Kronikk:

Fire grunner til at vindkraft skaper mer konflikt nå enn før

Tidligere undersøkelser viser bred støtte for utbygging av vindkraft på land. Den som har fulgt med i nyhetsdekningen de siste månedene, sitter igjen med et helt annet inntrykk. 

14. mai var det stillingskrig mellom demonstrantene og Trønderenergi på Frøya. Kronikkforfatteren gir her en forklaring på det tilsynelatende dramatiske stemningsskiftet i holdningene til norsk vindkraft på land.  Foto: Morten Antonsen

Saken oppdateres.

Det har vært sterke lokale protester mot utbyggingsprosjekter, med Frøya som et sentralt eksempel. Vi observerer i tillegg en økende grad av politisk skepsis på nasjonalt nivå. Hva har skjedd?

Det har vært relativt lite forskning på holdninger til vindkraft i Norge de siste årene. Vi mangler derfor et oppdatert kunnskapsgrunnlag for å fortolke den pågående kritiske debatten. Denne mangelen gjenspeiler trolig en optimistisk tiltro til at det var etablert bred enighet om at vindkraft på land skulle være en viktig del av satsingen på utbyggingen av fornybar energi i Norge. Kan vi likevel lære noe av tidligere samfunnsvitenskapelig forskning for å vurdere hvorfor det tilsynelatende har skjedd et dramatisk stemningsskift?

Knut H. Sørensen  Foto: NTNU

  • På knappe to måneder har Adresseavisen fått mer enn 50 leserinnlegg om Trønderenergi og enda flere om vindkraft på Frøya. Her er noen av dem.

Vi har hatt debatt om vindkraft på land i Norge siden midten av 1980-tallet. De første 10-15 årene dreide diskusjonen seg i første rekke om kostnadene ved vindkraft og behovet for statsstøtte. Etter hvert fikk den potensielle konflikten mellom hensynet til naturvern og betydningen av fornybar energi som klimatiltak økt oppmerksomhet. Det er verdt å merke seg at miljøbevegelsen var delt i dette spørsmålet. Noen organisasjoner, slik som Naturvernforbundet, var motstandere av vindkraft, mens andre, slik som Bellona, mente utbygging av vindkraft var en nødvendig del av det vi nå kaller for et grønt skifte. I tillegg er det interessant å notere seg at den sterkest artikulerte motstanden mot vindkraft ikke var lokal og knyttet til aktuelle utbyggingsområder. Den ble uttrykt i nasjonale nyhetsmedier.


Uenigheten opphørte aldri, men den kom til å spille en mindre rolle i den første fasen av utbygging av vindkraft i Norge. Fram til 2010 var det bare montert et lite antall vindturbiner, spredt på 13 kommuner. Konfliktnivået var gjennomgående forholdsvis lavt de fleste stedene, selv om det var noe lokal motstand. Flertallet i kommunestyrene fant at fordelene var større enn ulempene. Forskning viste for øvrig at det relativt lave konfliktnivået hadde sammenheng med konsesjonsbestemmelsene knyttet til vindkraftutbygging (og andre tilsvarende naturinngrep). Disse bestemmelsene la til rette for konstruktive prosesser, som blant annet formell høring av lokalbefolkningen.

Vi må anta dagens omstridte prosjekter har vært gjennom en tilsvarende konsesjonsbehandling, inkludert høringer. Hvorfor er konfliktnivået blitt så mye høyere? Hvorfor virker særlig den lokale motstanden å være så sterk?

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Hvorfor blir det mer konflikt? Det er flere mulige forklaringer på den økte motstanden.

  1. For det første kan det tenkes at konsesjonsbehandlingen er blitt mindre grundig fordi det er blitt så mange flere søknader enn tidligere.
  2. For det andre, etter 2010 er det blitt bygd mange flere og til dels vesentlig større anlegg. Dermed eksisterer vesentlig mer erfaring med konsekvensene av vindkraftinstallasjoner, ikke minst de negative sidene.
  3. En tredje årsak kan være at anleggene som nå bygges, representerer mye større naturinngrep enn tidligere fordi det settes opp vesentlig høyere vindturbiner i vesentlig større «vindparker». Kanskje er utbyggingen av vindkraft blitt for brutalistisk. Anleggene konstrueres for å maksimere deres effektivitet, for å få mest mulig elektrisitet per krone. Det betyr i så fall at teknisk-økonomiske kriterier får dominere, at det ikke brukes tilstrekkelig med ressurser på landskapstilpasning, og at utbyggingsområder velges uten tilstrekkelig hensyn til deres naturverdi. Det tyder i så fall at det er grunn til å se nærmere hvordan vindkraftprosjekter utformes og gjennomføres i dag.
  4. En fjerde årsak til den økende motstanden kan være at vindkraftutbyggingen oppleves som sosialt urettferdig. Miljørettferdighet – den sosiale fordelingen av fordeler og belastninger ved naturinngrep og miljøtiltak – har til nå hatt liten oppmerksomhet. Vindkraftutbyggingen innebærer fordeler for alle dersom klimaeffekten er positiv (den behøver ikke være det), men ulempene oppleves primært av folk som bor i utbyggingsområdene. Mange føler seg antakelig overkjørt av beslutninger som skjer langt unna, for eksempel i Oslo.

LES OGSÅ: Noen mener fortsatt at vi må ødelegge natur for å redde klima

Vindkraftdebatten er i ferd med å bli sterkt polarisert. Det er uheldig dersom polariseringen forårsakes av mangel på refleksjon blant vindkraftaktører – politiske myndigheter og næringsinteresser – over betydningen av miljøurettferdighet og landskapshensyn. Kanskje må NVE som konsesjonsmyndighet ta nye grep for å få vindkraftplanleggingen over i et spor som legger større vekt på naturvern og på en bedre fordeling av positive og negative konsekvenser?

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå