Kronikk:

Er det klokt å psyke ned RBK? Talentutvikling i musikken kan ha svar

Vi spiller hverandre gode! Kan det være noe å hente for RBK, og idretten for øvrig, i modellen for talentutvikling i Trondheims musikkmiljø?

Tore Reginiussen under kampen de tapte mot Molde i slutten av april - og Ha-Nah Chang, dirigent i Trondheim symfoniorkester.  Foto: Jon Olav Nesvold/Bildebyrån/Håvard Jensen

Saken oppdateres.

Den rekrutterer unge musikere helt opp til Trondheim Symfoniorkester & Opera og Trondheimsolistene. Prestasjonsfagene musikk og idrett har nemlig mye til felles. Vi ble inspirert av idretten i en årrekke, nå snur vi perspektivet.

Bakgrunn for vårt spørsmål er den senere tids offentlighet rundt Rosenborg: Avisinnlegg og kommentarfelt med en framstilling som psyker ned: tidenes verste, storsmell, feilslått, marerittstart, anspent og nervøst, jumbo, kan ikke bli verre. Negativiteten er endeløs. Vi snakker om unge mennesker, på alder med våre musikkstudenter, med drømmer som skal realiseres ute i verden. Profesjonelle, ja visst, men hva så?

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Wenche Waagen 

Kristin Reigstad 

Også i musikken er det krav om feilfritt spill om man skal nå toppen. Ved prøvespill og auditions må prestasjonen være plettfri. Men ønsker vi å utdanne kreative, nyskapende musikere, må det også være rom der man kan prøve og feile. Vi vet at ensidig å slå ned på feil til stadighet bygger ned selvbildet, og når den unge musikeren blir usikker på om hun er god nok, er sjansen stor for å mislykkes. Ensidig fokus på feil vil heller ikke snu en negativ utvikling. I ferdighetslæringen har en positiv bekreftelse fra treneren alltid en større læringseffekt enn en negativ: Det som du utfører godt, trenger å bli løftet fram. Den perfekte tonen skal bekreftes, dyrkes. Positiv forsterkning. Unge mennesker i lagidrett eller orkestre trenger stimulans!

For å skape vekstmuligheter lærer de utøvende musikerne strategier: Hvordan kan jeg bli bedre? Hvordan kan ensemblet bli bedre? Hvilke ferdigheter har vi etablert, hva kan vi bygge videre på? Og ikke minst: Hva er innen rekkevidde av nye ferdigheter? Hva skal til for å gjøre neste konsert bedre? Det er hardt arbeid, individuelt og sammen (10 prosent evner - 90 prosent arbeid). Det viktigste er å «ha trua». En topputøver må ha selvtillit. At læreren har tro på utøveren eller ensemblet, også når nedturene er der, er x-faktoren som gjør at én pluss tre kan bli hundre-og-ti med riktige vekstvilkår. Studier har i flere år vist at når læreren forventer noe av en elev, styrkes faktisk elevens prestasjoner. Vi definerer hva som gjør oss gode, bygger identitet og selvtillit, forventer masse av de unge musikerne, med en entusiastisk undertone. Den berømte cellisten Rostropovitsj oppmuntret alltid de som kom på 2. og 3. plass i konkurranser. De på 1. plass klarer seg, som han sa.

Det er en drivkraft også i musikken å arbeide fram mot å være på topp. I Trondheim har vi to konkurranser som er godkjent av World Federation of International Music Competitions: TICC og Prinsesse Astrids Musikkpris. De gir god synlighet for byen vår. De bringer internasjonalt talentnivå hit, og gir en pekepinn om hvilket nivå som kreves for unge utøvere med tanke på et internasjonalt gjennombrudd. En seier i en musikkonkurranse gir tilgang til verdens konsertscener.

Trondheimspyramiden er en vellykket modell for talentutvikling. Opplæringsforløpet er langvarig, fra femåringer på minifiolin ved Trondheim kommunale kulturskole, den brede bunnen, via NTNUs Institutt for musikk, til proffkarriere i Trondheim Symfoniorkester & Opera eller Trondheimsolistene. De kan skilte med en eventyrlig internasjonal suksess og nominasjoner til Grammy. Verdibasert ledelse holder pyramiden sammen, enigheten om et sett verdier: kulturbygging, samspill på alle nivå, forankret i etiske standarder, ansvar for både egen og andres utvikling, visjoner. Suksessen muliggjøres av et lærende fellesskap, ikke minst mellom de profesjonelle lærerne, grundig framstilt i artikkelen til Oddane og Wennes: Ledelse for læring i et ekspertmiljø (2015). Det visjonære og organisatoriske samarbeidsnettverket er nok en grunn til at Talent Trondheim har fått 3,6 millioner kroner over tre år fra Talent Norge for å gi unge musikere i alderen 15 til 30 år muligheter til å etablere «en internasjonal utøvende musikerkarrière gjennom en lokal forankring, med nasjonal og internasjonal kontakt».

Modellen bør være relevant for ethvert ekspertmiljø. Idretten er hjertelig velkommen til å ta en titt på hvordan våre musikerlærere med pedagogikkutdanning er i sving med opplæring, inspirasjon, trivsel og talentutvikling på alle nivå. Islendingene har i 10-15 år tatt tilsvarende tak i sin fotballopplæring, resultatene ser vi i internasjonale mesterskap.

Tidligere leder for Trondheimsolistene, Øyvind Gimse, sa en gang at dersom orkestret hadde hatt som mål å bli internasjonalt ledende, ville de neppe klart det. Men de ble store internasjonalt. Hvorfor? Fordi det glødende engasjementet var saken: musikken, leken, formidlingsgleden, en dedikasjon som må holdes i hevd kontinuerlig. Og hva med symfoniorkestret? De ansetter de dyktigste på prøvespill, og beholder dem. Skulle de ha som mål å selge den gode hornisten? Eller et par fiolinister i verdensklasse? Og samtidig yte på toppnivå? Det er vanskelig å se målsettingene som forenlige. Når en strykekvartett skal opp til mastereksamen i kammermusikk/lagspill, og en av musikerne pådrar seg en senebetennelse, må alle sette sin eksamen på vent. Vikar er uaktuelt. Ganske enkelt fordi samspillets kunst, med intuisjon, kroppsspråk, teknikk og presisjon, bare kan utvikles i et langtidsperspektiv. Enten det er fire spillere eller elleve spillere.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Hør vår debatt-podkast: - Russegrupper er den største ekskluderinga, som er rett foran øynene våre

På forsiden nå