Kronikk:

Sterke krefter er satt i spill i den nye miljødebatten

De unge utgjør en «generasjon desperat» like mye som «generasjon lydig». De strever og skvises mellom vekstsamfunnet og voksende miljøproblemer.

Klimatoppmøte Trøndelag ble arrangert av Adresseavisen, The Big Challenge og NTNU i helga. Kronikkforfatteren var der - og han oppsummerer hva «den nye» miljødebatten bør handle om.   Foto: Mariann Dybdahl

Saken oppdateres.

Jeg har vært på «Klimatoppmøte Trøndelag». Spørsmålet som ble tatt opp, var: «Flyskam, bompenger, vindkraft: Hvorfor må jeg svi for klimakrisen?». Dette er den ene aksen i den nye miljødebatten, gjerne framstilt som en motsetning mellom personlig byrde og politisk uforstand (bompenger, vindkraft). En beslektet konfliktlinje handler om urettferdighet, at byrdene blir ulikt fordelt. Et tredje spørsmål gjelder forholdet mellom personlig og politisk ansvar, mellom hva den enkelte gjør («flyskammen») og hva vi kan kreve av politikerne. Og det viktigste: Uenigheten om den grunnleggende årsaken til klima- og miljøproblemer – i hvor stor grad den ligger i økonomisk vekst, eller hvorvidt veksten og problemene kan frikobles.

Per Bjørn Foros 

LES MER: Klima engasjerer Adresseavisens lesere sterkt, og her har vi samlet syv debattinnlegg.

La oss starte med det mest aktuelle, vindkraftprosjektet på Frøya, oppsummert slik: «tatt av vinden og ført bak lyset». Store lovnader, raske beslutninger og endrede planer – aksjoner, oppvåkning og bakrus. Bompengene i Bergen følger et annet spor: veiprosjekter med eskalerende utgifter, økte bompenger og illsinte bilister. I begge tilfeller er prosjektene begrunnet i miljøhensyn de aller fleste er enige i. Men det er «folk flest» som opplever problemene på kroppen eller pungen, lokalsamfunn som ikke har stort de skulle ha sagt, mennesker som kjenner seg maktesløse overfor bestemmende økonomiske og politiske eliter. Baksiden av dette er populistiske strømninger med hatefulle ytringer og politisk kikkertsyn. Desto mer trenger vi en miljøpolitikk med større sosial og økonomisk rettferdighet – en «rettferdig omstilling». Det er i dette farvannet vi finner de gule vestene i Frankrike.

LES KOMMENTAREN: Bompenge-opprør og klimakrise - to sider av samme sak?

Men vi har alle et personlig ansvar, og noen minner stadig om dette – til forargelse for andre. «Miljømoralistene» er i hardt vær, og vi er vitne til en moralisering med motsatt fortegn: Pekefingrene rettes mot dem som har anfektelser ved egen livsstil og eget forbruk og som kjenner på sin del av skylden for klima- og miljøproblemene. I det siste har skyteskiven vært nettopp «flyskammen», som i en debatt nylig ble anklaget for å være en «lynavleder for politisk mot og handlekraft». Hvorfor ikke heller spørre: Hva er det som skaper politiske beslutninger, og hva er politisk mot? Hvordan oppstår slike krefter, og hvor kommer de fra?

Når vi retter utålmodigheten og kritikken mot «politikerne», høres det noen ganger ut som om de kan vise mot og gripe til handlinger helt utenom programmet de er valgt på. Eller at all politikk skapes ovenfra. Jusprofessor Hans Petter Graver skriver i en kronikk at løsningen på miljøproblemene bør «bygge på organisering av folk nedenfra og ikke på kommandosystemer der beslutninger treffes og iverksettes ovenfra». Mot dem som angriper skammen, er det lett å innvende at det snarere er for lite skyld og skam blant folk flest til at det gir dem moralsk rett til å rope på politikerne. Det har alltid vært en favorittøvelse blant demonstranter og aktivister at kravene rettes mot andre, at en har avfeid personlige bestrebelser som prektighet og moralisme. Dermed kan fortegnet skifte; ropet mot politikerne blir en lynavleder for personlig engasjement. Kraften ligger i en politikk som initieres nedenfra.

