Kronikk:

«Vi er livredde for at det er vår tur i natt»

Sitatet er fra «Hilda» på vårt første møte etter at Abbasi-familien ble hentet og sendt ut. Alle medlemmene i organisasjonen Mennesker i Limbo (MiL) lever med denne frykten.  

En politimann følger med fra bakken mens flyet med Abbasi-familien tok av fra Røros lufthavn, timer etter at de ble pågrepet i Trondheim.   Foto: TORE ØSTBY

Saken oppdateres.

Deres livssituasjoner er svært ulike. De er lengeværende papirløse, og de oppholder seg i Trondheim. Noen bor på mottak, andre i små utleie-enheter, noen på ukjent adresse. Noen har barn med norsk statsborgerskap der den ene eller ingen av foreldrene har oppholdstillatelse, andre er enslige. De lever her hos oss. Noen av dem har bodd her over ti år, andre har tre ferske år i Norge. Fra kommunen anslås det at rundt 300 papirløse bor i Trondheim, men dette er de som er registrert via mottak. Hvor mange som i frykt for å bli tvangsreturnert bor på ukjent adresse, kan være det dobbelte, minst. For oss som jobber på Batteriet Midt-Norge er de alt annet enn tall. De er mennesker som kom til Norge med et behov for beskyttelse som UDI har underkjent. Vi forholder oss ikke til deres asylsaker, dette er ikke vårt kompetansefelt, vi jobber med å styrke deres stemmer for et mer verdig liv blant oss. De bor her. Og vi møtes hver uke. I dette arbeidet får vi innsikt i livene til de av oss som er uønsket, uten rettigheter og som lever et liv på vent.

LES HVA UNE SKRIVER OM ABBASI-FAMILIEN: Abbasi-saken er én blant mange

Eva Fridstrøm 

Mye er sagt om konsekvensene av norsk asylpolitikk i kjølvannet av Abbasi-saken. Er det noe norske myndigheter har oppnådd, er det å synliggjøre en streng innvandringspolitikk. I Norge trumfer innvandringsregulerende hensyn både barnekonvensjonen og menneskerettighetene. Når de inhumane konsekvensene av politikken så til de grader eksponeres på individnivå, slik som i Abbasi-saken, står politikerne våre i spagat. Rita Ottervik tar nå til orde for å reforhandle asylforliket. Godt. Da MiL møtte Jonas Gahr Støre til politisk frokost i mai, ble de møtt av et skuldertrekk og beskjed om at asylforliket ligger fast. I Trondheim er det flere enn Ottervik som har uttalt seg om Abbasi, både fra KrF, Venstre og Sp. Det er på høy tid at de som fører politikken gjør mer enn å sympatisere. De er nødt til å reflektere og spørre seg selv; hva slags avtale er det egentlig vi har gjort?

LES OGSÅ: Kristine (9) har skrevet brev til Erna Solberg

Politikken kan ikke føres på enkeltsaker, men det er i enkeltsakene vi ser politikken. I MiL treffer vi enkeltmenneskene i sakene. Mange i bystyret har også vært hos oss på møter. Når politikerne treffer menneskene i MiL skjer det noe. Å møtes i øyenhøyde er mer krevende enn forlik skrevet på Løvebakken. De engasjerte lokalpolitikerne fremmer interpellasjoner, som gjør at det lille som kan gjøres på kommunalt nivå forsøkes gjort. Trondheim kommune støtter vårt arbeid, og med dette mulighetene for MiL til å kjempe for midlertidig arbeid, norskopplæring, bolig og styrket helsehjelp.

Bildet viser folk fra organisasjonen Mennesker i Limbo, en gruppe med lengeværende asylsøkere som kjemper for mer verdighet i sin livssituasjon.  Foto: privat

LES OGSÅ: Støttemarkering for Abbasi-familien: Åge: - Fryktelig måte å behandle folk på

Trenger vi å se flere eksempler på hva politikken gjør med enkeltmennesket? Et av medlemmene i MiL har bodd i Norge siden 2004, og vi har kjent ham i fire år. Han har tre norske små barn med sin kone - disse fire har alle sammen fått opphold i Norge, han skal sendes ut. Vi har fulgt livet til denne familien fra sidelinjen. Inntil 2010 fikk papirløse lov til å jobbe, og han var da en stabil og ansvarsfull arbeidstaker. Han er pappa med stor p, følger opp skolearbeidet i så stor grad at de andre i oppgangen ber om hans hjelp med lekser til sine barn. Det lille han klarer å legge til side bruker familien på å gi barna meningsfulle opplevelser. Han er som deg og meg, med det samme behovet for å være familiens trygge kjerne. Barnas mor er svært syk, så syk at hun ikke kan delta i omsorgen for barna. Vi har fulgt familien til møter i UDI, og beskjeden familien får er uforståelig. Far skal sendes ut. Om mors helse tilsier at hun ikke kan ivareta barna vil barnevernet bistå. Vi er villige til betale dyrt både på menneskelig og samfunnsøkonomisk nivå for våre innvandringsregulerende hensyn. Familiens trygghet, pappa, er blitt deres største utrygghet. Han prøver å avlede når barna spør om han også kan bli hentet og uttransportert mens de ligger og sover.

LES OGSÅ: Derfor er det feil å gi familien Abbasi opphold

Det er på tide å snakke mye om våre papirløse medborgere. Norge huser en illegal underklasse på ubestemt tid. De lever i fattigdom, mange med angst og depresjon over et endeløst liv på vent, mange med ubearbeidete traumer og krigserfaringer, og med barn som må leve med ekstreme påkjenninger. Her hos oss i Trondheim opplever medlemmene i MiL tilfeldige politibesøk, beslaglegging av pc, telefon og førerkort uten begrunnelse, de opplever krenking på alle arenaer i livet. Vi ser deres ressurser, de ville bidratt, om de fikk lov. Å være til nytte er deres største ønske.

LES OGSÅ: Hva er en «fit-for-flight»-vurdering?

I det store bildet må vi slutte å kalle livstruende nød for stor tilstrømning. Aldri før har verden sett større flyktningtall. Båtene fortsetter å synke i Middelhavet, skildringer fra Moria på Lesvos er så vonde at vi slutter å lese dem. I Libanon er over en femtedel av populasjonen flyktninger ifølge tall fra FN. De blir ikke færre, og det er nød som får mennesker til å forlate alt de har. Ikke minst må vi slutte å tro at mennesker som kommer hit har sugerør i hånda. Mennesker i Limbo står her med lua si. Når ble vi enige om å ha det sånn?

På knappe to måneder gikk Adresseavisen mer enn 50 leserinnlegg om Trønderenergi og enda flere om vindkraft på Frøya. Her er noen av dem.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå