Kronikk:

Trøndelag må gjøre mer for å hedre Ole Andreas Lindeman

Musikerens 250-årsjubileum feires i år. Plassen foran Vår Frues vestvegg kan kalles Ole Andreas Lindemans plass, foreslår kronikkskribenten.

Han var født 17. jnauar 1769 i Øye i Surnadal, og han døde 26. februar 1857 i Trondheim. På Olavsfestdagenes program for 2019 burde vi ha funnet 250-årsjubileet for Lindeman, mener Dordi Skuggevik.   Foto: Trondheim byarkiv

Saken oppdateres.

17. januar 1769 ble Ole Andreas Lindeman født på sorenskrivergården Øverlandet i Surnadal. Han skulle bli «Norges første musiker i europeisk forstand» - og stamfar til Norges musikkdynasti, Lindeman-slekten, som gjennom 200 år ble bærebjelken i Norges musikkliv. Sønnen Ludvig Mathias grunnla Musikkonservatoriet i Oslo. Det ble senere Norges musikkhøgskole.

Sorenskriver Lindeman i Surnadal opprettet en privat musikkskole, hvor jomfru Justine Riddervold underviste. Etter konfirmasjonen ble Ole Andreas sendt til bestefaren i Trondheim, og til Katedralskolen, deretter København og jusstudiet. I København tok musikkinteressen overhånd: Han spilte tillike ved hoffet! Han vendte tilbake til Trondheim og ble resten av livet organist i Vår Frue kirke, som da fungerte som Trondheims hovedkirke. Han var nå et musikalsk «oldebarn» av Johan Sebastian Bach: Hans lærer i København, Israel Gottlieb Wernicke, var elev av Bachs sønn, Carl Philipp Emanuel og av Bachs elev Johan Philipp Kirnberger. Slik brakte Ole Andreas Lindeman Bachs spilleteknikk og Bachs repertoar til Trondheim, i direkte linje fra Bach, før Bach ble gjenoppdaget og «relansert» av Mendelssohn, elev av Kirnberger.

LES OGSÅ: Ga opp jussen - viet seg til musikken

I 12-årsalderen, satt jeg en sensommerkveld på vedkassen i Oppigard Glærum og hørte på gjestene: Edvard Bræin, Sigurd Torkildsen (dirigent for den norske studentersangforening i Oslo) og Gad fra København. Da far kjørte herrene tilbake til Nordmøre folkehøgskule, hvor de var lærere på et kurs for kordirigenter, kommanderte Edvard Bræin stopp ved Øverlandet. Han ville finne stedet hvor en bauta over O. A. Lindeman skulle reises. Senere fant jeg Lindemans biografi på Surnadal folkebibliotek. Da forstod jeg hva Bræin hadde ivret for. Rådmann i Surnadal, Georg Solheim, tillot meg å administrere opp bautaen og konsertserien på arbeidstiden på Kulturkontoret, og å bruke teknisk etat til å støpe det store fundamentet for bautaen. Mange deltok på 100-kronerullingen. Bautaen ble hugget på Eide.

Via telefonopplysningen fikk jeg tak i biografen – Asbjørn Hernes. Det ble stille i telefonen da jeg hadde fremført ærendet mitt, og spurt om han ville komme fra Halden og avduke bautaen. Så sa han: «No bli æ gla’ i hele dag! Men det e itj æ nei, som ska’ avduke bautaen, det e det biskopen i Nidaros som ska’ gjer!» Da biskop Bremer gikk opp på prekestolen i Øye kirke den 19. juni 1983, la han en hånd på hver side av prekestolen, så ut over forsamlingen og sa: «Kirken – takker dere!» Så fulgte en lang pause. Ludvig Nielsen, domorganist i Nidaros emeritus, satt ved orgelet. Så fulgte ni konserter på syv dager.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Det merkelige var at initiativet med bautaen her kom samtidig med 100-årsjubileet for Musikkonservatoriet i Oslo, og 10-årsjubileet for Norges musikkhøgskole. På langbenken på Øverlandet satt: Nidaros biskop Bremer, domorganist em. Ludvig Nielsen, domorganist Per Fridtjov Bonsaksen, rektor ved Trøndelag musikkonservatorium, Per Hjort Albertsen og Einar Solbu, studiesjef ved Musikkhøgskolen i Oslo/styreleder for Lindemans Legat.

Gravplatene til Lindeman og hans kone på Vår Frues gamle kirkegård, nedenfor Nidarosdomen.  Foto: dordi skuggevik

17. januar 2019 ble O. A. Lindemans 250-årsjubileum markert i Trondheim med at Einar Solbu, lærere og musikkstudenter fra NTNU, kantorer og prester fra Nidarosdomen og Vår Frue kirke, vasset i snøen ned til Vår Frues gamle kirkegård ved Nidarosdomen og beblomstret Lindemans grav. 15. mai gikk jeg selv dit ned for å se hvordan det stod til med de to gamle grå gravplatene og treet som hadde sprengt seg opp mellom dem. Eureka: Treet var borte, gravplatene var blitt pusset opp og viste hvit marmor med svarte bokstaver!

O. A. Lindeman kvalifiserte fire av sine sønner til å bli domorganister, og sin ene datter til å bli en av Europas første kvinnelige pianister med internasjonalt publikum.

På knappe to måneder har Adresseavisen fått mer enn 50 leserinnlegg om Trønderenergi og enda flere om vindkraft på Frøya. Her er noen av dem.

På Olavsfestdagenes program for 2019 burde vi ha funnet dette 250-årsjubileet for O. A. Lindeman. Jeg har ikke engang funnet en orgelkonsert! På «Vårsøg – 2019» i Surnadal er jubileet blitt markert: Einar Solbu holdt en svært god tale ved Lindeman-bautaen lørdag 25. mai. Neste generasjon Øverland-folk åpnet igjen det gamle lindemandske hjem, og Jon M. Skogstad spilte cembalo, Elizabeth Svarstad foreleste om - og danset - barokkdans, og Hilde Gjermundsen sang. En perle av en forestilling. Trondheim og Olavsfestdagene kan bare ringe dem og knakke forestillingen rett inn! Ellers var kirken sterkt fraværende – da vi feiret Norge sin musikalske stamfars 250 år.

LES KRONIKKEN: Fleire bør erstatta «frosenpizza» med lokale matopplevingar

Etter konserten med medlemmer av Lindeman-familien 21. juni 1983 i Åsskard kirke, stod de i totiden om natten i en halvsirkel vendt mot nord ute i hagen min og sang stamfar Ole Andreas Lindemans Nu hviler Mark og Enge. Hver morgen i den kalde årstid, når jeg spiser frokost på sengen, har jeg et trekantet sjal om skuldrene som er heklet av naturfarget hvit saueull. Det var gave til meg fra Lindeman-familien, heklet av en nyinngiftet svigerdatter. Da tenker jeg på Lindemennene, og at det norske musikklivet, i europeisk forstand, ble født her i Surnadal.

Her, foran inngangen til Vår Frues kirke, foreslår Skuggevik at det skal plantes et lindetre.   Foto: dordi skuggevik

Hva kan Trondheim gjøre for å markere denne del av sin musikkhistorie? Jo, byen kan plante et lindetre midt i den firkantige rabatten foran inngangsdøren til Vår Frue kirke. Tore Bjørn Skjølsvik kan forstørre opp sitt relieff av O. A. Lindeman som står i bautaen på Øverlandet, og sette dette monumentet foran lindetreet – vendt mot Kongens gate. Plassen foran Vår Frues vestvegg kan kalles Ole Andreas Lindemans plass.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå