Kronikk:

For 100 år siden forlot 462 tyskere Trøndelag - det var slutten på en merkelig historie

Skipets mektige tyfon brummet tre ganger. Det var et farvel til Trondheim fra hjelpekrysseren «Berlin», som seilte tilbake til Tyskland.

«Berlin» hadde også mange slaktere, konditorer og kelnere om bord. Slik startet karrièren til kjøkkensjef Hugo Biedermann og hovmester Anthon Färber på Britannia hotell.  

Saken oppdateres.

Dette var slutten på en svært merkelig historie fra Norge under den første verdenskrigen: Den fire og et halvt år lange interneringen av et stort tysk krigsskip med 462 menn ombord i Trøndelag. Skipets støyende farvel var forholdsvis beskjedent sammenlignet med måten skipet gjorde sin entre i Trondheim den 16. november 1914. Denne morgenen avfyrte båten hele 21 skudd salutt for det norske flagget. Forvirringen i byen var stor, også fordi kanondrønnet ikke kom fra et vanlig krigsskip, men en stor passasjerbåt. «Berlin» var hele 186 meter lang og hadde to skorsteiner som raget rundt 60 meter. Den toppmoderne «Doppelschrauben-Salondampfer» var bygd i 1908/9 og ble etter krigsutbruddet beslaglagt av den keiserlige marinen. Med sin topphastighet på 19 knop og lett armert med noen kanoner, skulle passasjerbåten føre handelskrig mot fiendtlige frakteskuter. «Berlin» ble i tillegg utrustet for å legge miner.

LES FRA SAMME FORFATTER: Husker du Den Chicke Hatt og Havanna-kiosken?

Rainer Benjamin Hoppe 

Nettopp det hadde «Berlin» gjort på sitt første og eneste krigstokt senhøsten 1914. Minene kostet den engelske marinen et av dens mest moderne slagskip, H.M.S. «Audacious». Kaptein Pfundheller prøvde også å føre handelskrig rundt Nordkapp, men uten suksess. Istedenfor å kjempe mot fienden, kjempet man mot været. Etter en måned til sjøs begynte båten å gå tom for kull, vann og proviant. Derfor besluttet Pfundheller å anløpe det nøytrale Norge, vel vitende om at dette var forbudt for krigsskip av en krigsførende nasjon. Likevel snek den digre båten seg forbi nøytralitetsvakten på Agdenes. Det kostet ikke bare kommandant major Ørstad hans stilling, men skapte også store problemer for Norge som en nøytral nasjon. Nå måtte man vise handlekraft, særlig ovenfor England. Dermed var «Berlins» skjebne beseglet: Båten ble desarmert, kraftig fortøyd og satt under nøytralitetsvakt i Hommelvik. Mannskapene måtte bli ombord, offiserene kunne gå i land etter de hadde avgitt æresord på at de ikke ville flykte.

Dette var imidlertid nettopp det en stor del av skipets offiserer gjorde. Men hva skjedde med mannskapet ombord? De norske myndighetene var fullstendig klare over at «Berlin» kunne utvikle seg til en sosial kruttønne. Dermed åpnet man forsiktig for muligheten til at matrosene kunne gå i land – først bare i strengt bevoktet utmarsj rundt omkring i Hommelvik. Fra juni 1916 kunne matrosene delta i det trønderske arbeidslivet. Arbeidskraft var en mangelvare under den første verdenskrig. Særlig blant maskinpersonalet fantes det mange faglærte håndverkere og en del fikk arbeid hos blant annet Trondhjems Mekaniske Værksted eller Trondheim gassverk. Men «Berlin» hadde også mange slaktere, konditorer og kelnere om bord. Slik startet karrièren til kjøkkensjef Hugo Biedermann og hovmester Anthon Färber på Britannia hotell. «Berlinere» dannet sammen med Hugo Müller senere «grunnstammen i mellomledelsen, som skulle komme til å løfte Britannia opp på et meget høyt nivå» (Johan O. Jensen).

Les også Jonas Skybakmoens gjestekommentar: Alle blir gubber til slutt

Selv om mannskapene hver kveld måtte returnere til båten, utviklet det seg en slags sosial integrering. Ikke bare gjennom arbeid: Lørdag og søndag kunne nordmenn besøke «Berlin». Siden båten var internert, fikk mannskapene kjøpt drikkevarene tollfritt. I 1. klasse-salonger, som var rikelig utstyrt med sølvbestikk, krystallglass og porselen, kunne de besøkende nyte en dram for 10 øre og en øl for 25. Enda viktigere var at man kunne knytte nye kontakter angående arbeid - og kjærlighet. I tillegg var det sport som bidro sterkt til integreringen. En velmenende herr Schulz fra Steinkjer hadde spandert 30 par ski, og folk i Hommelvik lærte opp nordtyskerne i skigåing. Til gjengjeld introduserte tyskerne de europeiske fotballreglene i Hommelvik. Det aller beste var: De norske myndighetene tillot mange av familiene til mannskapet å komme til Hommelvik. Dette skapte enda mer samkvem, ja det oppsto «et nærmest hjertelig forhold mellom de norske og tyske husmødre, og de hadde jo også en del å lære hverandre.» Slik beskrev i alle fall styrmann Günther Niebuhr forholdene i sine erindringer. Kanskje en smule overdrevet idyllisk?

Forholdene tatt i betraktning, var det blitt ganske bra både for de internerte, militærmyndighetene og næringslivet – og antageligvis for bra for noen. Ryktemakeri om spionasje fantes helt siden «Berlin» ble internert, men i 1917 blusset ryktene opp, godt hjulpet av noen journalister. Selv om det norske forsvaret avviste enhver form for spionasje, følte myndighetene seg tvunget til å legge om «Berlin» til Lofjorden, mellom Frosta og Åsen, til «det mest gudsforlatte sted som kunde tenkes» (Niebuhr). Mange tyske familier måtte reise hjem, og som en følge av de dårlige kommunikasjoner, smuldret kontakten til Trondheim. Det som gjenstod som det store tidsfordrivet var sporten: utstrakte turer på landet, regatta med ombygde livbåter og om vinteren isseiling på den tilfrossete Lofjorden. Ombord ble matrosene selv litt bønder, fordi de begynte med svineavl. «Berlin»-grisene ble solgt til gårdene rundt omkring. I tillegg hjalp sjøfolk bøndene under slåttonna, noe som førte til at det ble vennskapelige forhold også her ute på landet.

Les også: Det store i de nære ting

I november 1918 kom den tyske kapitulasjonen, og alle ventet utålmodig på hjemreisen. Tautrekkingen om betalingen av interneringskostnadene forsinket hjemreisen helt til juni 1919. Da kunne man endelig lette ankrene. Avskjeden med Norge den 14. juni, var vemodig og fremkalte ettertanker: «Vi hadde hele tiden levd i et paradis i motsetning til våre millioner andre krigskamerater.» Styrmann Niebuhr skrev også hvem de kunne takke, nemlig de norske myndighetene. Landet hadde under nøytralitetsvaktens kompliserte betingelser ofte klart å få til det beste for hjelpekrysseren «Berlin» og dens menn. Tyfonens mektige avskjedshilsen var dermed også en salutt for Norge.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå