Kronikk

Snaustrinda er kulturlandskapet som forsvant

Den som venter å finne gårder med mennesker i arbeid på jordene og beitende husdyr på blomstrende enger, vil neppe kjenne igjen heimbygda si lenger.

Snaustrinda før og nå. De to bildene øverst til venstre viser jordene på gården Valentinlyst. Der det i 1960 var åker og et lite tjern, som ble brukt som skøytebane vinterstid, er det i dag kjøpesenter. Bildene til høgre viser utsikten fra enden av Gina Krogs veg i Persaune hageby sørover mot Reitgjerdet og Granåsen gård, som vi ser i bakgrunnen, Det ene er fra 1958, det andre fra 2019. Bildet under er fra høyonna på Angelltrøa i 1911 med Moholt kirke i bakgrunnen. Her er det rekordavling med et tonn høy per dekar!   Foto: De fire bildene øverst tilhører Erik Stenvik, bildet fra Angelltrøa er fra et gammelt postkort.

Saken oppdateres.

Fra januar 1954, da jeg var sju år gammel, bodde familien i Strinda kommune, som ble en del av Trondheim ti år seinere. Firemannsboligen hørte til et boligfelt som TOBB, Trondheim og omegn boligbyggelag, hadde bygd på gården Persaune på slutten av 1940-tallet etter at krigen var over. Da reiv de tyskerbrakkene og brukte materialene til å bygge nye hus.

LES OGSÅ: Uerstattelige naturressurser går tapt

Persaune hageby, som borettslaget het, lå ute på landsbygda, omgitt av store og små gårder. Mindre enn et steinkast fra huset jeg bodde i, gikk det kyr på beite, høyet tørka på hesjer om sommeren og kornbanda på staur om høsten. Nærmest var gårdene Valentinlyst og Bromstad, litt lenger unna lå Brøset, Angelltrøa, Presthus, Dragvoll, Granåsen, Tunga, Lade, Ringve, Devle, Leangen, Jakobsli, Tesli, Rotvoll og mange andre. Mellom Steinan og Jonsvatnet i sør, Moholt og Eberg i vest, byen, Kuhaugen og fjorden mot nord og helt inn til Ranheim i øst var det et sammenhengende jordbruksareal på omkring femten tusen mål.

Erik Stenvik, forfatter 

Fra steinbruddet ved Bergheim kunne du se ut over dette vidstrakte landskapet, der alle gårdene var i full drift, de fleste med allsidig husdyrhold. Området ble, især vinterstid, omtalt som «Snau-Strinda»; vind og sno blåste fritt gjennom det åpne landskapet. Og det var nettopp det som var kjennetegnet, det var et åpent kulturlandskap som omfatta noe av det beste som fantes av dyrkajord i landet.

LES OGSÅ: Kan snu på hvilke områder i Trondheim som skal bygges først

Midt i dette landskapet, for seksti år siden, plukka jeg poteter bak en kastehjulsopptaker trukket av to hester. Hver gang bøtta ble full, tømte jeg innholdet i ei bikkvogn, og for innsatsen fikk jeg maten og fem kroner dagen. Det var skolen som formidla slike oppdrag til elevene i potetferien, og ingen snakka om barnearbeid av den grunn.

Boka «Bondevett skrevet av Erik Stenvik. En personlig historie om livet på landet – og avfolkinga av norske bygder» ble nylig utgitt på Aschehoug forlag 

Strindheim skole lå ved Innherredsvegen, den gang en del av riksveg 50, og på motsatt side lå gården Falkenborg, der jeg plukka poteter. I dag er potetåkeren skjult under asfalt og betong, men en rest av alleen inn til tunet og den omkring to hundre år gamle hovedbygningen på gården er bevart og freda som natur- og kulturminne. Inneklemt mellom kjøpesenteret Sirkus shopping og ei trafikkmaskin i flere høyder ligger dette minnet om ei forgangen tid ved den østlige åpninga av Strindheimtunellen på E6.

LES OGSÅ: Fire bud til bedre byutvikling

Denne gården, og alle de andre i området, forsvant da nedbygginga skjøt fart etter at Strinda i 1964 ble en del av Trondheim kommune. Nå er snart de siste restene av den gamle dyrkamarka «omdisponert» og tatt i bruk til andre formål. Gårdene som i min oppvekst var i full drift med åkerbruk og husdyrhold, har blitt til bolig-, nærings- og serviceområder med navn som Bromstadenga borettslag, Valentinlyst senter, City Lade og NTNU Campus Dragvoll.

For mange står minnet om landskapet de vokste opp i og alt som fantes der, som en gyllen drøm de bærer med seg resten av livet. De som faller for fristelsen til å oppsøke barndommens rike for å gjenoppleve magien, vil oftest bli skuffa. Å vende tilbake til det som en gang var, er like fåfengt som å forsøke å holde fast på en drøm etter at du har våkna.

Den som venter å finne gårder med mennesker i arbeid på jordene og beitende husdyr på blomstrende enger, vil neppe kjenne igjen heimbygda si lenger. Der det fortsatt drives jordbruk, er mosaikken av enger og åkre med kantsoner mellom blitt forvandla til store, sammenhengende flater med monokultur omkransa av tett granskog. Beitehager og bekkedaler er for det meste grodd igjen, og i fjord- og fjellbygdene har skogen mange steder tatt innmarka tilbake. Bare forfalne bygninger og rustne redskaper vitner om det som en gang var. I urbaniserte områder har det gått som i Trondheim; jordene der det en gang var hesjer og beitende kyr, har blitt borte under asfalterte veger, kjøpesentra og boligfelt.

LES OGSÅ: Trondheim må fortettes med vett

Ferdes du i bygder der det fortsatt drives jordbruk, er det likevel ikke mye folk å se, bare i korte og hektiske onnetider er bøndene ute på jordene. Da ser du heller ikke stort til dem, for arbeidet utføres ved hjelp av tastetrykk fra den klimakontrollerte førerhytta på traktoren. Maskinene har fjerna menneskene fra landskapet, ikke engang bonden er i direkte kontakt med jorda lenger. En gang var han en allsidig kulturbærer og innsiktsfull landskapsforvalter. Nå er han en underbetalt maskinfører som driver gården ved hjelp av kompliserte bruksanvisninger og kostbare konsulenter. Den menneskelige faktoren går mot null, og bonden forsvinner fra landskapet.

Landbruket tilpasses maskinene. Bøndene blir industriarbeidere og forbrukere. Da er de ikke lenger bønder, men byfolk som bor på landet. Ungene har også forsvunnet fra jordbrukslandskapet. Kompliserte maskiner og industriell skala gjør det for farlig. De yngste kan ikke lenger delta sammen med foreldrene og lære seg arbeidet på gården gjennom lek, som gradvis går over i nyttig innsats. I stedet blir ungene oppdratt i barnehage og skole, der læreplanen tilpasser dem mer til livet i byen enn på landet. De fraktes rundt i biler og sitter foran skjermer, der tilbudet domineres av dataspill, videoklipp og siste nytt om realitystjerner.

LES OGSÅ: Fortetting trengs, men perler må ikke lukkes inne

Nærsamfunnet og den lokale historien betyr stadig mindre for menneskene. Når folk møttes i min oppvekst, snakka de om stedet der de bodde og det som hadde hendt der. Minner om egne og andres opplevelser ble fortalt og gjenfortalt. Samtalen folk imellom var som ei levende historiebok, ei ramme om livet vårt. Den fortalte oss hvem vi var og knytta oss til slekta og landskapet vi kom fra og hørte til i.

På forsiden nå