Kronikk

Krigens vrede og Tourens slaver

Oppfinnelsen av sykkelrittet Tour de France var med på å brolegge veien mot første verdenskrig.

I dette innlegget beskriver forfatteren hvordan sykkelrittet Tour de France var opptakten til første verdenskrig, og hva rytterne opplevde under sykkelrittet etter krigen.  Foto: NTB / Scanpix

Saken oppdateres.

For 100 år siden hadde innbyggerne i Frankrike og Europa for øvrig begynt å løfte blikket mot fremtiden igjen etter fire lange år med en generasjonsutslettende krig. Versaillestraktaten ble undertegnet 28. juni 1919, på dagen fem år etter skuddene i Sarajevo. Påfølgende natt, ikke langt unna Versailles, startet det som skulle bære bud om fred og normalitet: Den første Tour de France etter krigen. Men akkurat slik Touren i årene frem mot krigen hadde varslet det som skulle komme, ga også denne fredsutgaven hint om en mørk fremtid.

LES OGSÅ: Uttrykkene, aktørene og trøyene: Det du må vite om Tour de France

Nylig utga jeg en galgenhumoristisk roman om dette berømte 1919 Tour de France, det hardeste – eller vanskeligste – sykkelrittet i historien, som kun ti ryttere fullførte. Mens jeg i boken Tour DØ France fikk muligheten til å boltre meg i all komikken som elendighet også skaper, er det historiske bakteppet til rittet interessant i seg selv: Oppfinnelsen av sykkelrittet Tour de France var med på å brolegge veien mot første verdenskrig. Samtidig var rytterne blant de første til å bringe normalitet tilbake til frontavsnittene etter krigens slutt.

Geir Stian Ulstein  Foto: Tor Simen Ulstein

Nasjonalstatenes tidsalder var inne i sitt fjerde tiår da Henri Desgrange, redaktøren for sykkelavisen L’Auto, lanserte første utgave av rittet i 1903. Geografisk hadde Touren et stort problem, det mente både arrangør og de fleste franskmenn med ham: Frankrike hadde vært ufullendt helt siden Alsace og Lothringen ble krigsbytte til nyopprettede Tyskland i 1871. Det ble derfor ingen dyster stemning i Tourens hjemland da Tyskland erklærte dem krig 3. august 1914. Alle forventet en seierrik krig som ble avsluttet i løpet av uker, som om drøye tre uker à la Tour de France var det lengste elendighet kunne vedvare.

LES OGSÅ: Ti skandaler som rystet Tour de France - og den største av dem alle

Det gjenspeilte seg i hva arrangøren selv skrev i L’Auto sommeren 1914: «Når enden på ditt gevær peker på brystet deres, vil de trygle om nåde. Ikke la deg lure. Gjør ende på fienden, uten nåde. … Vi må bli kvitt disse onde og uintelligente som forhindrer oss fra å leve, elske, puste og være lykkelige.»

Forfatteren har skrevet en galgenhumoristisk roman om det berømte 1919 Tour de France. 

Hvorfor gikk europeerne med på å massakrere hverandre i stor skala gjennom fire år, med blant annet over tusen drepte hver eneste dag på Vestfronten i et og et halvt år i strekk? I Tour-deltagernes holdninger før krigen er det et svar å spore: Hos sykkelrytterne fantes en hang til å godta byrdene arrangøren prakket på dem, uansett hvor umenneskelige det var.

LES OGSÅ: Det stinker råtten av toppidretten

Til grunn for konseptet Tour de France – som forflytte seg gjennom Frankrikes bratte, våte og stekende landskap på en sykkel utstyrt med en eller to utvekslinger uten å motta hjelp fra noen – lå en avhumanisering som også gjenfinnes i andre deler av det industrialiserte samfunnet i denne perioden.

Syklistene holdt i gang små hjul i et maskineri som skulle underholde den franske befolkningen og dermed øke salget av avisen L’Auto. Datidens beskyldninger mot Tour-arrangøren var mange. Ikke sjelden ble arrangørene anklaget for å være mordere. «Dere kan ikke be et menneske om å gjøre slikt», sa rytterne, men ordren kom og ble fulgt. Det ble dermed «herdede» menn som fylte resultatlistene.

Rytternes selvoppofrelse ble idolisert av den franske befolkningen, som skulle få gode muligheter til selv å etterleve den: Dag ut og dag inn skulle de kjempe en meningsløs kamp på Vestfronten, for nasjonen, for ære, men først og fremst av lydighet til staten, til arrangøren.

Både rittets bakgrunn og deltagernes holdninger knytter det sterkt opp mot første verdenskrig. Symbolikken er derfor tydelig idet de overlevende rytterne passerte gjennom det ødelagte og nye Frankrike, som på en pilegrimsferd i 1919 Tour de France. Det var et lite felt som hadde møtt opp. 32 tidligere deltagere var drept, inkludert tre sammenlagtvinnere.

Syklistene ble i 1919 blant de første sivilister som beveget seg inn på den istykkerskutte Vestfronten. Stanken av kloakk og råttent kjøtt hang i luften som et forferdelig vårtegn, landskapet var preget av ruiner. Broer som var sprengt vekk under kampene, ventet fremdeles på reparasjon slik at rytterne måtte vasse over elver. Langs veikanten sto uendelige rekker med kors der sløyfer i blått, hvitt og rødt blafret i vårbrisen.

LES OGSÅ: Kulturministeren håper Norge får Tour de France-starten - men det blir ikke billig

I tillegg til rytterne strømmet kvinner og barn til Vestfronten for forgjeves å lete etter sine savnede ektemenn og fedre. Kanskje løftet de svartkledde enkene sine blikk og speidet gjennom sløret etter syklistene som for forbi, de som hadde lidd og fortsatte å lide, akkurat lik dem selv.

Hva hadde de alle lært av krigen, fantes det moralsk dyrekjøpt visdom som skinte ut fra tourfeltet fredsåret 1919 og kunne antyde en bedre fremtid? Nei, fremdeles var holdningen «vi er landeveiens slaver», med den samme viljen til å godta det umenneskelige. I Touren 1919, som i tidligere utgaver av Tour de France, lå det illevarslende omen om et nytt ritt mot en lang natts ende. Et slikt samfunnsspeil er ikke lenger Touren, i dag er det farger, glamour og passe dose lidelse. Det skal vi være glade for.


På forsiden nå