Kronikk:

Vi tegner noen kruseduller og forstår ikke det spøtt hva den ordrike foreleseren lirer av seg

Nye studenter må ikke fortvile over det de ikke forstår. Ny og viktig kunnskap skal en måtte slåss med.

Professoren står med mikrofon som en liten prikk nederst i amfiet i det digre auditoriet på ærverdige NTH, og jeg har aldri følt meg så fortapt, skriver Terje Carlsen. Bildet er fra immatrikulering for NTH og NLHT (UNIT) i Nidarøhallen en gang på 70-tallet.   Foto: fra NTNUs kommunikasjonsavdeling

Saken oppdateres.

Thales fra Milet. Heraklit. Alt flyter. Professoren står med mikrofon som en liten prikk nederst i amfiet i det digre auditoriet på ærverdige NTH, og jeg har aldri følt meg så fortapt. Det er første forelesning på ex.phil ved Norges Lærerhøgskole/Universitetet i Trondheim, året er 1977 og jentene er så fikse og pene, helt ulik jentene i Levanger. Ikke fordi det at det ikke fantes pene jenter i Levanger, men jentene her har et slags overlys som om de er ren ånd og de ser helt strøkne ut selv i slitte jeans og islendere, og guttene har langt hår med midtskill og kostbare Adidas-sko og ser viktige ut.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Terje Carlsen 

Jeg sitter sammen med Erik, overlegesønnen fra hjembyen, vi nikker etterhånden anerkjennende i retning foreleseren, noterer i det digre forelesningsheftet, tegner noen kruseduller og forstår ikke det spøtt hva den ordrike foreleseren lirer av seg der i dypet av auditoriet. Jeg mener: Jeg forstår ikke hva det vedkommer mitt liv at vann er alle tings opphav. Men så har jeg heller ingen akademisk bakgrunn, min far er tømrer, min mor er vaskehjelp og de som sitter rundt meg er stort sett akademikerbarn fra store, hvite trevillaer med eplehager i Trondheim, Oslo og Tromsø og heter Thiis, Becker og Astrup & Fearnley og andre fine navn, og alle har nappa og Adidas-sko og duffelcoat og palestinaskjerf med buttons med FNL på, som jeg jo ikke engang vet hva er.

LES OGSÅ: Over 17 000 studenter står uten bolig

Riktignok kommer jeg fra et bokhjem, min far var en hund etter bøker, og hadde etterhånden bunker av Trygve Gulbrandsen, Ivar Lo Johansson, Fjodor Dostovjevski, Hans Børli og Dagblad. Men da jeg går hjem den kvelden, føler jeg meg fremmed i mitt liv, den samme fremmedfølelsen som jeg hadde som 10-åring da fire, fem av de sterkeste guttene holdt meg nede og tvang meg til å spise jord og gress og den hånlige latteren deres ringte som døde kirkeklokker i ørene og munnen smakte av salt, blod og jern.

Hybelen min i slummen på Bakklandet, med utedass midt i den bratteste kneika i Vollabakken, kjennes ekstra kald den kvelden og jeg hører rottene i bjelkelaget bedre enn jeg gjorde da jeg flyttet inn, den solvarme septemberdagen for noen dager siden. Det er mørkt ute og Thales fra Milet ringer som ekko i ørene mine, og jeg får lyst til å ringe mora mi, men jeg har ikke noen telefon, fordi telefon er kostbart og man må stå i kø for å få en slik og en må gå helt opp til Professor Dahls gate for å finne en telefonkiosk. Og det mangler jeg mynter til, og jeg eier ikke mynter fordi jeg ikke har vært i Postbanken den dagen og tatt ut kroner, og da er løpet kjørt. Jeg kan ikke engang gå på Puben på Samfundet for å ringe, fordi der hører alle hva en sier og jeg har heller ikke penger til øl i kveld.

LES OGSÅ: Andrea og Runar bygger eget hus på hjul - søker hageflekk i Trondheim til studiestart

Amygdala og det limbiske system er i opprør, fremmedfølelsen gjør meg pissatrengt, og jeg støtter meg trett med høyre hånd mot det stående blåpanelet og lar vannet gå fra skrukken min over den blå gummiringen ned i en utslagsvask fra K. Lund. Jeg tar meg i å misunne de som aldri flytta ut for å studere, de som sitter trygt foran vedovnen hjemme hos sine foreldre i Levanger og vet alt og kan alt, og kanskje går elektrikerlæra og får matpakken sin smurt av mora si kvelden før. Dessuten er jeg forlova med ei jente på 18 på Verdal og alt, absolutt alt, trekker meg nordover og hjem, til lukten av nyslåtte byggåkre, høy himmel og den godslige brannrøde katta. Men det er umulig, jeg kan ikke se kjæresten min, hennes foreldre og søsken i øynene mer om jeg ga opp og sa jeg forsto ingenting. Jeg biter sammen og støtter meg igjen til veggen og kvitter meg med de siste restene jeg har i blæra mi, heller parafin på ovnen og ser over den elva som flyter stor og mektig under Nidarosdomens spir: Alt flyter! Men jeg kan ikke kaste inn håndkledet nu.

LES OGSÅ: Utleieprisene i de store byene steg i andre kvartal

Så: Igjen er det studiestart. Ni år etter at John F. hadde sendt sine drømmer til månen, vi har tatt grunnfag med laud og har ex.phil i boks og asfalten koker under fløyelen til jentene, som lukter timotei og epler og mentolsigaretter med hvitt filter holdt mellom fulle lepper med det lille, ekstra overbittet som kan skape en dronning av en ungjente fra Fosen. Sensommernatta er hugget inn rødheten av Revlon Super Lustrous Lipstick i sjela di, og hvisker «Come on baby light my fire», og vi tenker at søttitallet ble likevel et langt kronår for mange av oss som var unge da. Det var på søttitallet det løsna, det var på søttitallet at jentene fikk midtskill og kobberspiral som Ali MacGraw i «Getaway», og vi hadde hybel med Che på veggen i et kollektiv på Lade. Vi hadde råd til tre murere og slengbukse midt i uka og levde livet på interrail i Jesus-sandaler på sommeren, og vi tålte glatt fire uker innestengt i kalde industrilokaler på Fellesmeieriet i Oslo eller som stuepike på Kringsjå.

For så lenge det var «Savez-vous planter les choux, planter les choux à la mode de'chez nous» resten av sommeren, og Paris, Berlin og Aten var i sikte, sto vi ut med det meste. For resten av skoleferiene kunne vi sitte i lotusstilling på en ferje i Egerhavet med vinløv i håret og spille gitar om Victor Jara for et rødvinstemt publikum av jenter som kommer og jenter som går og diskutere Thales fra Milet og vite at kunnskap er makt og at også unyttige fag blir nyttige engang.

Og den tyngden du kjenner den første studietiden, bærer du med glede resten av livet. For betre bør du bær ikke i bakken enn mannevit mykje!

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå