Kronikk:

«Det kjem eit nytt 22. juli. Det må jo det»

Ofrene og dagen er i ferd med å gå i glemmeboka. De samme tankene som sto bak 22. juli er derimot på fremmarsj. Det er en farlig kombinasjon.

Bildet er fra 22. juli-minnemarkering i Trondheim i fjor. Audun Otterstad minner i denne kronikken om et løfte vi har gitt hverandre, et løfte om aldri å glemme.  Foto: Vegard Eggen

Saken oppdateres.

I år er det åtte år siden den høyreekstreme terroristen Anders Behring Breivik henrettet 69 mennesker på Utøya og drepte åtte i regjeringskvartalet med ei tusen kilos kunstgjødselbombe.

«Det kjem eit nytt 22. juli. Det må jo det» skrev Frode Grytten etter terrorangrepet fredag 22. juli 2011. Nå er det igjen 22. juli. Dagen bringer oss rett tilbake til der vi var da vi først hørte om de forferdelige angrepene. Tilbake til da vi først skjønte hvor alvorlig og omfattende drapsmannen hadde gått til verks. Tilbake til da bekymringene og redselen for mennesker vi var glade i, rev og slet gjennom kroppen.

Menneskene vi mistet til den hensynsløse terroren var umistelige. Fedre og mødre, brødre og søstre. Alle var de viktige mennesker i andres liv. Kamerater og kjærester som denne sommeren var fulle av liv og håp for fremtida, fikk aldri komme hjem igjen fra AUFs sommerleir på Utøya. Mange bærer i dag på fysiske bevis etter terrorangrepet. Enda flere har usynlige arr som gjør det vanskelig å jobbe, studere eller leve uten konstante påminnelser om den mørke fredagen i juli.

LES OGSÅ: Du overlever, men så finner noen ut at de skal true deg. Fornedre deg. Ønske deg død

Audun Otterstad 

Samtidig vokser det i dag opp en generasjon som ikke husker den fredagen, som for mange er en dag man husker godt. Denne generasjonen behøver å lære om 22. juli. De må settes i stand til å forstå farene ved å la rasisme og konspirasjonsteorier blomstre.

Med det i bakhodet er det derfor fortvilende å se at det åtte år etter 2011 ikke er en tydelig plan for å videreføre arven om 22. juli. Historiene om ofrene, de overlevende og om bakgrunnen for angrepet må deles og videreformidles. Det krever en betydelig innsats fra oss som samfunn, og den jobben har vi ikke kommet ordentlig i gang med.

LES OGSÅ: På høy tid at grove trusler blir straffet

Det måtte høringer i Stortinget og forsikringer fra statsråd Mæland til for å sikre plass til 22. juli-senteret i regjeringskvartalet – ett av de få stedene restene etter terroren kan ses på nært hold, som den utbombede bilen Anders Behring Breivik brukte i regjeringskvartalet. Det vil ikke før i 2020, ni år etter terrorangrepene, komme felles krav i norsk skole om at alle barn skal lære om 22. juli. Det er fortsatt ikke etablert et nasjonalt minnesmerke i Oslo, og i flere norske kommuner som mistet ungdommer, avholdes det ikke lenger minnesmarkeringer.

Jeg mener det er et bekymringsfullt mønster i forglemmelsene: Har vi ikke tatt inn over oss hva som angrep Norge for åtte år siden, og hvor farlig disse kreftene er?

LES OGSÅ: - Hatmeldingene dukker opp med jevne mellomrom

Mannen som sprengte bomben i Oslo og som skjøt kuler på ungdom på Utøya, var en høyreekstremist som var villig til å drepe for sin politiske overbevisning.

I dagene etter 22. juli fryktet vi at han ikke var alene. Nå vet vi at meningsfeller finnes over hele Europa, og at høyreekstremismen er på fremmarsj. Valgte statsledere som Victor Orban i Ungarn har uttalt at demokratiet er ved veis ende. Regjeringspartiet PIS i Polen mener at de står i en kulturkamp, der tradisjonelle polske katolske verdier trues av homofiles rettigheter og feiring av Pride. I det samme landet har nasjonalister utpekt homofile til den nye fienden. De skal jaktes på og bankes opp.

Terroristen og hans høyreekstreme meningsfeller avskyr demokratiet, og mener vold er et legitimt middel. Breivik deler verdier med drapsmannen som tok livet til ordføreren i Gdansk i Polen med kniv i januar. Med nazisten som henrettet den tyske politikeren Walter Lübcke med hodeskudd i sitt eget hjem i juni, og med mannen som knivdrepte stortingsrepresentanten Jo Cox i England i 2016.

Disse kreftene vil ikke bare ta livet av politisk engasjerte, muslimer, jøder, kvinner og homofile – de ønsker også å ødelegge demokratiet innenfra. I 2018 var det ifølge tysk politi 25 000 registrerte nazister i Tyskland. Dette er dem som 75 år etter Holocaust mener at jødene ikke ble massakrert av nazistene. Som mener at finanskrisen er de homofiles feil, og som mener at en liten elite med den ungarske jøden og finanstoppen George Soros står i spissen for en global konspirasjon for å sikre verdensherredømme.

LES OGSÅ: Stoltenberg snakket om 22. juli i Kongressen

Mens dette foregår, handler samfunnsdebatten i stor grad om hva disse ekstremistene egentlig mener. Om de kanskje bør gis en talerstol. En trenger ikke dra lenger enn til Kristiansten festning, Falstadsenteret på Ekne eller Utøya i Tyrifjorden for å lære om hva disse ekstremistene egentlig mener. De trenger ikke lyttes til. Det er nok gravstøtter nå.

Så i dag, når det igjen kjem eit nytt 22. juli, bør du og familien se Erik Poppes brutalt ærlige film, for å forstå og minnes de vi mistet. I dag er det viktige å bruke tid på å forklare og fortelle de unge, de som ikke husker. De som ikke vet – eller som ikke forstår.

Alt dette fordi vi ga hverandre et løfte for åtte år siden. Et løfte om å aldri glemme. Et løfte om å alltid huske.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå