ferd.

Kan vi forestille oss hvordan situasjonen fremover vil bli - hva som møter fuglene våre når de glir opp langs fjellsida slik de alltid har gjort – for å komme seg opp og over Fjellet? Enorme rotorblader som surrer rundt i en vanvittig fart på cirka 300 kilometer i timen ytterst på vingespissen. Dette Fjellet, som har vært deres venn i uminnelige tider, blir forvandlet til deres verste fiende. Kan vi forestille oss hvordan tilværelsen blir for ørna på reiret som hele våren vokter egg og unger med sansene skjerpet. Sansene er avgjørende for å overleve. Lyden fra Fjellet blir nå uforenlig med livet.

Kart hentet fra konsesjonssøknaden.  Foto: skjermdump

I furuskogen langs Fjellet på øya samler hjorten seg. Vandringen fra sommerbeite til vinterbeite er kort på en liten øy. Om sommeren er høydene å foretrekke – det saftige beite i skogen opp mot Fjellet. De sprer seg i furuskogen og nyter tilværelsen. Vinterstid er det bedre å oppholde seg lavere og sosial som de er, gjerne sammen med flere. Hele sanseapparatet er utrolig skarp - vaktsomt trekker den alltid mot vinden. Ingen gir jegeren større utfordring på høsten! Mot dette nye hjelper et godt sanseapparat lite. For hjorten på øya blir sommeren aldri den samme igjen.

Små og store fiskevann ligger spredt. Møysommelig har generasjoner holdt bestanden i sjakk i enkelte vann slik at størrelsen på fisken er perfekt. Her svømmer ender - terna og storlomen passer egg og unger på holmene, på snaurabbene spiller orrfugler og i skogen leiker tiuren. Tufter av seterbuer på åpne små flekker i skogen ved vannet forankrer opplevelsen din i tid, lar deg føle at du er en del av noe mye større enn deg selv. Stillheten ved et fiskevann - sansenes marked.

Rikdommen på øya har vært høstet fra steinalder. Gjennom generasjoner er jorda blitt dyrket og øya tatt vare på. Steder i landskapet har fått navn og betydning i menneskeminnet, hver lille fjellrabb og bekk, plasser der noe underlig har skjedd som da huldra viste seg eller villdyr utfordret. Ansvaret for å bringe øya videre til neste generasjon, helst i litt bedre stand for hvert ledd - sitter i ryggmargen på mange av oss. Kulturen er vi stolt av, den tar vi vare på av respekt for de som var her før oss – og i respekt for de som kommer etterpå.

Nå vil andre ta over Fjellet vårt – og med det øya vår - det er ikke rom for oss lenger, hverken mennesker, fugler eller dyr. På en liten øy kan vi ikke snu om, velge en annen retning - et annet fjell, et annet fiskevann eller en annen skog … Vi har dette Fjellet med de herlighetene som omkranser det.

Fra å være i et paradis skal vi nå friste tilværelsen rundt et kraftverk. Noen sier at sansenes tid skal være forbi på Skarsøya. For meg er det ubegripelig. Jeg kan ikke akseptere det.

Hør våre kommentatorer snakke om vindmøllekrangel, fødetilbudkrangel, påske, påskekrim og Game of Thrones

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Hør vår debatt-podkast: - Russegrupper er den største ekskluderinga, som er rett foran øynene våre

På forsiden nå