Klimaendringene skjer i Trøndelag nå. Er du klar over det?

Miljødebatten har sin egen «letthet», og den har to sider: fornektelsen av alvoret («det går nok bra») og fraskrivelsen av ansvar («andre har skylda»). Blant politikere er det den brede vei som gjelder: «grønn vekst», «grønn økonomi», «grønn teknologi» – med det underforståtte budskap: Vi kan fortsette omtrent som før. Og alle skylder på hverandre.

Men så skjer det ting. Erkjennelsen av alvoret stiger, og vi hører stadig oftere at det er den økonomiske veksten som er motoren i den negative utviklingen. FNs klimapanel har nølt med å si dette i klartekst, desto klarere kommer det til uttrykk i rapporten fra FNs naturpanel, som handler om presset mot naturressurser og biomangfold. Og nå slås det alarm om klimaavtrykket fra produksjon av klær – som overstiger utslippene fra all fly- og båttrafikk til sammen – og det sies åpent at årsaken ligger i den økonomiske veksten. Sist ute er analysen av våre friluftsvaner og tilknyttet forbruk, der konklusjonen er den samme. Tankevekkende er at klimaavtrykket til den enkelte øker med inntekt og rikdom. Og empirien er klar: Den økonomiske krisen i 2008 senket klimautslippene.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Allerede på 1970-tallet advarte vår nobelprisvinner i økonomi, Trygve Haavelmo, om at vekstens kostnader vil spise opp gevinsten. Mot denne bakgrunnen – at veksten er selve problemet – er det rart at vi ikke oftere tar opp energiforbruket til debatt, altså omfanget og ikke bare kildene. Vi trenger knapt mer kraftutbygging i dette landet, og det meste går jo allerede til eksport.

Djevelen bor i den usynlige og uoverskuelige summen av produksjon og forbruk, handlinger, atferd og beslutninger – som både er årsak til og konsekvens av vekstens ubønnhørlige logikk og entropi (kostnader). Denne innsikten er i ferd med å spre seg til både økonomer, politikere og avisredaksjoner.

LES OGSÅ: - Vi har trodd vi var en del av løsningen. Nå er vi blitt en del av problemet, sier konsernsjef Ståle Gjersvold i Trønderenergi.

Men hva med de unge, hvor står de, og hva kan vi regne med fra dem? Har de ikke nok med seg selv og sine egne bobler? Hvor troverdig er deres krav til politikerne, opptatt som de er av dyre merkevarer, eksotiske reisemål og et bekvemmelig liv? Til dette er å si: Hvilken rett har den eldre generasjon til å kreve en annen kurs enn den de selv har valgt – og selv burde stå til ansvar for? Det singler i glasshuset.

De unge utgjør en «generasjon desperat» like mye som de er «generasjon lydig», og de strever med denne dobbeltheten, i skvis mellom et vekstsamfunn de er vant til og voksende miljøproblemer. Dette meningstapet avler desperasjon. Sprengkraften er stor, og sterke krefter er satt i spill. Resignasjon og handlingslammelse følger ikke av at vi «skremmer de unge», men at tunghørte politikere og unnfallende voksne ikke tar dem på alvor.

Den nye miljødebatten må handle om alt dette – om politisk forstand, sosial rettferdighet, veksten satt under debatt og ungdommens desperasjon. De to siste spørsmålene har lett for å gå under radaren.

LES OM KLIMAVALGET 2019:

- Vårt skyhøye forbruk er den største klimatrusselen, sier Ola Lund Renolen i Miljøpartiet de Grønne

- Det beste klimatiltaket er å avskaffe kapitalismen, mener Ragna Vorkinnslien i Rødt

Frp-politikeren mener norsk oljenæring er bra for klimaet

Karin Bjørkhaug, KrF, er usikker på om havvind er så konfliktfri som det gis inntrykk av

SV-toppen Mona Berger spiser fem kjøttmiddager i uka

Tomas Iver Hallem, Sp, mener elektrifisering, dobbeltspor og jernbanetunnel er de viktigste klimatiltakene i Tøndelag.

Slik skal Venstre løse klimakrisa

Høyre vil redde klimaet med vindkraft, skogbruk og mindre forbruk

Ap-politiker vil ha elektriske fly mellom byene i Trøndelag

På forsiden nå